Abort for å sikre karrieren?

VG skriver at det er en trend at voksne kvinner tar abort for å sikre karrieren. Er de nå så sikre på det?

VG skriver i dag at leger og veiledere mener at mange kvinner i voksen alder tar abort på grunn av et krevende arbeidsliv og et økt karrierejag. Grunnlaget for dette er basert på samtaler med kvinner som oppsøker veiledning. Men det understrekes at veilederne ved senteret bevisst aldri spør kvinnene om hvorfor de ønsker abort.

Bakgrunnen for varsko om at voksne kvinner tar abort for å sikre karrieren er altså basert på det mindretall av kvinner som oppsøker veiledning, og siden ingen blir spurt direkte om hva som er grunnen til at de ønsker abort, så er det inntrykket veilederne sitter igjen med som er avgjørende.

Videre vises det til at abortraten i gruppen kvinner 25-40 år økt siden 2001. Det er riktig, men aborttallene i Norge i absolutte tall er relativt stabile. Aborttallet har vært mellom 13 500 og 16 200 de siste 30 årene, samtidig har befolkningstallet i Norge steget med 1 million mennesker siden i 1979.

	15-19	20-24	25-29	30-34	35-39
1979	24,2	23,2	18	15,2	12,2
2001	18,8	26,3	19,2	14,8	10,2
2012	11,4	26,6	22,6	16,5	11,6

SSB har statistikk for aborter fra 1979-2005, deretter tok Folkehelsa over - her er for 2012. (Oppdatert - tallene er per tusen kvinner).

Jeg har lett for å tulle med tall, så jeg tar høyde for at jeg er helt på jordet når jeg sier at antall aborter per fruktbare kvinne har gått ned over hele linja. Dere som er tallsmartere enn meg får kommentere, så korrigerer jeg i så fall.

Det betyr ikke at vi ikke kan diskutere om sosiale rettigheter forbundet med fødsel og barn er tilpasset et moderne familie- og arbeidsliv. Men jobbutsikter, utdannelse og karriere er da en vel så god eller dårlig begrunnelse for å ta abort som at det ikke passer akkurat nå fordi du skal på Hove-festivalen?

Hele poenget med abortloven var at kvinner skulle slippe å begrunne sitt valg og dermed moraliseringen over når dette valget er legitimt eller ikke. Det mest gledelige er at antall tenåringsaborter er mer enn halvert. Hvilken aldersgruppe ønsker vi da at skal ha flest i statistikken og hva er en god nok begrunnelse?

Den perfekte kandidat

Jeg har regnet på den mulige kandidatfordelingen for Oslo til det kommende stortingsvalget og har i all beskjedenhet kommet frem til at den perfekte kandidat - c'est moi!

Ikke til forkleinelse for mine medkandidater i både eget og de andre partiene, men dere er rett og slett ikke representative. Knapt nok for dere selv. Dette har jeg lært av Jan Bøhler, som i dag definerer vekk Sagene, Grunerløkka, Gamle Oslo og Nordstrand fra "østkanten" - og har innsett at han er den eneste kandidaten fra der hvor han bor. Og selv han er jo ikke representativ for drabantbydelene i øst. En del av meg er i grunn takknemlig for det.

For det første. Den største potensielle gruppen blant Oslo-benken vil være hvite, middelaldrende menn. Og da er jeg grei. For en del av kandidatene er på grensen til å regelrett bare være aldrende (hei, Jan Bøhler). Men for at populasjonene skal stemme så slenger jeg alle i en hurv. Og siden østkant kan defineres som vestkant på bakgrunn av andre karakteristika enn geografi, så slenger jeg på min dyktige Høyre-kollega Mudassar Kapur her også. Han er tross alt mann. Det får holde.

Jens Stoltenberg (ap), Jonas Gahr Støre (ap), Jan Bøhler (ap), Michael Tetzschner (h), Christian Tybring Gjedde (frp), Heikki Holmås (sv - sorry Heikki, vi har begge tippet fra unge og lovende, til kun lovende) - tett fulgt av Hans Olav Syversen (krf), Rasmus Hansson (mdg), Ola Elvestuen (v) og Frode Helgerud (h). Ja. Og så Mudassar Kapur da (h).

Arbeiderpartiet er altså den store synderen her. Har de verken klassebevissthet eller kjønn i tankene når de nominerer de da?

Dernest har du hvite, middelaldrende kvinner. Siv Jensen (frp), Kristin Vinje (h), Trine Skei Grande (v) - med mulighet for Marit Nybakk (ap).

Så har du unge menn, med Nikolai Astrup (h), Stefan Heggelund (h), med mulighet for Mazyar Keshvari (frp) og Truls Wickholm (ap).

Den mest interessante gruppen er derfor den jeg befinner meg i - nemlig unge kvinner. For å få dette til å stemme, så har jeg tatt forventet levealder for kvinner i Norge (83, 5 år) og delt på to - slik at du først blir middelaldrende etter å ha fylt 42. Altså havner jeg i boksen for unge kvinner, sammen med Ine Eriksen Søreide (h), Hadia Tajik (ap) og Marianne Marthinsen (ap). MERK; jeg er altså ikke sikker kandidat - men jeg skrev jo "mest perfekte kandidat". Big difference.

Det er nemlig en ting som forener flertallet av disse kandidatene. Med deres noe tvilsomme arbeidserfaring utenfor politikken (sorry Jens, deltidsjournalist for Arbeiderbladet, og ett års erfaring som konsulent for SSB og timelærer på UiO?) tjener de ualminnelig godt i all den tid de i dag er heltidspolitikere stort sett hele hurven. Et hederlig unntak er Kristin Vinje, som faktisk har hatt jobb, Stefan Heggelund, som faktisk har en. Eh... og Mudassar Kapur da, men vi er allerede enige om at han ikke teller.

Hvem er ung kvinne med arbeiderbakgrunn, oppvokst i Groruddalen, har nordnorske aner, (og sikkert samiske, hvis vi leter godt nok), har tyve års erfaring fra privat næringsliv på tross av ufullstendig høyere utdannelse (kan jeg da være i boksen for droppe ut av skolen?) - men også opplevd nedbemanning, gått på nav og røyker av og til? Jeg har i tillegg bodd både i øst og vest, i kollektiv, alene og med samboer. Og siden jeg skal være representativ for byfolk så kan det nevnes at jeg drikker en kaffe latte på vei til jobb nesten hver dag, er positiv til både innvandring og ulv (ingen sammenligning for øvrig), giftet meg ikke i kirke, er mot OL og er til tider ganske sur og meggete.

Check, check, check (delvis check), check og check, check, check, check, check, check og checketi-check-check!

Og slik ble jeg den perfekte kandidat for Oslo.

Så. Stem Høyre - få en ung, meggete, kaffelattedrikkende kvinne fra Groruddalen med faktisk arbeidserfaring som liker både innvandring og ulv på Stortinget!

Og hvis ikke det er for mye å be om så vil jeg gjerne ha det på en button, Pia?

PS! Glemte at jeg er heterofil. Takk til @aslak_gatas for påminnelsen.

Trykk Like på Facebook fanpagen min, du . Best sånn.

Twitring med Tourettes

"Dårligste unnskyldning for å gå bananas i fylla jeg har hørt."

Dette var en av kommentarene da jeg varslet på Facebook i går om at jeg hadde gitt Twitterkontoen min til en kampanje for økt forståelse av Tourettes syndrom for 24 timer.  Det var nok flere som trodde jeg var gått ned i tredje flaske med Chablis da #Surrenderyoursay begynte å sende ut meldinger, men de aller fleste trodde det var et virus. Slik så feeden ut etter et par timer:

Jeg innrømmer glatt at det ikke var et brennende engasjement for å spre kunnskap om Tourettes som gjorde at jeg deltok. Jeg syntes rett og slett kampanjen var smart, ville teste ut og tenkte også at det ville bli morsomt. De fleste av oss forbinder jo Tourettes med utrop av obskøne ord eller sosialt upassende og nedsettende bemerkninger. Ikke at det er morsomt for de som har syndromet, men det er ofte slik de blir karikert. Dette symptomet er imidlertid til stede hos bare et lite mindretall av personer med Tourettes.

Jeg gjorde dessuten èn sentral tabbe. Jeg leste for sent på kampanjesidene at vi kunne tvitre som normalt også. Ved at jeg lot kontoen stå på 24 timers fra kampanjes side reduserte jeg tvitringen kun til syndromet. I stedet burde jeg tvitret "normalt" i tillegg. Det er jo dessuten mer realistisk, da ticsene jo kommer i tillegg til vanlig oppførsel. Tourettes er, i følge Wikipedia, preget av fysiske (motoriske) tics og minst en vokal (lydlig) tic, av varierende hyppighet. De vanligste typene tics er blunking, hosting, kremting, snufsing og ansiktsbevegelser. I tillegg kommer altså vokal lyd.

Jeg har lite erfaring med syndromet, men husker at jeg en gang så ei jente som skulle gå av bussen. Omtrent i det bussen stopper på holdeplassen roper hun ut noe (som jeg ikke husker) som gjorde at alle hoppet litt i setet og stirret på henne. Hun så fortvilet tilbake på oss, og sa høyt "beklager, jeg kan ikke noe for det" før hun gikk av. Hvor kjipt er det ikke å hele tiden måtte forklare og unnskylde noe man faktisk ikke kan noe for?

Jeg var overrasket over hvor "kjedelige" tweetsene som ble sendt ut via kontoen min var. Først trodde jeg at kampanjen rett og slett ikke var så smart likevel. Så leste jeg at alle meldingene de legger ut er inspirert av faktiske personer og deres tics. De kan være så monotone, meningsløse og gjentakende. For ikke snakke om irriterende. Om du ikke kjenner til mennesker med ufrivillige tics så er det jo ikke helt usannsynlig at det er det du vil oppfatte dem som - irriterende. Trist, men sant.

Tourettes er ikke lenger ansett som en sjelden tilstand. De fleste tilfellene er milde og blir derfor ikke alltid fanget opp. Mellom 1 og 10 av 1000 barn har Tourettes. Så mange som 10 av 1000 personer kan ha ticslidelser, alle typer inkludert. Mennesker med Tourettes har normal levealder og intelligens. Alvorlighetsgraden av tics avtar for de fleste barn gjennom ungdomsårene, og ekstrem Tourettes i voksen alder er sjelden. Heldigvis.

Så da vet du det. Jeg syntes kampanjen er glimrende, bare synd at jeg altså ikke tvitret som normalt i tillegg. En stor takk til dere tålmodige sjeler som holdt ut i 24 timer. En ikke fullt så stor takk til de 35 som avfulgte. En grei læring er jo at jeg når som helst kunne skru av kampanjen og gå tilbake til normalen. Det kan ikke de som har Tourettes. Husk på det.

Så nå vet du at dersom du blir kalt rasshøl eller bitch fra min twitterkonto så er det overveiende sannsynlig at det faktisk er fra meg.

Bitch!

Test

Tester litt.

Den store samtalen

Det er kvinnene som mangler, ikke mediene som er late. Selv om vi deltar i alle de små samtalene på sosiale medier, er vi fortsatt ikke tilstede i de samtalene der det teller mest.

På fredag havnet jeg i nok en diskusjon om kvinner, morsroller og deltid på Twitter. I A-magasinet hadde jeg nemlig ment at grunnen til at færre kvinner enn menn deltar i offentligheten er at 41% kvinner jobber deltid. Dermed er de ikke kvalifisert til stillinger som gir dem anledning til å delta i samfunnsdebatten. Kvinners manglende deltakelse i debatter gjenspeiler nok i stor grad kvinners deltakelse i arbeidslivet. Får vi flere kvinner inn i fulltidsstillinger og sjefsjobber, blir det også flere kvinnestemmer i offentligheten.

Dette kunne umulig stemme, mente flere, for DE var jo aktive på Facebook og Twitter. Sånn har det blitt. Bare en selv mener de er viktig nok i samfunnsdebatten så er statistikk, forskning og kunnskap uviktig. Hadde disse aktive tvitrerne lest A-magasinet, ville de også fått med seg at vi også vet ganske mye om dette. Og at de tar feil.

For bare fem år siden var 80 prosent av debattinnleggene og kronikkene i de største avisene skrevet av menn. Siden den gang har redaksjonene jobbet aktivt for å få flere kvinner inn, og både Aftenposten og VG sier at de har et mål om en kvinneandel på 40%. Men Institutt for samfunnsforskning har undersøkt hva den såkalte ”åpne debatten” via sosiale medier og andre nettsteder fører til . De fant ut at den åpne debatten på nettet ser ut til å jevne ut forskjellene mellom folk når det gjelder økonomi, utdanning og alder, men at den øker forskjellene mellom kjønnene. Nettdebattene er stort sett diskusjoner menn i mellom. I nettavisenes debattfora, på blogger og de fleste nettsamfunn er det i snitt to tredjedeler menn som deltar. Facebook skiller seg ut med 51% kvinnelige debattanter.

At kvinner bruker Facebook såpass mye er fordi debatter og innlegg stort sett er av privat karakter. Medieforsker og professor ved Institutt for journalistikk og medier ved Høskolen i Oslo og Akershus, Elisabeth Eide, har forsket på kjønn og medier i mange år. Hun mener at sosiale medier sluser kvinner inn i tradisjonelle roller, fordi de kvinnene som har suksess på nett er de som går inn på tradisjonelle arenaer som hus og hjem, mat og barn. Alle andre steder er det altså menn som dominerer.

Det kan være en tilfeldig korrelasjon, altså ikke ha noe med hverandre å gjøre, men i en undersøkelse svarte halvparten av mannlige nettdebattanter at de mente grensene for hva man kan si i nettdebattene er for strenge, mens 40 prosent av de kvinnelige respondentene mente de var for frie. Den hetsen og sjikanen vi har blitt kjent med det siste året kan være en årsak til at kvinner ikke deltar mer.

Men nå var det ikke bare debatter jeg kommenterte i A-magasinet. Det var kvinner i offentligheten. For meg er det innlysende at når så mange kvinner velger deltid, så blir det færre kvinnelige sjeføkonomer, sjefanalytikere, sjefer generelt - som gjerne er de som uttaler seg til mediene om saker. Det trenger ikke være i forbindelse med debatter, men i aktuelle saker innen forskning, økonomi, næringsliv. Det er mulig at kvinner er best på å blogge om hjem og hus, men det er mennene som setter dagsorden for saker som berører samfunnet. Selv om det er riktig at de små samtalene er viktige, så trenger vi mer enn bare sosialt lim for at hjulene skal gå rundt.

Jeg sa til A-magasinet at mediene var late i sitt utvalg av kilder. Det beklager jeg. De store mediene søker bevisst etter flere kilder. Det er bare kvinnene som ikke er der. Det beklager jeg også.

Oppdatert: har endret litt uklarhet i tekst om undersøkelse blant mannlige og kvinnelige nettdebattanter. Det er to populasjoner det er snakk om - gruppen av menn og gruppen av kvinner. Halvparten av mennene mente nettdebatter var for strenge, mens førti prosent av gruppen av kvinner som svarte, mente den var for fri. Vet ikke om det var oppklarende...men verdt et forsøk :-)

Partnerdrap - lite å gjøre med?

Norge ligger lavest på statistikken over partnerdrap i Europa. Likevel utgjør antall partnerdrap en svært høy andel av drap i Norge. Er det virkelig ingenting vi kan gjøre med det?

Ni kvinner og en mann er så langt i år drept av sin nåværende eller tidligere partner i Norge. Det siste drapet skjedde onsdag denne uken. Av nitten drap så langt i år, er altså nå flertallet partnerdrap. Årsakene til drapene er mange og sammensatte. Det handler om depresjon og psykiatri, om samlivsbrudd og ære, om likestilling, og om voldsutøvere i nære relasjoner.

TV2 har laget en tidslinje over drap i Norge så langt i år. 

Da jeg la ut min gamle kommentarartikkel om Æresdrap på norsk hos ABC Nyheter fra 2009 i forbindelse med saken, var en av kommentarene på Twitter at dette er noe vi antakeligvis ikke kan gjøre noe med. Vedkommende begrunnet det ikke, men jeg er enig i at det er problematisk. For det første er problemet for lite - altså "bare ti", for det andre er det ulike grunner til at partnerdrap skjer og derfor vanskeligere å forebygge. Men likevel. Er det riktig? Er det virkelig ingenting vi kan gjøre?

Vi har lite forskning på de som dreper sine partnere i Norge. I drap-selvdrap er den typiske gjerningspersonen en etnisk norsk mann. Han tilhører middelklassen, er som oftest litt eldre enn drapsmenn ellers, bruker gjerne skytevåpen, og har ofte planlagt drapene. Drapene skjer gjerne etter et samlivsbrud, der mannen føler at hele livet hans raser sammen, og ser på drap som eneste utvei fordi han har tapt ansikt utad. Derfor drar vi en parallell mellom drap-selvdrap og æresdrap i andre kulturer, sier lege Siri Lerstøl Olsen i en artikkel i Dagbladet. Olsen er medforfatter av boka «Mord - selvmord i nære relasjoner».

Det er åpenbart at selv om mange føler at livet raser sammen etter et samlivsbrudd, velger de færreste å begå drap. Men enkelte studier viser at mange opplever psykisk angst, depresjon, og vanlige psykosomatiske plager som søvnproblemer og muskelsmerter. 25 prosent av dem som gjennomgår samlivsbrudd blir sykemeldte og mange blir langtidssykemeldte. Etter en gjennomgang av selvmordsstatistikken gjennom femti år, mente sosiolog og forsker ved SSB, Anders Barstad, at samlivsbrudd er en av årsakene til en økning av selvmord blant menn. 

Jeg mener faktisk at vi kan gjøre noe med dette. Økt åpenhet om hvordan det kan føles å gå gjennom et samlivsbrudd og hjelp til å takle det. Vi trenger ikke nødvendigvis offentlige tiltak, selv om noe kan legges til hjelpeapparatet. Åpenhet fører ikke bare til at de det gjelder kan gjenkjenne og forstå sin egen situasjon, men også at vi rundt blir mer bevisste og kan bidra. Om ikke det alene bidrar til å redusere antall partnerdrap, så er det åpenbart at det kan bidra på flere områder. For de av dere som ikke vil anerkjenne partnerdrap som et samfunnsproblem, så kanskje det at 25% av de som går gjennom et samlivsbrudd blir sykemeldte og langtidssykemeldte kan bidra. Eller som en av våre gjester i talkshowet Studio FEM sa; "Jeg trengte egentlig bare en å snakke med". I stedet ga legen han en resept på sovepiller, starten på et mangeårig misbruk av legemidler og narkotiske stoffer. Det hadde ikke trengt å bli slik.

Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen mener at etnisk norske menn dreper sine koner for å gjenopprette æren de har tapt etter et brudd. Psykolog Terje Galtung mener det ikke er mulig å hindre partnerdrap og beskriver personligheten til menn som dreper som egosentriske og dominerende, men rause når de mestrer situasjonen og har kontrollen. Dersom kvinnen bryter ut av forholdet kan drap være en måte å gjenvinne kontrollen på. Det kan minne om æresdrap, sier han.

Ære, psykiske problemer, ønske om kontroll er noen av forklaringene. Den sterke følelsen av frustrasjon kan også ligge i at drapsmannen føler seg krenket av en motpart, altså kvinnen, som han ikke oppfatter som likeverdig.

Det er altså et spørsmål om likestilling. Krenkelsen oppfattes som mer frustrerende fordi den som "krenker" ikke er likeverdig og dermed har mindre "rett" til å foreta egne valg. Vi kan vel sette puktum for om vi fortsatt trenger debatt om likestilling i Norge bare her.

En som dreper sin nåværende eller tidligere partner, trenger ikke tidligere ha utøvd vold mot denne. Men vold i nære relasjoner kan føre til drap. Uansett er vold i nære relasjoner så alvorlig at vi uansett må gjøre mer for å bekjempe det. At vi har gått fra begrepet "familietragedier" til å kalle det vold i nære relasjoner, er en begynnelse. Kall det for det det faktisk er. At vold i nære relasjoner får tragiske konsekvenser er derimot hevet over en hver tvil. Også er her problemstillingen flerdelt. For det første rammer den eldre (barn på jakt etter penger, i eldre par der den ene er syk), den rammer kvinner (normale norske kvinner i arbeidslivet, kvinner som er økonomisk avhengige av sin mann, kvinner i henteekteskap - enten mannen er etnisk norsk eller ikke), barn (der både kvinner og menn er voldsutøvere), menn (av kvinner og andre menn).

For det andre er mye av volden skjult. Det er vanskelig å hjelpe de vi ikke kjenner til. Derfor er det å avdekke vold kanskje den største utfordringen. I regjeringens melding om vold i nære relasjoner foreslår de å legge opp til at alle gravide kvinner skal bli spurt om de har opplevd eller opplever vold i et forhold. Det er riktig at graviditet utrolig nok kan være en uløsende faktor for partnervold, men jeg er skeptisk til tiltaket. I hvert fall som enkeltstående tiltak. Det blir et ekstremt skjevt utvalg. Jeg vurderte å foreslå at vi heller burde legge dette til NAV. De treffer flere, og vi vet også at vold i nære relasjoner oftere kan knyttes til sosiøkonomiske forhold. Men på en annen side - selv om NAV hadde fungert perfekt, så er jeg usikker på om vi alltid skal gjøre en hver kontakt med det offentlige til en mulighet til å avdekke alt annet enn grunnen til at vi kontakter dem. Hjelpeapparatet kan fort bli dynget ned av gode intensjoner, der vi ikke kan sikre kompetanse eller kvalitet. Tar gjerne mot innspill på dette.

Så er det er volden vi kjenner til. Her finner vi alle de som daglig lever med voldsalarm, bor i krisemottak eller lever i skjul. Det er jo her vi burde kunne gjøre mer. For meg er det helt ubegripelig at vi utstyrer mennesker med voldsalarm slik at voldspersonen kan gå løs. Dette er en fallitterklæring, selv om det er et sikkerhetstiltak for den utsatte. Det må avsettes midler til kompetanseheving og lønn til de som etterforsker trusler og vold i nære relasjoner, vi må sørge for at de som trenger beskyttelse faktisk får den beskyttelsen de har krav på, vi må slutte å gi strafferabatt til voldsutøveren og dømme hvert forhold for seg. Volden på lørdag kveld legges til volden på fredag kveld, og voldtekten natten i mellom blir dømt som det det er - voldtekt.

Klarer vi å få gode resultater og åpenhet rundt den kjente delen av volden som foregår i nære relasjoner, har jeg godt håp om at vi klarer å konvertere skjult vold til kjent vold og etter hvert kan få redusert denne også. Derfor er jeg helt uenig med de som mener at antall partnerdrap er håndterbart, ikke kan forebygges og vi kun må leve med dem. Men det er ikke en løsning og det er ikke enkelt.

Vi klarer aldri å bekjempe alt, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.

Har du innspill eller forslag, vet om gode eksempler eller land vi bør se til? Kommenter gjerne nedenfor eller send meg mail (vampus (a) gmail. com )

Det har vært noe debatt rundt tallene for partnerdrap i Norge. Dagbladet gjorde en liten oppklaringsjobb her.  

Fritt frem på Internett

Nå er det visstnok ikke lenger fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Som om det noensinne har vært det.

Bare fordi norsk straffelov ikke har sett på personlige blogger som en del av det offentlige rom, har det egentlig aldri vært fritt frem til å si og mene det du vil på Internett. Sjikane, hets og trusler trenger ikke være ytret i offentlig rom for å være forbudt. Dersom du truer meg på telefon, via brev eller kommer på døra hjemme hos meg, så er det fortsatt forbudt å sjikanere, hetse og true. Vi har bare ikke brydd oss med å ta sjikane og trusler på alvor. Politiet har da bedre ting å bruke ressursene på enn folk som ikke kan allmenn dannelse på Internett.

Ulovlige ytringer er ulovlige uansett hvor de fremsettes. Men fordi de ulovlige ytringene har fått lov til å florere fritt uten at avsender opplever at de får noen konsekvens, er det mange som tror at det er fritt frem på Internett og at det alltid har vært sånn. Slik er det ikke.

For det første har vi alle hatt et håp om at Internett og nettdebatt skulle være selvregulerende. Som blogger har jeg tilpasset hva jeg skriver til hva jeg opplever i kommentarfeltet. Det er ikke noe negativt med det. Det betyr bare at jeg har blitt flinkere på å drive research, underbygge påstander og lenke til kilder før jeg publiserer. Det har også bidratt til å gjøre meg bedre når jeg forbereder meg til andre type debatter.

For det andre hadde vi kanskje et naivt håp om at friheten og muligheten som Internett har gitt oss alle til å kunne delta og bidra i debatten ville bli brukt til nettopp det. En mulighet til å sette nye saker på dagsorden, nyansere, utdype og bredde debatten, stille andre spørsmål og kanskje få bedre svar. Det er med oppriktig sorg mange av oss har sett på hvordan sure menn og troll til kjerringer har fortrengt den konstruktive debatten for å bare spre egne meninger med udokumenterbare fakta. Det var jo ikke slik vi ønsket det.

Samtidig skal ikke samfunnsdebatten bare være for de glattpolerte, velformulerte og medietrente. Da uthules debatten vel så mye som når den blir overlatt til de som fortrenger andre gjennom å oppføre seg som komplette rasshøl på nett. Problemet er vel at det er omtrent der vi er nå. Hvordan skal vi komme oss ut av det?

Saker som synliggjør at det du gjør og sier på Internett faktisk har en konsekvens, bidrar til at vi som samfunn kanskje kan få en litt brattere læringskurve enn det vi har sett på nett de siste årene. Litt fortvilende er det å se at det er først når det kommer trusler mot offentlige tjenestemenn at politiet faktisk reagerer. Det at bloggeren Eivind Berge ble frikjent for sine drapstrusler mot politiet i Bergen for ett år siden, fikk folk til å reagere og ikke minst fremskyndet nødvendige endringer i lovverket. Men på tross av frifinnelsen, sa han selv at han ville endre tone og innhold i etterkant. Noen ganger kan synliggjøring av reaksjoner være nok.

Det kommer flere saker. Nylig ble Rolf Erik Hanssen, kjent som Norges verste nettmobber, også dømt. Hans omgangstone er å kalle alle som er uenige med han for pedofile, klamydiainfiserte sklier og frityrinfiserte fettberg. Snakk om å delta i debatten for å forsøke å heve den, bidra med ny innsikt, nyansere eller bredde den. De to unge jentene i Sverige som brukte Instagram til å legge ut sexrykter om "de største horene i Göteborg" står nå tiltalt for grove æreskrenkelser.

Vi trenger slike grensesettende saker. Kanskje det kan føre til faktisk endring. For det har aldri vært fritt frem på Internett. De samme reglene som gjelder i resten av samfunnet gjelder også der. Slik både skal og bør det være.

(Av en eller annen grunn husket jeg Hanssen som bergenser, men heldigvis sender oppvakte lesere mail med korrigeringer - takk til både Håkon og Sveinung :-))

Vridde valg

I en debatt som knapt trenger en gnist for å ta full fyr, har den nye LO-lederen visstnok kastet en brannfakkel inn i en vedhaug som er så politisk tørr for nye argumenter at den nesten tar fyr av seg selv.

(Høyre-folk som leser dette: Vi har jo nå sagt at vi skal samarbeide med fagbevegelsen, beholde fagforeningsfradraget og legge oss tett på i arbeidslivspolitikk og retorikk. Dere får se på dette som mitt lille bidrag til en bedre stemning mellom Høyre og LO). 

Debatten om deltidsarbeid handler ikke kun om småbarnsmødre. Men at kvinner valgte å jobbe mindre eller bli hjemmeværende da de fikk barn, påvirker om de fortsetter å være det senere. Ifølge Norsk offentlig utredning av 2004:27: 45 prosent av sysselsatte kvinner som har barn under 16 år, arbeider deltid. For kvinner uten barn eller hvor barna er over 16 år, et det tilsvarende tallet 42 prosent. Deltid fordeler seg derved ganske jevnt mellom kvinner som har barn og kvinner som ikke har omsorgsansvar for barn.

Barn som i dag er ett år gamle vil i 2030 være russ. Som Høyres programkomite formulerte det: Statens overskudd vil da gå raskt nedover. Samtidig vil den forventede avkastningen fra pensjonsfondet ikke dekke inn reduksjonen av oljeinntekter. Prognosene for norsk økonomi tilsier at staten har et stort økonomisk handlingsrom frem til omkring 2025. Hvordan vi bruker dette handlingsrommet er avgjørende for om vi i 2030 har et samfunn med muligheter for alle.

Norge ligger nær bunnen i OECD målt i antall timer arbeidet per person i arbeidsfør alder. Regjeringens egen perspektivmelding viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I dag er det nesten fem personer i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Økende levealder vil gjøre at når dagens nyfødte er 87 år, bare vil være to i yrkesaktiv alder for hver person over 67 år. Det vil si to yrkesaktive til å sørge for de helse- og omsorgstjenestene pensjonistene kan trenge og til samtidig å sørge for annen verdiskaping i samfunnet.

Dagens foreldres valg vil i aller høyeste grad påvirke hva slags samfunn deres barn vil leve i. Skal de ha tilgang på tilnærmet de samme velferdsgodene som oss, må vi jobbe mer og bruke mindre av offentlige velferdsordninger. Eller vi kan gi faen, trekke stigen opp etter oss og overlate barna våre et samfunn på randen av sammenbrudd a la Hellas. Så på makronivå så driter dagens foreldre i barnas fremtidige beste når de insisterer på å verken jobbe mer eller bruke mindre.

Gerd Kristiansen gjør selvsagt generaltabben når hun i det hele tatt nevner morsrollen i forbindelse med debatten om deltid. I stedet for å debattere det reelle problemet, nemlig at velferdsstaten ikke er bærekraftig og at vi alle må jobbe mer, ender vi da heller opp med den klassiske debatten om å angripe kvinner som prioriterer det viktigste i verden: barna. Hva slags hjerteløse systemforsvarere mener vi skal sette noe annet enn barna først?

Spørsmålet på mikronivå er vel så mye hvorfor ikke menn prioriterer barna sine ved å velge vekk inntektsgivende arbeid og økonomisk frihet for å være hjemme enten på heltid eller deltid. Liker de ikke barn? Hater de kona? Eller er dette snakk om vridde valg, og ikke frie valg, som høyresida hevder?

Er det kun mors ukuelige kjærlighet til barna og hennes høyverdige prioriteringer som teller inn i familiens frie valg til å organisere seg? Er organiseringen av familien det eneste stedet i samfunnet hvor økonomi ikke teller over hodet?

Som Heidi Helene Sveen skrev på FB: Dersom kvinner velger å jobbe deltid når barna er små av hensyn til sine egne behov for å være med barna, synes jeg dette fortjener å bli diskutert offentlig. Dersom valget er av hensyn til barna, så savner jeg at småbarnsmødrene forventer det samme av småbarnsfedrene.

I de familiene der far tjener mer enn mor er valget enkelt. Mor blir hjemme. Men noen må kompensere for at kvinnen jobber mindre. Menn begynner å jobbe mer når de får barn og i praksis får ikke far tid med barna sine før de begynner på skolen (se boks). Barnas beste er altså ikke mer tid med foreldrene, kun mer tid med mor.  I Norge kommer også staten inn og kompenserer familien for å velge vekk inntektsgivende arbeid gjennom støtteordninger (kontantstøtte, omsorgspoeng, pluss på barnetrygd også). Det betyr at det ligger vridninger på valgene som familien tar. Jeg hadde vært mindre kritisk til det såkalte frie valget dersom de statlig finansierte vridningene ikke lå til grunn, selv om jeg fortsatt ville synes det er synd at vi havner i tradisjonelle kjønnsrollemønstre (noe jeg tror vil hjelpe over tid, og særlig dersom kvinner hadde jobbet mer og dermed ikke ønsket deltidsfella).

Samtidig er det riktig at skattebetalerne finansierer barnehageplasser for barnefamiliene. Vi finansierer også skole og utdannelse for å gi barna muligheter senere i livet, også betalt av foreldre som velger hjemmeskole. Subsidiering av barnehageplasser var et politisk villet strukturgrep for å "vri" tilbake de historiske årsakene som har holdt kvinner utenfor arbeidslivet. Subsidiering av barnehageplasser ble gitt nettopp for å gi kvinner mulighet til å bli økonomisk selvstendige og ikke avhengig av en mann til å betale for seg. Denne avhengigheten gjør både kvinner og barn svært sårbare dersom mannen dør, blir syk - eller om han viser seg å ikke være den kjærlige, oppofrende familiefaren de gjerne skulle søkt trygghet hos.

Men hva med far selv? Det er alltid like interessant å lese portrettintervjuer med gamle nestorer som blir spurt om det er noe i livet de angrer på. Det er ett svar som går igjen: Jeg ville brukt mer tid med barna da de var små.

Gjennom å legge til rette for å opprettholde tradisjonelle kjønnsrollemønstre fratar vi far retten til å være far. Han tvinges også inn i et kjønnsrollemønster som hovedforsørger som familien er helt avhengige av. Vi begynner nå å få forskning på at også far lider under dette.

Hele denne debatten foregår også i et land med verdens beste ordninger for barnefamilier, og ikke minst samtidig som vi ser at varsellampene for velferdsstatens bærekraft blinker så kraftig at det burde være konsensus om at vi alle må jobbe mer, ikke mindre, for at barna faktisk skal vokse opp i et samfunn med tilnærmet like gode ordninger som vi har i dag.

Men det er altså ikke barnas beste vi diskuterer, men foreldrenes vridde valg. Men hva vet jeg. Jeg har jo ikke barn, så jeg kan jo virkelig gi faen. Ingen som står under meg når jeg trekker opp stigen og sier "lykke til, nå får dere betale gildet".

Moderne familiepolitikk

Dette er mitt innlegg på Høyres landsmøte - hvor alle innlegg er begrenset til 2 minutter. Programkomiteen har foreslått å gjøre kontantstøtten kommunal, og så er det en uenighet om hvorvidt den skal være frivillig eller obligatorisk fra kommunene. Jeg mener den må fjernes helt, og støtter derfor et forslag om det. Om kommunene vil gi kontantstøtte står de allerede fritt til det - slik Spydeberg kommune har gjort. Der har de begynt å legge ned barnehageplasser. (Oppdatert med video)



Ordstyrere, landsmøte!

Jeg skal snakke for HORDALANDs forslag 386 - om å oppheve kontantstøtten. Kan alle fedre i salen rekke opp en hånd. Takk. Hvor mange av dere skulle ønske dere hadde tilbrakt mer tid på jobb og mindre tid med barna da de vokste opp. Opp med en hånd?

Det er rart det der. Tidsbruksundersøkelsen fra SSB viser at når kvinner blir mødre, jobber de mindre. Når menn blir fedre BEGYNNER de å jobbe mer for å kompensere for tapt inntekt når mor jobber mindre. Barnas samlede tid med foreldrene øker ikke, kun tiden med mor. Først når barna begynner på skolen begynner mor og fars tid å jevnes ut.

Kontantstøtten er ikke kjønnsnøytral, men bidrar til å vri familiens avgjørelse om de kan velge vekk mors lønn og velge vekk far som omsorgsperson. Far tar kostnaden for familiens såkalte frie valg, både økonomisk og tidsmessig. Men ville barna valgt vekk pappa?

41 prosent av norske kvinner jobber deltid. Vi vet at velferdsstaten ikke er bærekraftig, og at alle må jobbe mer. Likevel vil vi betale støtte for at arbeidsføre, friske kvinner ikke jobber.

Hva tror dere kommunene velger når de oppdager at de kan doble kontantstøtten og spare penger på legge ned barnehageplasser?

Dersom mor hadde jobbet mer, kunne far ha jobbet mindre - og barna vokst opp med mer tid fra begge foreldre.

Kjære fedre - hvis dere har savnet tid med barna deres, så kan jeg love dere at barna har savnet tid med dere. I dag kan dere gi deres sønner den gaven dere aldri fikk - mulighet til å være mer tilstede når deres barn vokser opp ved å fjerne en ordning som er en gammel ide og en dårlig løsning.

Kontantstøtten må ikke gjøres kommunal, den må avvikles. Stem for forslag 386.

Kampen om voldtekt

Kampen mot voldtekt er en kamp om voldtekt for å støtte opp om det norske kjønnsmaktperspektivet, skrev Preben Z. Møller i gårsdagens VG. Videre mener han at mørketall og uvilje mot fakta tjener venstresiden. Dermed ender vi opp med en politikk og holdningskampanjer som ikke treffer. Voldtektsmenn er nemlig ikke hvem som helst. Som om noen har sagt det. Selv de mest radikale feministene på venstresida jeg kjenner, er enige om at flertallet av menn er ålreite menn som ikke hater kvinner.

Og der starter problemet med Møllers analyse. Utgangspunktet er feil. Han forsøker å vise at norske feminister ikke forstår gradsforskjellen mellom uønsket seksuell omgang med en klassekamerat etter en fest og at tre fremmede menn bryter seg inn i en leilighet og ikke bare voldtar, men også truer og utøver grov vold. Interessant nok mener Møller at det første er en anførselsvoldtekt, i motsetning til det andre scenariet. Men i straffelovens §192 B står det at ”den som har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen straffes for voldtekt med fengsel i inntil 10 år”. Uten anførselstegn. Er voldtekten begått at flere i fellesskap, og eller på en særdeles smertefull og krenkende måte, så øker strafferammen til 21 år. Med vennlig hilsen norske politikere av alle farger.

En statsadvokat var i fjor bekymret for at hyggelige, norske gutter kunne risikere tre års fengsel når de ”kun tok seg til rette” iet annet menneskes kropp. Møller mener åpenbart at dette ikke er uttrykk for holdninger. Når en kvinne har sovnet eller ikke er i stand til å gjøre motstand, eier hun ikke lenger sin egen kropp. Hun ”merker” bare at hun er ”voldtatt” dagen etter.

I 2011 ga politiet i Oslo ut rapporten om ”Voldtekt i den globale byen”. Her viste de til at den typiske Oslo-voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Den anmeldte gjerningsmannen er i slutten av 20-årene og anmeldes av en kvinne han ikke kjenner, men har truffet i en festsituasjon. Det anmeldte overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding.

Ofte skjer altså voldtekten på en slik måte Møller setter anførselstegn på. Når han på den måten definerer vekk det politiet sier at er ”typisk”, og som mange av oss mener er et uttrykk for holdninger til kvinnens seksuelle integritet, står vi igjen med Møllers ønskede bilde av voldtektsmenn som asosiale og dysfunksjonell.

Men både høyrepopulister og Møller har rett. Ikke-vestlige menn med asylbakgrunn har voldtatt. Asosiale, voldelige kriminelle har voldtatt. Men også norske unge gutter har voldtatt skolevenninner nachspiel. Familiefedre har voldtatt sine koner. For å bekjempe voldtekt må vi altså jobbe bredspektret. Men Møller anerkjenner knapt det politiet kaller den typiske voldtekten, som i 2010 utgjorde 33,3% av de anmeldte voldtektene i Oslo. Deretter kommer relasjonsvoldtekter, som skjer mot partner eller eks-partner, på 25,3 prosent av de anmeldte.  Voldtekter som skjer mot personer i sårbare livssituasjoner utgjorde 20,4 prosent. Overfallsvoldtekter utgjorde 12,9 prosent i 2010, som var et toppår for voldtektsstatistikken i Oslo, der kun seks av voldtektene ble oppklart - hvor de som ble dømt helt riktig var ikke-vestlige med asylbakgrunn. Men blant de 17 sakene som ikke har blitt oppklart har ofre også beskrevet gjerningsmenn som norske/lyse/nordiske. Hvem tjener på myten om at det bare er ikke-vestlige innvandrere som voldtar?

Hvor mange som ble voldtatt og torturert av tre fremmede menn som bryter seg inn i leiligheten til ofrene sier statistikken lite om. Men det er altså her Møller mener vi skal legge inn støtet i forebyggingsarbeidet.

Grunnen til at det drives holdningsskapende arbeid blant unge er ikke fordi noen tror at alle menn er potensielle voldtektsmenn og alle kvinner potensielle ofre. Grunnen er at det er blant disse mange anmeldte voldtekter skjer. Og fordi offer og gjerningsmann nettopp kan møte hverandre i normale sosialiseringssituasjoner, som på skolen som i dette tilfellet, jobb eller på lokalbutikken, så er det ikke bare holdningene til relativt normale, unge, fulle, kåte, grenseoverskridende gutter vi forsøker å nå, men også oss som er rundt. For at vi skal gjenkjenne, vite og forstå – og kanskje gripe inn før en ung gutt ”tar seg til rette”, eller kunne ta vare på offeret.

Møller mener noen tjener på at mørketall forblir mørketall. Fra rundt år 2000 og frem til nå har vi sett en radikal økning i antall anmeldte voldtekter. Det blir tolket som at vi nettopp har klart å konvertere noen av mørketallene ved at bevisstgjøring rundt voldtekt har ført til at flere faktisk anmelder. Så kanskje disse holdningskampanjene fungerer likevel?

Vi vet at mørketallene fortsatt er ekstremt høye for relasjonsvoldtekter, altså der vold utøves av partner eller eks-partner. Menn blir også voldtatt. Vi ser dem omtrent ikke på statistikken, selv om voldtektsmottak melder at de undersøker flere enn det som anmeldes hvert år. Regjeringen la nylig frem   en stortingsmelding om forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner, der det er konkrete forslag til hvordan avdekke denne typen "usynlig" vold. All ære til de mange kvinnene som nå står frem som voldsutsatte i forbindelse med Sanitetsforeningens Rød knapp-kampanje mot vold mot kvinner. Denne typen kampanjer bidrar til at flere anmelder fordi de ser at det er ikke bare dem. Slik konverterer vi mørketall til faktiske tall med kampanjer Møller mener ikke treffer. 

Blant ett av tiltakene gruppen Stopp Voldtekt (der jeg selv er aktiv) krevde fra regjeringen var en nasjonal omfangsundersøkelse for å kartlegge voldtekt og andre seksuelle krenkelser.  Det mangler altså ikke på ønske om å få mer informasjon fra "sosialfeminister" og oss andre, nettopp fordi ingen tjener på mørketall og lite effektive kampanjer. At det ikke får forsiden i VG betyr ikke at det ikke er der. At "folk flest får berøring med dette (kampen om voldtekt) i media" er ingen unnskyldning for at en sosiolog som skriver bok om temaet ikke er kjent med det. 

Mange har i tillegg etterlyst spissede tiltak mot andre grupper og mer forskning på både ofre og voldtektsmenn. Det er dette som er den største kampen, når vi først skal snakke om kampen mot og om voldtekt. Å definere de vanligste voldtektene ut av debatten tjener kun Preben Z. Møller.

Vissen verdighet

Hvorfor er det slik at vår eneste vei til verdighet i når det gjelder rom er å innføre statlig etnisk diskriminering i Norge? 

Ifølge Dagbladets Marie Simonsen er vi i ferd med å stryke i lakmustesten for det siviliserte samfunn. Våre demokratiske verdier og rosetogets honnørord etter 22. juli 2011 visner fordi vi ikke legger til rette for etnisk diskriminering av en særskilt gruppe.

Mennesker fra fire kontinenter - Asia, Afrika, Australia, Amerika - nektes adgang til riket utover tre måneders turistvisum, eller må søke asyl eller familiegjenforening for å bli i Norge. EØS-borgere har det samme turistvisumet, men kan få bli i landet om de har meldt seg som arbeidssøkere i inntil seks måneder. For samtlige disse gjelder reglene om at du skal kunne sørge for eget livsopphold i det tidsrommet du er her. Har du ikke funnet arbeid innen seks måneder, eller når du ikke lenger klarer å betale for eget opphold innen de seks månedene, så er det på tide å dra hjem. Så mens portugisere, spanjoler, polakker, svensker, italienere og alle andre europeere forventes å finansiere eget opphold og livsnødvendigheter, og eventuelt hute seg hjem når finansene tar slutt, er det en gruppe vi skal gjøre unntak for: romfolk. Som Marie Simonsen skriver – romfolket er ikke turister på sightseeing.

Vel. Lite tyder på at de er arbeidssøkende heller. Gamle Oslo NAV, som registrerer arbeidssøkende EØS-borgere, har under 115 personer registrert hos seg, de fleste fra Spania, Baltikum, Polen – knapt en håndfull fra Romania. Siden vi (heldigvis) ikke driver etnisk registrering i Norge, vet jeg ikke om dette er rumenere eller rom. Dersom de er arbeidssøkende EØS-borgere er de fortsatt forpliktet til sørge for eget opphold. Siden romfolket ikke er turister på sightseeing, må vi forutsette at de er arbeidssøkende EØS-borgere og skal ha samme rettigheter  og oppfylle samme krav som alle andre arbeidssøkende EØS-borgere. (Jeg finner ikke info på hvor mange EØS-borgere som er registrert hos politiet, som alle arbeidssøkende er pliktig til å gjøre - legg gjerne ut lenke i kommentarfelt om du finner).

Dagbladet skriver at romfolk er diskriminert og utestengt fra boligmarkedet fordi de ikke klarer å få leid bosted til ca 1500,- i måneden i Oslo (180 000 kr delt på 120 personer). Vel, da er i så fall alle diskriminert og utestengt fra Oslos boligmarked. Når alle er det, kan vi jo stille spørsmål om denne gruppen er det.

Det handler ikke om at Norge skal stille opp med toaletter, dusj eller tak over hodet for tilreisende rom som ”ikke er turister på sightseeing”, eller at noen er redd for at det da kommer flere romfolk til Norge. Spørsmålet må jo være om Norge skal stille opp med bosted for alle EØS-borgere som søker arbeid og lykken i Norge. Det bryter i så fall med forutsetningene for prinsippet om fri utveksling av arbeidskraft innen EU og EØS. Men ingen kan for alvor mene at eneste veien til verdighet er å gi til noen i en vanskelig situasjon, men ikke til andre i samme situasjon. Det er å drive aktiv diskriminering. I dette tilfelle basert på etnisitet.

Noen mener at romfolk blir jaget fordi de er rom. Tror noen virkelig at svensker, finner, polakker, etiopere, latin-amerikanere, new-zealandere og tyskere ville blitt behandlet annerledes om de i flokk campet i parker og skogsområdet, brukte bakgårder som toalett og hadde talspersoner som krevde særbehandling? Eller en gruppe etniske nordmenn for den saks skyld?

Dagsavisens Hege Ulstein syntes tidligere denne måneden at russefeiringen var en rimelig sammenligning. Kanskje det. Men russen blir også jaget, bøtelagt og klaget på når de bråker, forsøpler og demonstrerer mangelfull hygiene. Forskjellen er at til og med russens egne talspersoner synes dette er helt rimelig, legger seg langflate og lover å rydde opp.

Så kan du selvsagt si at russen har et hjem å dra til. Det har jo faktisk også tilreisende rom. At reiseveien er noe lenger er ingen unnskyldning mot likebehandling. Og det er likebehandling som, sist jeg sjekket, var en av grunnsteinene for det siviliserte samfunn, ikke særrettigheter på bakgrunn av etnisitet. Det kan umulig være en verdig politikk å legge til rette for at en gruppe som ofte opplever nettopp diskriminiering og forskjellsbehandling, fortsatt skal forskjellsbehandles for å gjøre det lettere å leve av å tigge. Det er en ganske vissen form for verdighet.

Apropos: Arbeiderpartiet mener at et generelt tiggerforbud er for ressurskrevende for politiet, selv om politiet selv ønsker dette. De vil heller ha soner der man kan tigge nå og da, men ikke hele tiden. For det er jo mye enklere for politi, tiggere og befolkning å forholde seg til…

Verneplikt og valgfrihet

I 2013 er ikke den viktigste likestillingskampen verneplikt for kvinner, men valgfrihet for menn.

Venstres landsmøte gikk inn for verneplikt for kvinner, Arbeiderpartiet tar opp saken på sitt landsmøte i helgen og Høyre på landsmøtet i begynnelsen av mai.

La det være klart. Grunnen til at jeg er mot kvinnelig verneplikt er fordi jeg er prinsipielt mot verneplikt generelt. Det er prinsipielt galt å kreve ett år av et menneskes liv i statens tjeneste til luselønn. Å utvide ordningen til også å gjelde kvinner er å gå et skritt i feil retning. Prinsipielt sett.

Når det er sagt, kan unge kvinner tjene på å gå inn i forsvaret. Særlig om de velger å ta en av de mange utdanningsmulighetene forsvaret kan tilby. Det er få steder unge mennesker kan få lignende type tillit og ansvar så raskt som i en organisasjon som forsvaret. Dermed kan også de få en anerkjent ledererfaring de ellers måtte jobbe dobbelt så lenge for å få i både offentlig sektor eller privat næringsliv.

Forsvaret vil få fordelen av at de har flere talenter å plukke fra. I kritikken mot et vervet forsvar har vi ofte sagt at det er ikke alltid de ivrigste kandidatene som er mest egnet (slik det også er andre steder). Innen rekruttering er ofte "den motvillige kandidaten" den mest interessante, fordi de gjerne har reflekterte motforestillinger som gjør dem bedre egnet som ledere. Dessuten skal ikke kjønn i seg selv være diskvalifiserende for en stilling, men kan av og til være kvalifiserende. Som for å komme i dialog med hele sivilbefolkningen under oppdrag i utlandet.

Det er altså en fordel for kvinner å verve seg til forsvaret, og det er en fordel for forsvaret å verve flere kvinner. Men når jeg først er for valgfrihet så mener jeg det bør være valgfritt å dedikere seg til tjeneste for fedrelandet. Også for menn. Men skulle vi gå inn for kvinnelig verneplikt i Norge så kan jeg leve med det. Det rammer ikke flere, det rammer bare et annet utvalg.

Derimot er en av våre viktige likestillingssaker kamp mot kontantstøtte og deltidsarbeid. Hele 41% av arbeidsføre kvinner jobber deltid. Vi ser at menn jobber mer når de får barn, mens kvinner jobber mindre. Barn får med andre ord ikke mer tid med mor og far, de får mindre tid med far og mer tid med mor. Først etter at barnet har blitt syv år øker fars tid med barna (se boks). Noen mener det er til barns beste at barna mer eller mindre kun vokser opp med mor, og en sliten, tidspresset far. Jeg synes begge foreldre har rett på tid med barna, og dermed at mor kunne jobbe mer og far mindre. At likestillingslandet Norge gir økonomiske incentiver som tar arbeidsføre, friske kvinner ut av arbeidslivet og reduserer fars tid med barna mens de er små, er for meg et mysterium. Vi vet at kvinner ofte tjener mindre og at det økonomisk sett fra familiens side derfor vil være kvinnen som fratrer arbeidslivet, derfor er ikke kontantstøtten kjønnsnøytral. Den sementerer eksisterende skjevheter i samfunnet, noe som gjør kvinner til yrkes- og pensjonstapere og mannen taper tid med barna sine.

Suksessfulle, eldre menn får gjerne spørsmål om hva de angrer på når de ser tilbake på sitt liv. Det ene svaret som går igjen er at de gjerne skulle sett mer til ungene da de vokste opp. I 2013 er nettopp det den viktigste likestillingskampen. Ikke verneplikt for kvinner. Men valgfrihet for menn.

Oppdatert: Interessant om presset og bekymringen menn har for å være den som bærer hele den økonomiske byrden for familien. 

Jernkvinnen

Hun er en av de politiske lederne som vil bli husket best fra det 20. århundret, ikke fordi hun var Storbritannias første kvinnelige statsminister, men fordi hun hadde en standhaftighet og gjennomføringskraft som få andre kan vise til.

Det tar tid før ikoner av hennes legering ruster.

R.I.P Margaret Thatcher 1925-2013

Min kommentar i VG. Les gjerne også Asle Tojes på NRK Ytring.

Politikere vi fortjener

Grunnen til at de fleste politikere "feiler" i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre noe feil i det hele tatt. 

- Det er veldig lett å kritisere politikere for å ikke mestre de nye mediene, det som er positivt er at man prøver og er på de nye plattformene, prøver å være aktive og kommunisere med velgerne. 

Dette sa førsteamanuensis på Institutt for medier og kommunikasjon, Gunn Enli, på NRK Kulturnytt i dag morges. Men hun la til at politikerne ofte sliter med å finne den riktige balansen i innholdet på det de ønsker å dele.

- Sosiale medier er en slags semiprivat arena hvor man skal dele, skal ytre seg som privatperson, hvor man skal vise sin personlighet på en litt annen måte. 

Her feiler mange, mente hun. Men gjør de egentlig det?

Etter å ha holdt kurs om politisk bruk av sosiale medier både i og utenfor eget parti, opplever jeg helt riktig at mange er usikre. På den ene siden oppfordres de til å nettopp dele av seg selv, la leserne bli kjent med dem på en annen måte, åpne for dialog og innspill. Men de, som alle andre, ser jo også hvordan kollegaer blir pisket på plass av såvel illsinte brukere, både politiske motstandere og medstandere som tar avstand om de nettopp forsøker seg med humor, dialog og å ytre seg som privatperson. Og gud forby - skulle man drite seg ut ved å si at en politisk motstander har et poeng, så er det lite nåde å få. Er man raus med en politisk motstander vil det du sier garantert bli brukt mot dine egne, og dine egne vil se på deg som en som dolker eget parti i ryggen. Hvordan man i tillegg med vilje tolker hverandre i verste mening som del av det politiske spillet har SVs Jens Kihl skrevet godt om i en kronikk på NRK Ytring.

Det politiske spillet åpner rett og slett ikke for raushet.

Dette har lite med sosiale medier å gjøre. Som tidligere Høyre-rådgiver Odd Hoen-Sevje så fint har oppsummert i egen Twitter-profil: "Twitrer privat helt til jeg twitrer noe som er dumt nok til å havne i en avis". De tradisjonelle mediene forflater saker, fragmenterer og polariserer, samtidig som de mener at det er den stadig voksende staben av kommunikasjonsrådgivere som er et demokratisk problem.

Hva kom først - høna eller egget?

Da Sveriges utenriksminister Carl Bildt begynte å blogge i 2005, kritiserte svenske medier han for å være udemokratisk. At en politiker skulle kunne kommunisere direkte med velgerne uten å filtreres gjennom journalister var helt uhørt. Lignende holdninger kunne vi høre i debatter i Norge. Det var selvsagt før mediene oppdaget hvilken gullgruve sosiale medier var for politisk skandalejournalistikk. Som for eksempel når en samferdselsminister fra Senterpartiet retvitrer en melding fra en som skriver "Fuck Oslo" når hun koser seg hjemme på påskeferie (både jenta og statsråden, vil jeg tro). Det er vel neppe noen av dem som gjør noe lignende igjen. Som jeg skrev i Kampanje - vær deg selv nok.

Dette er ikke en feil på linje med når Ulf Leirstein i FrP trykker "like" på¨rasistiske kommentarer på Facebook, og i NRK Kulturnytt forklarer det med at han er for ytringsfrihet fordi da kan han ta til motmæle mot de han er uenige med. Å trykke "like" er ikke å ta til motmæle, selv om det ofte brukes for å vise at jeg har lest og satt pris på kommentaren din.

Men det største problemet til de fleste politikere er uansett ikke at tabber seg ut i sosiale medier. Det største problemet er at ingen gidder å høre på hva de sier. Selv om vi ber dem komme seg på sosiale medier, opplever de at de overhodet ikke får respons. Trygt, godt og kjedelig skriver de om gode skoler, for eller mot skattelette, fellesskap, næringspolitikk, byutvikling og samferdsel. Bare for å oppleve at det er bildet av den mislykkede bursdagskaka som får flest likes på Facebook. Kanskje ikke så rart. Når vi blir trent til å høres ut som politiske løpesedler, med innøvde svar for å ikke støte noen, blir det lite engasjerende.

Når da en sjelden gang kommentarfeltet i bloggen din blir tatt over av en rasende masse som antakeligvis aldri ville stemt partiet ditt, men nå later som om du er helt og holdent grunnen til at de ikke vil gjøre det, fordi du har sagt ja/nei til innvandring/EU/skattelette/kontantstøtte/abort - vel, da får vi de politikerne på sosiale medier vi fortjener.

Grunnen til at de fleste politikere feiler i sosiale medier er at de ikke våger å gjøre "feil" i det hele tatt. Hvilket betyr at modige valg antakeligvis også uteblir også andre steder.

Jeg personlig tror dessuten at de som kan gjøre størst suksess er lokalpolitikere som skriver om nære ting, ikke profilerte politikere nasjonalt. Hva mener du er utfordringen med den politiske debatten på sosiale medier og hvorfor? Hva kan, om noe, gjøres med det?

De andre verdiene

Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke.

Kan du skjønne at det er så kontroversielt å si at det ikke lønner seg å velge vekk inntektsgivende arbeid?

Jeg fatter det ikke. At du ikke tjener penger når du ikke jobber gir forside i Dagsavisen. Det neste blir vel at jeg får Nobelprisen i økonomi for min revolusjonerende teori om at det ikke lønner seg å ikke jobbe.

Det virker ikke som om dette går helt hjem; Jeg respekterer fullt og helt et valg om å være hjemme med barn. Jeg respekterer retten til å velge vekk inntektsgivende arbeid. Jeg respekterer at det finnes andre verdier enn penger. Jeg respekterer at folk velger å gå ned i levestandard, forbruk og muligheter. Helt topp. Kjør på.

Det jeg sier er at de andre verdiene ikke betaler for bolig, mat, klær, leker, fritidsaktiviteter til verken deg selv eller barna. Vi lever ikke av de andre verdiene alene. Og når vi vet at velferdsstaten Norge ikke er bærekraftig på grunn av ytelsene vi blant annet gir til friske, arbeidsføre kvinner, så blir det helt galt at noen mener de kompenseres ytterligere for deres eget valg om å ikke jobbe.

Dessuten var utgangspunktet et oppgjør med vrangforestillingen om at normaltilstanden er at mor er hjemme med barn. Dette gjaldt for en svært liten privilegert overklasse der kvinnen ikke fikk lov til å jobbe. Flertallet av verdens mødre har vært treller, gårdsarbeidere, tjenestepiker, fabrikkarbeidere. Det har for flertallet av verdens mødre ikke vært et valg om å arbeide eller ikke. Jeg mener i hovedsak at det ikke skal være et valg om man skal forsørge seg selv i dag heller. Men om noen kan innrette familielivet slik at den ene kan være hjemme, så gjerne for meg. Men de som fortsatt ikke har noe valg om å være hjemme eller ikke skal ikke kompensere de som velger å være hjemme for det. Det må partneren gjøre.

Jeg kan faktisk ikke begripe at det skal være så himla kontroversielt. Virkelig ikke. Kanskje noen blir forbanna fordi de vet jeg har rett, hva vet jeg. Men det er faktisk slik at

Deltidsarbeid gir pensjonstap - i tillegg til at du er økonomisk avhengig av en annen

Du burde kreve pensjon av partneren din - velger familien at en ikke skal ha inntektsgivende arbeid eller bare skal jobbe deltid, er det jo rimelig at den som skal forsørge familien også kompenserer den som ikke har inntektsgivende arbeid.

Kontantstøtten gjør kvinner til sinker i arbeidslivet - Mange kvinner som mottar kontantstøtte, fortsetter å jobbe redusert, lenge etter at stønadsperioden er over. Klart det får konsekvenser.
Dagens mødre stjeler fra sine døtre - he he, ikke en egentlig overskrift, men helt reell problemstilling. Friske, arbeidsføre mennesker som i dag krever ytelser fra det offentlige når de velger vekk inntektsgivende arbeid bidrar til at velferdsstaten ikke er bærekraftig. Dine døtre må jobbe til de er 78 år fordi du valgte å være hjemme med dem i dag. Da kan vi jo begynne å snakke om verdivalg og generasjonsregnskap.

Dersom det er like verdifullt å være hjemme som å jobbe - hvorfor velger ikke flere vekk fars inntekt? Det er jo da ikke et argument at far ofte tjener mer. Dersom det er like verdifullt å være hjemme med barna, så burde jo far også få muligheten?

Jeg setter like stor pris på de andre verdiene i livet som de fleste andre. Men jeg innser at de andre verdiene ikke betaler husleia eller gir meg økonomisk trygghet for fremtiden. Og begriper fortsatt ikke hvorfor det er så himla kontroversielt.

Apropos: Jeg skrev om det i 2006 også gitt. Godt å se at jeg er konsekvent kjip.

Oppdatert: Og fortsatt - hva med far? En av mammabloggerne som inspirerte disse to innleggene skrev at hun måtte ofre mye for å være hjemme med barna. Blant annet så hun mindre til mannen sin, fordi nå som de kun skulle leve av hans inntekt, så måtte han jobbe mer. Så frem til begge barna begynte på skole, så jobber far så mye at han knapt ser kone og barn. For barnas beste. Sees om syv-åtte år liksom. Begriper ikke at menn finner seg i det. 

Tidsklemma - et verdispørsmål

Dersom det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, hvorfor ofrer ikke flere familier fars inntekt slik at han kan være mer hjemme med barna?

Det er bare en liten andel privilegerte kvinner som har kunnet dyrke en hjemmetilværelse med barn. Resten  har måttet jobbe døgnet rundt for å få endene til å møtes. I dag vil de som vil være hjemme med barn at de som ikke har annet valg enn å jobbe skal betale for deres verdivalg. Det er ikke bare dårlig gjort, det er direkte provoserende. 

Vi snakker om det å være hjemme med barn som om et koselig familieliv med hjemmebakt brød på bordet og mor som hjelper barna med lekser har vært normalen. Bare en liten andel kvinner hadde "privilegiet" av å være hjemme. Den øvre middelklassen og det vi i dag kaller "rikingene" følte ikke at dette var et privilegium for 100 år siden. Tvert i mot var det et privilegium å få lov til å stemme, jobbe, utdanne seg og bidra til samfunnet. Det var dette de kjempet for, suffragettene og de norske stemmerettskvinnene, samtlige fra øvre middelklasse. Deres søstre kunne ikke engasjere seg i kampen for egne rettigheter. De hadde ikke tid. De jobbet. Enten de jobbet på gård, i tjeneste hos en familie eller på fabrikk, så jobbet de. Og hvor var så barna?

I jobb de også. Tidsklemme?

I England var 11–12 timers dag alminnelig på første del av 1800-tallet, selv for kvinner og barn. Målet for de første reformer var 60 timers uke; dette ble oppnådd i England omkring 1850 for en del av industrien. På gård har kvinnene og barna jobbet hele tiden. Og hvis mor var i tjeneste hos de bemidlede vokste barna opp hos besteforeldrene eller andre slektninger. Hvor de antakeligvis jobbet og bidro på gården.

Min mormors første minne av at hun jobbet på gården hjemme i Troms var da hun var fem år og begynte å få tilleggsplikter utover å ta vare på lillesøsteren. Enkle ting. Som å karde ull til garn. Hente og levere ting mellom gårdene. Etter hvert vaske, hjelpe til i fjøset, og da de var store nok - skrekk og gru - hente vann i bekken. Hun forteller at de enten bar vann i bøtter, eller tok en tønne på en kjelke og manøvrerte så godt de kunne. Men uansett skvulpet vannet over, og de ble våte, skjørtene frøs til is og de brukte timer på å få igjen varmen. Tidsklemme?

Mulig de ikke hadde så mye tidsklemme. Det hadde de ikke tid til. Dagen var full av sysler som skulle gjøres. Oldemor jobbet ikke deltid. Hun hadde seks barn og jobbet for fullt på gården, uten inntekt, pensjonspoeng eller barselpermisjon. Hun døde i 1992, 92 år gammel. Jeg tror hun følte livet hadde gitt henne mye. Siden hun hadde bursdag 17. mai, var det tradisjon på bygda at skolemusikkkorpset møtte på tunet og spilte for henne på dagen. Hva hun hadde gjort for å fortjene det, vet jeg ikke. Mulig hennes begeistring for korpsmusikk er noe annet enn min...

Mormor gikk i tjeneste hos en lokal storbonde, før mulighetene for arbeid ble færre og hun måtte dra til Oslo for å jobbe som tjenestepike her. Det var her hun møtte mannen sin og fikk ett barn. Ett barn hun senere måtte ta med tilbake til foreldrene i Nord-Norge da hun selv ble skilt og ikke kunne ha min mor hos seg fordi hun hadde få muligheter for økonomisk hjelp eller barnepass. Tidsklemma? Jeg tror min mormor mer enn gjerne skulle hatt den. Jeg tror hun ville drømt om å kunne løpe fra jobben for å hente datteren sin og tilbringe tid med henne. I stedet vokste datteren opp mer enn 160 mil unna.

Datteren kom senere til Oslo, og fikk selv sin første datter - meg. Jeg gikk i park som liten, deretter barnehage til jeg var seks og begynte på skole. Etter skolen hadde jeg skolefritidsordning, og når den var ferdig tasset jeg fornøyd hjem, med nøkkelen rundt halsen (vi het jo "nøkkelbarn"). Tidsklemme?

Jeg satte på potetene kvart over fire, så de skulle være ferdige kokte til mamma kom hjem og lagde resten av middagen. Hadde jeg ikke gjort lekser, gjorde jeg disse før jeg kunne gå ut og leke. Jeg savnet aldri min mor. Jeg savnet min far. Tiden med han var liten før de ble skilt, og mindre etter. I dag leser jeg mammabloggere som skriver rasende om dem som ikke er villige til å betale av sin inntekt i skatt for at de skal være hjemme. At de prioriterer barna. At det koster dem å være hjemme med barna, for far må jobbe mer, så de ser mindre til mannen sin.

I say - "what"? Ikke bare skal de kunne velge å være hjemme på bekostning av alle de kvinner som ikke har annet valg enn å jobbe fordi hans inntekt ikke kan forsørge familien, men i tillegg fratar de fars og barnas mulighet til samvær. Far må jobbe mer fordi mor er hjemme. Hvem har tidsklemme, sa du?

Det er en rett og plikt å jobbe for å klare seg selv. Økonomisk uavhengighet er en av de sentrale likestillingsspørsmålene. Om du ikke ønsker å være likestilt, så er det i orden. Du må gjerne velge vekk økonomisk uavhengighet og si at du gjør det for barnas skyld, men ikke kom å be om at de som jobber for å klare seg selv skal kompensere deg for det. Det er mulig "tidsklemma" går utover cafeliv, storbyturer, shopping med venninner og helgeturer med yogaklassen. Det som kalles fritid. Familieliv og barn ER fritid.

Vi snakker om et verdivalg. Ja, det er det. Det er om man velger den egenverdien det er å være hjemme med barna, men da må du akseptere at verdien av økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge blir mindre. Alternativt vil en heltidsjobb gi mer økonomisk selvstendighet og muligheter til å velge. Også for far, som da kan jobbe mindre og være mer hjemme med barna, for barna som nyter godt av mor og fars inntekt og tilstedeværelse, og ikke minst for mor - som ikke blir lønnstaper og pensjonstaper, og må bære konsekvensen av dette valget resten av livet. Bitre, gamle damer som angrer på alt de ikke fikk gjort er heller ikke kule bestemødre.

Inga Marte Thorkildsen har selvsagt helt rett - det er ikke like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe. Hvis det hadde vært tilfelle - hvorfor ofrer ikke familien heller fars inntekt, slik at han kan være hjemme med sine egne barn?

Definisjonen av pragmatisk

Kvinnesak og gutteting

Når jeg tenker på politikk, tenker jeg at det er en gutteting.

Sitatet ovenfra er hentet fra en artikkel i Aftenposten fredag 1. mars om at bare halvparten av unge kvinner mellom 18-21 bruker stemmeretten sin (finner ikke hovedartikkelen elektronisk, men de har en oppfølgingsartikkel om at én av to jenter ikke stemmer).

Jeg har tidligere understreket viktigheten av å ha ulike stemmer i samfunnsdebatten, fordi det er et demokratisk problem dersom det bare er noen stemmer som blir hørt, dersom det er kun noen som setter dagsorden og dermed føringer på politiske prioriteringer. Dette gjelder ikke bare for kvinner som kjønn, men ulike mennesker med ulike ønsker for fremtiden. Det er spesielt er når politikk som sådan blir sett på som en gutteting i et så gjennompolitisert samfunn som Norge. Både hva politikerne bryr seg med og ikke bryr seg med er her et resultat av politiske prioriteringer. Alt har blitt politikk. Også der politikerne "laissez faire" - ikke griper inn.

Det er interessant hva som blir definert som politikk. Jeg husker veldig godt debatten(e) i bloggsfæren rundt 2005-2006 der det var en vedtatt sannhet at det i hovedsak var menn som skrev om politikk og samfunn, mens kvinner skrev om alt annet. "Alt annet", oppdaget vi, var blant annet temaene som svært gode kvinnelige bloggere skrev om, som Mihoe's blogg "Reality challenged", Drusillas "Dagens onde kvinner" og Fjordfitte med..vel, bloggen "Fjordfitte". Samtlige av disse skrev rasende, ofte i bokstavelig forstand, gode innlegg med mediekritikk om hvordan saker ble fremstilt, om maktbalansen i samfunnet, om sex og samfunn, vold, overgrep og voldtekt, diskriminering på arbeidsplassen, respekt for enkeltindividet og individuelle valg (selv om vel alle tre befant seg på venstreaksen politisk), gjerne med personlige erfaringer og selvironi og humor. Særlig det siste gjorde bloggene svært lesverdige og populære. Særlig det siste manglet hos mannlige bloggere. Så de kvinnelige bloggerne, som gjerne var selverklærte feminister, ble av journalister og andre kategorisert som "personlige bloggere", mens gutta selvsagt var samfunnsbloggere.

For feminisme er jo ikke politisk, eller hva?

Det sies at den som har definisjonsmakten, altså den som får definere virkelighetsbildet vi lever i, også gis makt og mulighet til å definere løsningen. Når "kvinnesak" enten blir definert som uviktig eller definert vekk som politikk, vil saker som berører kvinner mest også bli prioritert ned på den politiske dagsordenen. Selvsagt ser vi endringer i samfunnet også på dette. Det skulle da bare mangle. Men ta et eksempel som justisområdet. Kvinnesak eller gutteting?

Organisert kriminalitet, ran, drap, gjengoppgjør, smuglerligaer, bedrageri, hvitsnippkriminalitet, utelivsvold, knivstikking, tyveri og innbrudd. Sjekk ut hvor mange krimreportere som følger denne typen saker, både før, under og etter rettssaker. Er de menn eller kvinner?

Så hva med jusisområdene overgrep, familievold, voldtekt? Kvinnesak eller gutteting? Krimreporterne som dekker rettssaken er fortsatt i hovedsak menn, selv om jeg hører noen få kvinner kommenterer. Hvordan dekkes disse i mediene? Er det hardkokte krimreportere som forsøker å komme "inside" på krisesentre, i miljøer der overgrep finner sted, som intervjuer offer eller overgriper i oppfølgingssaker? Eller er det Magasinstoff - temanummer, kortvarige kampanjer som gir oppmerksomhet og feature-stoff?

For en ting er den tilfeldige kriminaliteten vi alle kan bli utsatt for på gata. En annen ting er å leve daglig i frykt for å gå hjem til de menneskene som skulle være din trygge havn. Dette gjelder både for jenter og gutter. Vold og overgrep i hjemmet er definitivt også en gutteting. Hvis du lurer på hvorfor, så se en gang til på bildet av Christoffer.

Dersom en mann slår en mann er det vold. Dersom kvinne slår en mann er det vold. Dersom mann slår kvinne bak hjemmets fire vegger havner det under likestilling og integrering. Hva med å kalle det, behandle det og dømme det for hva det er, nemlig vold? Det er ikke likestillingsministeren som skal arbeide mot vold mot kvinner i FNs kvinnekommisjon, det er justisministeren.

Eller hva med økonomisk politikk. Kvinnesak eller gutteting? Når det blir innført ordninger som i hovedsak bidrar til at kvinner velger vekk økonomisk selvstendighet og jobb til fordel å være hjemme med barna og leve litt på kontantstøtte, deretter på mannens lønn? Er det kvinnesak eller gutteting å legge forholdene til rette for at kvinner blir pensjonstapere og ubetalte omsorgsarbeidere?

Parolekampene som har vært i Oslo og Bergen foran 8. mars-toget i år viser at det heller ikke er én politisk retning blant kvinner. Ja, jeg skjønner at det er provoserende for kvinneaktivister som har vært dominerende i kvinnekampen de siste tjue åra at det plutselig dukker opp unge jenter som vil legalisere kjøp av sex, når de selv har jobbet så intenst mot. I kampen mot menneskehandel står vi garantert sammen, i kampen om retten til kvinnens kropp mener vi to forskjellige ting. Jeg mener at kvinnen blir objektivisert og tingliggjort når kroppen hennes blir lovregulert vekk fra egne valg. Venstresida mener at "eget valg" i denne sammenheng ikke er gyldig, for ingen kan frivillig velge å bli sexarbeider. Kanskje har de rett gitt samfunnets eksisterende maktstrukturer, jeg mener jeg har rett i et samfunn der kvinnen i hovedsak er likestilt - og at det er prinsippet vi skal demonstrere for.

De ti siste årene har vi hatt tre kvinnelige forsvarsministre. Siden departementet kom i 1991, har barne- og familiedepartementet hatt to menn som ministre, samt én som midlertidig settestatsråd. Er hvordan vi organiserer for barn og familie en kvinnesak eller berører barn og familie også menn?

Likestilling og organisering av familien hører vel så mye under justis-, forsvar-, finans-, utdanning-, næring-, arbeids- og sosialpolitikk. Kanskje departementet bør legges ned, slik at vi slutter å definere noen spørsmål som kvinnesaker og andre som gutteting? At vi innser at hvordan vi organiserer familien  avhengig av hvordan arbeidslivet er organisert? At vold mot kvinner er justispolitikk. At likestilling er et ansvar i alle departementer og et klart lederansvar i alle deler av regjeringen, uavhengig av politisk vridning?

Apropopos: Les også Anne Lise Strandens glimrende kommentar om at kvinner må ta ansvar for egen økonomi.