De siste dagene har jeg begynte å utvikle en stadig sterkere følelse av å bli forfulgt. Av en blanding av vilt fremmede, perifert bekjente, folk jeg har hørt om og et fåtall av folk jeg kjenner. Stadig flere av meldingene i innboksen lyder "NN is now following you". Riktignok på Twitter. Men likevel.
En ting er å oppdage at fylleangst følger meg på Twitter (gah - den er overalt - OVERALT sier jeg), en annen ting er den skrudde samlingen av folk som nå forfølger meg - fra redaktører til bloggere, PR byråer til totalt ukjente. Sosiale medier begynner nesten å bli litt vel sosialt, føler jeg. Bare fordi jeg av og til oppdaterer mine 665 nærmeste venner om hva jeg driver med på Facebooks statuslinje, så er jeg litt mer skeptisk til Twitter. Hva forventer de?
Twitter er nok en av de kanalene som journalister og mediefolk som ser på seg selv som fremtidsrettede og nytenkende har skrytt av å være "the place to be" når noe skjer. Jordskjelvet i Kina har vært brukt som et eksempel.
(Bare en tanke: Hva er den mentale helsetilstanden til kilden din dersom han/hun sitter midt i en katastrofe mens den skjer, og i stedet for å raske sammen hermetikk og flaskevann for å gå i dekning i en mørk kjeller, fortsetter å skrive kortmeldinger om hva som skjer? Og hvis de twitrer fra en mørk kjeller, så reduserer vel dette nyhetsverdien ... noe?)
Uansett. Skeptisk. Nesten litt twitterfobisk om dagen. Jeg har ingen planer om å gå inn i et katastrofeområde den nærmeste tiden (vel, årsmøtet til Oslo Høyre er neste helg, men ...), er man interessert i bloggen så kan man jo lett følge den på andre måter, og dersom man er interessert i korte oppdateringer om hva jeg driver med, så - vel, bør man kanskje sjekke sin mental helsetilstand..
12 kommentarer:
Folk følger deg fordi du er kjendis ;) Men hva er forskjellen på å bli forfulgt på twitter etc og å ha oss lurkende på bloggen din? Det er jo ikke så veldig mye du ikke har delt med oss ;)
Morsomt:-) Må si jeg trakk et lettelsens sukk da @weirdnews sluttet å følge meg. Sitter med en litt ubehagelig følelse over å bli (for)fulgt av @skattebetalerne + litt ubekvem over at medier jeg har priset meg lykkelig over å unngå på nett, som kvinneblader, følger meg, men stort sett er da Twitter bare gøy og nyttig...
Jeg lurer på det samme. Hvem er alle disse folkene som plutselig følger meg på Twitter? Og hvorfor gjør de det? Unicef UK kan da for eksempel umulig få noe som helst ut av mine norske oppdateringer? Veldig mystisk.
Bloggere følger jeg bare fordi jeg innbiller meg at jeg kjenner dem. Hæ, er vi ikke bestiser liksom?
nessie; Erm.. SÅ kjendis er man da ikke. Men ja, jeg tenkte over det der med forskjell på blogg og twitter - og det er jo selvsagt hva man har mulighet til å formidle med hele 140 karakterer til rådighet. Da blir det for det meste strøtanker, spørsmål om hjelp/tips eller lenker til større saker. Om hvor mange kan "possibly" være interessert i mine strøtanker og ..ehm.. rop om hjelp?
Kris: Vel, jeg har satt meg som følger til de kvinnebladene, men i all den tid de kun bruker det til å reklamere for egne artikler om sminketips - så kutter jeg de kjapt ut. Mediefolka som bruker twitter aktivt for å få flere kilder, spørre hverandre etc er helt ok.
Twitter er jo samme som andre sosiale medier - hvor interessant er det å følge noen som bare skal reklamere for seg selv hele tiden..
Makeløs: Ja, gurimeg, klart vi er bestiser. Som på Facebook, lissom, bare soo close, altså :-)
er det noe galt med mørke kjellere også nå? hm. det burde noen fortalt meg i 1999.
Jeg er _så_ enig, her om dagen ble jeg fulgt av Barack... Huff, altså.
Esquil: men du twitret ikke...
Er det stor forskjell på å sende SMS og twitre midt i en krisesituasjon? Sånn diagnosemessig...
spenn: Kommer an på om smsen lyder "sitter i kjellern - send mer hermetikk, men dropp Joika"...
"Running late to a meeting? Your co–workers might find that useful" er et av de bruksområdene det reklameres med på Twitter. Kanskje det bare er meg, men i en slik situasjon ville jeg faktisk prioritere å ringe til de som satt og ventet på meg på møtet fremfor å legge det ut på Twitter. Selv om det ikke er utenkelig at jeg kan komme til å se nytteverdien av å være registrert synes jeg dette var et litt dårlig valgt eksempel fra Twitters side...
Om du absolutt ikke har lyst på followers kan du vel aktivere "protected updates", for svarte svingende.
En trenger jo ikke godta at hvem som helst følger en? Jeg sier nei til mange jeg, vil ikke følges av firma som ikke interreserer meg, eller KK eller personer som jeg ikke bryr meg om skal være der. Det er vel Twitter i et nøtteskall, styre hvem du føler og hvem som føler deg.
Legg inn en kommentar