Medienettverket - kvinner i media

Farlige eller bare pinlige lekkasjer?

Er Wikileaks lekkasjer farlige eller bare pinlige for verdensdiplomatiet?

Søndag kveld publiserte det nå beryktede varslernettstedet WikiLeaks over 250.000 dokumenter fra den amerikanske utenrikstjenesten. Det dreier seg hovedsakelig om telegrammer fra den amerikanske utenrikstjenesten og direktiver fra amerikansk UD.

Wikileaks frontfigur og en av grunnleggerne, Julian Assange, har lenge varslet lekkasjen, som har blitt omtalt som "verdensdiplomatiets 11. september", som mange mener vil føre til global diplomatisk krise. Noen bloggere som mener lekkasjene setter menneskeliv i fare, andre mener det er gårsdagens nyheter. Wikileaks omfattende lekkasjer er kontroversielle, men nok en gang samarbeider den nettbaserte organisasjonen med internasjonalt anerkjente medier i forbindelse med publiseringen.

Som sist er lekkasjene hovedsakelig ugraderte dokumenter, ingen er klassifisert som topp hemmelig, og ser mest ut til å være pinlige for USA, snarere enn en direkte trussel som setter liv i fare. For det meste er det informasjon som enten har vært kjent eller spekulert i blant kommentatorer og journalister verden over. Med unntak av innsamling av biometrisk informasjon fra delegater i FN, som jo er alvorlig nok, ser det meste av lekkasjene ut til å dokumentere diplomatiets liv og virke. Likesom lekkasjene fra Afghanistan primært dokumenterte at feil skjer i militære operasjoner og at folk dør i krig. Det visste vi fra før.

Statssekretær Roger Ingebrigtsten i Forsvarsdepartementet gir stemme til kritikken mot Wikileaks:
- Wikileaks har absolutt ingenting med ærlig journalistikk å gjøre. Det er et tyveri at et lands graderte informasjon. Det spres ut med kun en eneste virkning. Det skadet land og personer. Skulle ønske media tok et seriøst oppgjør med denne ukulturen, skrev han ifølge VG på sin Facebook-side.

Har det blitt "ukultur" at pressen informerer om det som skjer, avdekker kritikkverdige forhold, og ikke gir etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt? Var det i så fall galt av TV2 å avsløre at den amerikanske ambassaden i Oslo har overvåket norske borgere?

Det som gjør lekkasjene fra Wikileaks spesielt er massiviteten i informasjonen, ikke informasjonen i seg selv. Kommentarer om Italias statsminister Silvio Berlusconis fester kan da umulig komme som en bombe på landets utenriksminister, som sammenligner "avsløringene" med et terrorangrep. Dersom en italiensk avis hadde avslørt at den amerikanske ambassaden beskriver Silvio Berlusconi som «fysisk og politisk svak» og viser til «mange fester og sene netter som ikke gir ham nok søvn», så hadde det neppe vært en sensasjon etter at bildene fra toppløsfestene hans gikk verden rundt allerede ifjor. Det sensasjonelle hadde vært om ambassaden rapporterte det motsatte.

At det viser seg at USA har snakket med Sør-Korea om mulig gjenforening dersom Nord-Korea skulle kollapse slik erfaringen er med kommunistiske regimer, er i mine øyne en bra ting. Det samme er nyheten om at USA har forsøkt å få høyanriket uran fjernet fra en atomreaktor i Pakistan i frykt for at avfallet, som kan benyttes i fremstillingen av atomvåpen, skal komme på avveie. At de også står imot presset fra arabiske land som ønsker å bombe Iran, taler til deres fordel.

Det meste andre skaper mer diplomatisk krøll enn reelt farlige situasjoner. Den største trusselen er om utenriksstasjonene begynner å legge bånd på seg før de rapporterer hjem. Da kan viktig informasjon gå tapt. Men i frie samfunn må man leve med muligheten for at informasjon om politiske forhold og relasjoner kommer frem i lyset.

Det er ikke en svakhet ved demokratiet. Det er en styrke.

Les også: Uredigert virkelighet -

Oppdatert: PÅ Facebook har Henning kommentert at "ugraderte dokumenter" ufarliggjør lekkasjen. Dokumentene har vært unndratt offentligheten, som er en gradering av dokumenter. Inntil videre har ikke jeg funnet noen avsløringer fra lekkasjene som underbygger påstandene om at disse vil sette liv i fare. Gi gjerne eksempler i kommentarfeltet om du finner det.

Den personvernmessige lakmustesten

I 2005 ga daværende direktør for Datatilsynet, Georg Apenes, ut en bok med tolv samtaler om politikk, teknologi og personvern. Boka "Fra tillit til kontroll" burde tas frem og spørsmålene til justisminister Knut Storberget stilt på nytt. Da han var menig stortingsrepresentant mente han at det er nettopp for å beholde rettsstatsprinsipper, menneskerettigheter og personvern at vi insisterer på å ikke veve tettere masker i etterforskningsnettene for å fange opp stadig flere og flere. Dessuten:

- Jeg mener at vi politikere bør bli flinkere til å bruke det jeg kaller "den personvernmessige lakmustesten": Det vil si å spørre ikke bare hva som ville ha skjedd i forbindelse med en sak hvos man hadde hatt de og de hjemlene for de og og de metodene på plass, men spørre hvordan en selv ville ha reagert på å bli utssatt for en nærgående og krenkende metoder - på feilaktig grunnlag?

Bruker man denne lakmustesten i kriminalpolitiske debatter, skifter den karakter fordi de aller fleste ville synes det var høyst ubehagelig i ettertid å få vite at ens telefon eller pc var blitt avlyttet uten holdbar begrunnelse. Eller at stuen, kjøkkenet eller soverværelset hjemme var blitt romavlyttet fordi aupair'en var mistenkt for å være innblandet i planleggingen av en terrorhandling.

Nå er jo ikke en lakmustest noe man består eller ikke består, men en brukes som en metafor for noe man er. Og Storbergets egen lakmustest har vel indikert at han er totalt prinsippløs i møte med direktiver fra EU om omfattende innhenting og lagring av informasjon fra nettopp telefon og pc fra hele Norges befolkning uten mistanke om lovbrudd.

Ikke ta en Trine Grung

- Å blogge er ikke journalistikk, skriver bloggeren Fotballfrue, som har forsøkt å selge produktomtaler på bloggen sin og fått kritikk for dette.

Nå er jeg så utrolig frustrert. Jeg føler meg rett og slett uthengt. Det er faktisk grenser for hva en person kan tåle. Jeg er i utgangspunktet veldig sterkt, og tåler forferdelig mye, men nå er det stopp.

Det mangler åpenbart ikke på sterke kvinner som bruker sosiale medier for å få oppmerksomhet, og når de får berettiget kritikk eller noen stiller spørsmål ved bloggingen deres går de i fosterstilling, lar være å svare eller legger gråtende ned bloggen sin. For blogging, må vite, er der de kan være seg selv og gjøre hva de vil, fritt for kritiske blikk og tilbakemelding. De vil jo bare berike verden - må vi andre være så jævla surmagede når de forsøker å dele av seg selv. Er det ikke det blogging handler om da? Dele av seg selv?

Hva blogging er
En blogg er rett og slett et nettbasert publiseringsplattform for tekst, bilde og video. Hva man velger å bruke denne plattformen til er helt opp til den eller de som publiserer på bloggen (blogger). Før den norske bloggsfæren ble oversvømmet av rosabloggere som bruker sine 15 megabytes of fame til å skrive om lipgloss og dagens antrekk, var man faktisk generelt enige om at blogger definitivt kunne brukes journalistisk. Om du er usikker, kan du jo lese hva den norske journalisten og bloggeren Kristine Löwe mener om det. Hun har en internasjonalt lest blogg om nettopp journalistisk bruk av sosiale medier. Eller sjekke ut The New York Times' nyhetsblogg, The Lede, der avisen remikser egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Ikke journalistikk?

Det er ikke verktøyet som avgjør hvordan innholdet skal tolkes, det avgjøres faktisk av innholdet. På samme måte som at en reklamebrosjyre fra Expert ikke er det samme som avis, selv om den er trykket på papir. En moteblogg kan utmerket godt være journalistisk, uten at jeg skal beskylde norske motebloggere for å være det. Rapporterer man fra catwalken, analyserer designere eller setter dagens motebilde inn i en større kontekst, så er det journalistisk. Å ta bilde av seg selv og beskrive det i et femlinjers innlegg er det ikke. En blogg kan også ha ulike sjangerblandinger i seg. I det hele tatt - en blogg kan være så mangt. Det er bloggerens evner og ambisjoner som sammen avgjør kvaliteten i innholdet og hva bloggen er, ikke at man bruker bloggteknologi som plattform. En blogg kan med andre ord være alt og ingenting. Også en betalt reklamekanal, om man ønsker å selge seg til høystbydende.

Kjøpt og betalt
Fotballfrue må gjerne definere at hennes blogg er en kjøpt og betalt narsissistisk reklamekanal. Det betyr ikke at alle andre bruker sin mulighet til å komme til orde i en digital forsamling på samme måte.

Det er forholdsvis mange år siden at bloggsfæren selv problematiserte rundt nettopp det at bloggere lar seg bruke/blir brukt av alt fra kommersielle aktører og PR-byråer til ideelle organisasjoner og politiske partier. Dette ikke bare kan - men vil - svekke bloggerens troverdighet over tid. Nå som jeg vet at Fotballfrue ville tatt seg 7000,- kroner for å anmelde en bok på bloggen sin har jeg ingen grunn til å stole på bokanmeldelser fra henne. Summen er for øvrig nesten dobbelt så mye som en frilansanmelder med kompetanse på å anmelde bøker tar. Er det verdt det?

Mulig. Men likeledes som at det burde være problematisk for bloggere å ta betalt for produktanmeldelser, bør snart de kommersielle aktørene finne ut om varemerket deres har godt av å bli assosiert med bloggere som åpenbart enten ikke kan eller ikke bryr seg om norske lover og regler, ikke kjenner til de uformelle reglene for bruk av sosiale medier og dermed heller ikke evner å håndtere reaksjoner på form og innhold.

Behovet for en bloggplakat
Det var store diskusjoner om behovet for en bloggplakat inspirert av pressens Vær Varsom-plakat for ett år siden. Forslaget fikk et ublidt møte med virkeligheten, blant annet fordi det kom fra en som hadde interesser på begge sider av bordet som "bloggmanager".

Utfordringen med bloggplakat er jo den samme som Vær Varsom-plakaten. De som forstår den og er enige, trenger den ikke. De som kunne trengt den, evner ikke å forstå den. Og i motsetning til Vær Varsom-plakaten så har man ingen sanksjonsmuligheter mot de som bevisst eller ubevisst bryter reglene. Dessuten - når en blogger som har journalistutdanning fra Norges Kreative Fagskole verken vet at tittelen "journalist" ikke er beskyttet eller forstår bloggsfærens uskrevne regler, så hjelper en bloggplakat lite. Det blir i så fall et langt lerret å bleke.

Se på meg - jeg tåler ikke kritikk
Det har vært mange tøffe debatter og harde ordvekslinger mellom norske bloggere. Noen debatter er mer interessante enn andre, også når de polariseres mellom to parter. Det er faktisk mulig å lære noe, også i debattens hete. Det var for øvrig noen som mente at jeg hadde det verste kommentarfeltet i bloggsfæren i sin tid. De som ikke klarte å bidra med konstruktiv kritikk eller nyanserte innlegg, gjorde sitt beste for å veie opp med personangrep og usakligheter. Heldigvis er det mulig å skille saklig, begrunnet kritikk og personangrep, noe som synes å være en mangelvare blant en del bloggere. Dersom Fotballfrue ligger i fosterstilling på egen bryllupsreise så er jo det trist. Trist, men selvforskyldt. Bare fordi man stort sett blogger om sminke og klær så unndrar det ikke den enkelte bloggeren å bruke huet og sunn fornuft. Eller i det minste å følge norsk lov. Å si at "jeg visste ikke at det var forbudt" er ingen godt unnskyldning.

Det hadde vært så hyggelig å se henne komme tilbake med en refleksjon om bloggeres ansvar ovenfor leserne. Fører man leserne bak lyset når man skriver om produkter og får betalt for det? Har ikke bloggere noe ansvar for å opplyse om hva som er betalt reklame? Hva med ansvar for å følge norske lover og regler?

Mange følger spent med på hva hennes neste post vil være, blant dem mange rosabloggere som ser opp til henne og ønsker en lignende suksess for seg selv. Her har Fotballfrue virkelig en anledning til å stå frem som et ansvarlig forbilde som leserne hennes kan lære av. For det er fullt mulig å ta betalt for omtale så lenge man gjør leserne oppmerksom på det - og betaler skatt av inntekt og fordeler man får, som "gratis" produkter.

I skrivende stund er bloggen til Fotballfrue nede. Det kan være på grunn av høy trafikk. Jeg håper det. Vi trenger ikke nok en blogger som tar en Trine Grung - legger ned bloggen og sletter alt innhold etter kritikk, for å gjennoppstå som selvutnevnt bloggekspert noen måneder senere.

Jeg venter i spenning. Skjer dette skal jeg "go pink" i en uke og forsøke meg som rosablogger selv!

Rød dømmekraft

- En gang i tida var jeg dum og naiv og ga bort bilder av meg selv i hytt og pine. Men jeg er nå blitt mer politisk interessert, og gjør ikke det lenger, sier Rødt-politiker Kjersti Nyhagen til Dagbladet.

"En gang i tida" er visstnok to år siden, men dømmekraften kan umulig ha bedret seg siden damen nå er medlem av Rødt.

Ubrukelige skattelister

Ifølge VGs dekning av rettssaken mot blant annet Høyres Anders Talleraas sjekket sekretæren til Stortingets pensjonstyre Talleraas' ligning. Der var han oppført med inntekt på over 800.000 kroner, noe som fikk henne til å reagere:

- Jeg kan ikke huske om det var i den boka på biblioteket hvor vi har oversikt over ligningen, eller hvor jeg sjekket Talleraas, men det var en ubehagelig følelse jeg fikk, forklarte Risnes.

Inntekten han stod oppført med var over 800.000, noe som var langt over hva stortingspensjonistene hadde lov til å tjene samtidig som man fikk utbetalt pensjon. Problemet til Risnes var at hun ikke visste hva som lå i disse inntektene og ikke hadde fullmakt til å gå inn i ligningen hans.

Med andre ord er skattelistene mer eller mindre ubrukelige til "informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" slik pressen hevder når de bruker listene til å avsløre hvem som tjener mest av deltakerne i "Skal vi danse".

Som jeg har skrevet før - dersom man egentlig ønsket å se på virkningene av skattesystemet, så hadde det holdt med en anonymisert liste med postnummer, fødselsår og kjønn for å sjekke fordelingsvirkningene i samfunnet.

Da kunne vi sluppet de klamme unnskyldningene fra mediene om hvorfor åpenhet rundt hva naboen tjener er viktig for demokrati, rettferdighet og ikke minst - for den kritiske og gravende journalistikken. Hvordan kunne ellers TV2 rettferdiggjort å ha som toppsak på nyhetene i dag morges at Johan H. Andresen er Norges rikeste mann, eller at VG skriver om Snåsamannens lønnshopp og Dagbladet som kanskje mener de viser frem forskjells-Norge ved å trekke frem hvem som tjener mest av de hotteste kjendisparene som toppsaken.

Isn't it ironic?

Her drar man fra fedrelandet i en uke og går glipp av to debatter på NRK, blir gjenvalgt som nestleder i Stopp DLD in absentia og går glipp av opprullingen av nok en overvåkningsskandale. Da fikk jeg heller ikke skrytt av Marie Simonsens utmerkede kommentar i Dagbladet, der hun skriver at justisminister Knut Storberget ikke finner seg i at amerikanerne overvåker norske borgere. Det vil han gjøre selv, i langt større omfang og dybde gjennom datalagringsdirektivet.

For å sitere Alanis Morrisette: Isn't it ironic.... don't you think?

Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen skal ha vært med på å starte overvåkningsenheten ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han fortalte til Dagbladet i går at han ble forbannet på TV2 som ringte på døra hjemme hos han for en kommentar:

- (...) Hjemmet vårt er vår private sfære, og skal forbli det.

A little too ironic. Yeah, I really do think...