Sex, løgn og videotape

Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.

Det finnes få saker som er så potente som sammenblandingen sex og politikk. Da TV2 fikk muligheten til å få en stortingsrepresentant som kom ut fra et bordell på tape ble det julaften og 17. mai på en gang for norske mediers snakkende hoder. Undertegnede deltok torsdag i Debatten på Rikskringkastingen, mest sannsynlig for å fylle den uskrevne kvinnekvoten NRK har.

Kyrre Nakkim (NRK), Arne Strand (tidl statssekretær for Gro Harlem Brundtland, nå redaktør og kommentator i Dagsavisen), Helge Simonnes (Vårt Land), Magne Lerø (Ukeavisen Ledelse, eid av Vårt Land), Martine Aurdal (stilte til valg for Oslo byaksjon i 2003), Elisabeth Skarsbø Moen (bakgrunn fra AUF), filosof Einar Øverenget og undertegnede (i FpU frem til fra 1989-1994, i Høyre siden 2005).

Jeg tar med litt politisk bakgrunn, siden det alltid ser ut til å være min tidligere politiske bakgrunn som er relevant, og aldri de som har vekslet mellom Arbeiderpartiet og sentrale stillinger i media, eksempelvis Arne Strand (som ser ut til å ha fått en verdig arvtaker i Hans Kristian Amundsen).

Det var selvsagt FrPs stortingsrepresentant Bård Hoksruds besøk på et bordell i Riga som skjøv ut den høye gjeldsveksten blant norske husstander og nordmenns økonomi som kveldens tema. En stortingspolitiker som bryter norsk lov er egentlig ikke noe nytt. Det er visstnok heller ikke noe nytt at norske politikere kjøper sex. Det som er nytt er at TV2 ble tipset om Hoksruds mulige lovbrudd (av hvem og hvorfor?) og brukte skjult kamera for å avsløre bordellbesøket.

Debatten dreide seg dermed om hvordan en representant for den lovgivende forsamling kunne ha noe troverdighet når han selv brøt loven om sexkjøp, uavhengig av om han var for loven eller ei, samt om TV2s metodebruk var forsvarlig.

Jeg visste jeg var tatt inn for å kommentere påstanden om at pressen "alltid er ute etter FrP", hvilket jeg også gjorde. Men jeg forsøkte også å komme inn på den delen av debatten jeg synes var mer interessant, nemlig en oppfølging av filosof Einar Øverenget refleksjon rundt hvorvidt det var galt av Hoksrud å besøke et bordell i Riga fordi det brøt med norsk lov, eller fordi det var moralsk forkastelig i seg selv. Men når man er der som friskt pust fra bloggsfæren så er det klart at de eldre herrer i pressen har rangen.


Pressens kommentatorer kunne da stolt klappe seg selv på ryggen og vise til norsk presse i alle år hadde beskyttet politikernes privatliv og at de visste langt mer enn det de skrev. I Ukeslutt på lørdag kunne vi høre en tidligere prostituert fortelle om hvordan hun hadde solgt sex til politikere i alle farger, deriblant en profilert KrF-politiker i sentralt verv. TV2 har også en sak på dette.

Da jeg selv startet "Kvinner for porno" (en litt friskere versjon av britiske "Kvinner for ytringsfrihet") på midten av nittitallet fikk jeg anledning til å snakke med mange kvinner som var i kontakt med eller jobbet i alle deler av den erotiske bransjen i Norge - fra ganske uskyldige bidragsytere til Cupido, deltakere på fetisjfester og strippere, til horer og horemammaer. Deres felles forakt for moraliserende politikere og kommentatorer generelt, ble toppet av deres felles avsky for dobbeltmoralister spesielt. Det føltes som et overgrep å høre politikere som fordømte prostitusjon og sexbransjen i NRKs debattprogram Redaksjon 21, når de samme politikerne noen timer etter ringte for å avtale tid og sted, fortalte en av horene.

I mange år har altså norsk presse beskyttet menn som på den ene siden fordømmer sexarbeidere og gjør det de kan for å gjøre livet deres vanskeligere, og på den annen side gladelig bladde opp noen tusenlapper for å utnytte seg av de samme kvinnene. Det er noe å klappe hverandre på ryggen for i beste sendetid, det.


Man kan selvsagt diskutere om TV2s metodebruk kan forsvares i denne saken. En stortingsrepresentant som bryter loven på sextur til Riga er en sak. FrP eller ikke. Men før loven ville dette vært en privatsak. Det er jeg faktisk ikke sikker på at er riktig.

Britisk presse er på mange måter ikke noe forbilde når det gjelder krenkelser av offentlige personers privatliv. Men det er en egen form for anstendighet i å ikke la politikerne gå fri fra egen moralisering. Da John Major tok over det konservative partiet etter Margareth Thatcher, gikk har til valg på slagordet "Back to Basic". Partiet skulle tilbake til de tradisjonelle konservative verdiene, tolket som mer fokus på familie og moral. Hans regjering ble drevet fra den ene sexskandalen til den andre etter hvert som knokkelhaugene ramlet ut av skapene når mediene åpnet døren. "Back to basics" fikk bokstavelig talt den siste spikeren i kisten da et sentralt regjeringsmedlem ble funnet død med en appelsin i munnen av det man mente var selvstrangulering for å øke seksuell nytelse, ikledd en kombinasjon av bondage- og kvinneklær.

Misforstå meg rett. Offentlige personer har rett til et privatliv og det er ikke av viktig samfunnsmessig betydning å få deres seksualvaner eksponert, med eller uten skjult kamera. Men hvorvidt de opptrer som moralske individer er ikke et spørsmål om å bryte loven eller ikke. Personlig er jeg mot sexkjøploven av flere grunner, men jeg mener at det kan være gode begrunnelser for å avsløre dobbeltmoral blant samfunnstopper og politikere. Pressen misforstår sitt samfunnsoppdrag dersom makteliten får sitte trygt i tv-studio og moralisere over mennesker som de senere betaler for deres "diskresjon" - altså å holde kjeft om at de utfører seksuelle tjenester for dem.

Det minner om en episode på 90-tallet da politiet aksjonerte mot et bordell, eller massasjeinstitutt som det het, i det som nå er mitt nabolag. Aksjonister fra venstresida og nabolaget samlet seg foran huset, med pressen til stedet,og jublet da horene ble masjert ut foran bygningen. Kundene fikk lov å gå diskret ut bakdøra.

Anstendighet kommer i mange former. Dette er ikke et opprop for at pressen nå skal oute alle politikere eller samfunnstoppers seksuelle vaner. Men å beskytte samfunnstopper som bruker sin makt til å fordømme og regulere andres liv samtidig som de selv opptrer klanderverdig etter egne standarder er moralsk forkastelig på alle nivåer. Er pressens samfunnsoppdrag virkelig å beskytte horekundene blant samfunnstoppene og politikerne?

Urdemokrati eller udemokrati?

Mange mener mye om SV i disse dager, men uansett må man respektere partiet for at de kan diske opp med tre dyktige, kapable lederkandidater i kjølvannet av et katastrofevalg.


Det har selvsagt sammenheng med partiets fordums styrke som et ungdomsparti, med opprør og motmakt som kjennetegn. SV har klart å ta vare på unge politiske talenter og gitt dem interessante oppgaver ettersom de har vokst fra et radikalt særinteresseparti til å bli et regjeringsmodent parti. Etter at Arbeiderpartiet hev ut trålen for å samle venstresida til ett rødgrønt alternativ, og deretter satte kursen mot sentrum, mistet SV sin ungdommelige utstråling og tiltrekningskraft. Med makt kommer ansvar, og Kristin Halvorsen fikk slått plenen foran Stortinget fri for partimedlemmer som demonstrerte mot egen regjering og striglet resten til Kongens bord.

Det jeg synes er mest interessant er debatten rundt hvordan ledervalget skal foregå, der det er foreslått å enten gjennomføre en uravstemning, rådgivende uravstemning eller et ordinært valg på landsmøtet på forslag fra en valgkomite. Flere mener at forslaget om en uravstemning er en taktisk manøver fra Vegar Solhjells side for å spille ut Audun Solbakken fordi Solhjell har større støtte i grunnorganisasjonen. Et ordinært valg på landsmøtet til våren gir mer rom for spill i fylkene, der det da er avgjørende å få valgt støttespillere som delegater.

Poenget er at alle tre forslagene om de ulike modellene for valg er normale, demokratiske prosesser, men hvilken metode som blir valg vil være utslagsgivende for resultatet. Det viser at demokrati er mer enn bare flertallsstyre. Kan man egentlig snakke om demokrati når resultatet er avhengig av hvordan den demokratiske prosessen er designet?

Oslo Høyre har gjennomført rådgivende uravstemning i nominasjonsprosessen til folkevalgte posisjoner til både stortingsvalget i 2009 og til kommunvalget i år. En slik rådgivende prosess kan bidra til å få frem fornyelse og endringer som ikke ville ha kommet gjennom en ordinær nominasjonskomite. Men slik Oslo Høyre gjennomfører uravstemning fungerer det heller ikke optimalt. Alle medlemmer kan delta, uten å noen gang ha møtt på Høyres hus, sett kandidatene snakke eller vet hva de står for. En slik prosess har det med å tilgodese kandidater som allerede er kjente navn, ikke nye talenter eller fagpolitikere som ofte er mindre synlige, men gjør en strålende jobb i sitt virke. Det kan også ha selvforsterkende effekter gjennom at de delene av et fylke eller en by der partiet allerede står sterkt kun støtter egne kandidater. En vekststrategi i nye miljøer eller utradisjonelle velgergrupper blir fånyttes.

Rådgivende uravstemning er risikosport for enhver organisasjon. Selv med gode begrunnelser om at representativitet og bredde er helt nødvendig for å kunne appellere til velgerne, kan det være andre faktorer som veier tyngre akkurat der og da. Men når medlemmene har sagt sitt, hvordan kan man få legitimitet for en valgkomite som sier noe annet?

SV kan trekke lærdom fra tidligere erfaringer med urnominasjon i Oslo SV. Selv om medlemmene her må møte frem for å avgi stemmer, hadde de fortsatt en utfordring med masseinnmelding av nye medlemmer som stemmekveg. Det er mulig å designe prosessen smartere for å unngå at urdemokrati blir udemokrati gjennom sterk manipulasjon fra kandidatenes støttespillere. I disse dager skader det jo på ingen måte å se til Danmark, der sosialdemokratenes Helle Thorning-Schmith gikk seirende ut av en uravstemning om ledervervet mot den langt mer tradisjonelle og erfarne Frank Jensen.

Uansett gleder jeg meg til å se hvordan de tre kandidatene velger å profilere seg fremover, og hvordan SV håndterer hele nominasjonsprosessen. Dersom de blir et foregangsparti for åpnere prosesser innad i partiene, så kan det skje mye spennende også i andre politiske organisasjoner fremover.


Les også Kristin Clemets blogg: SV - et foregangsparti

Udekket, åpen

Fra kvinner som ønsker å bruke hijab hører jeg ofte at de ser på det som en frihet fra å bli objektifisert som kvinner. Eller som bloggeren Nina Amira skriver - hun blir dømt etter personligheten sin, fremfor utseende og stil.

En ting er at hijab overhodet ikke frigjør noen fra å bli dømt etter utseende. Hijab er en del av en klessdrakt -  utseende og stil. I møte med mennesker evaluerer vi etter helhetsinntrykket. Hijab er en del av dette.

En annen ting er at frihet betyr at man ikke trenger å akseptere å bli objektifisert. I min kultur trenger jeg ikke gå med hijab for å bli sett på som en person. Det er en kamp som har vært kjempet for av kvinner på vei mot et mer demokratisk og inkluderende samfunn i mer enn hundre år. Måten jeg kler meg på er en del av min personlighet. Det vil jeg tro at å ta på seg hijab også er.

Kvinner må gjerne bruke hijab for min del. Men jeg mener det er et tilbakeskritt om man må dekke seg til for at andre skal legge mer merke til personligheten enn valker, pupper og hår. Eller sagt på en annen måte - dersom valker, pupper og hår er det eneste du ser når jeg går på gata, så er det ikke meg det er noe galt med.

Kanskje det da er bedre å begynne i den enden som bør endres for at kvinner skal slippe å dekke seg til for å bli akseptert og sett på som en person?

Lar voldtektsofre stå i kø

Er det viktigere å bruke et offentlig institutt til DNA-analyser enn å løse alvorlige kriminalsaker?

Aftenposten skriver i dag at det er en dramatisk økning i anmeldte overfallsvoldtekter i Oslo. Samtidig tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene av biologiske spor hentet fra offrene.

- Med mindre vi ber om ekstraordinær prioritet, slik vi gjorde i april, da det var fire voldtekter i løpet av en uke, tar det fra to til seks måneder å få svar på DNA-analysene, sier Hanne Kristin Rohde, leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt til Aftenposten.no.

Dette skjer samtidig som at regjeringen nekter politiet å bruke andre analysemiljøer enn Rettsmedisinske Institutt (RMI). Det private laboratoriumet Gena i Stavanger sier de kunne analysert biologiske spor i løpet av tre til fem dager. Dette tror ikke justisminister Knut Storberget på.

– De har bare to ansatte, og kan neppe ta mange av de prøvene politiet har behov for å få analysert, sier Storberget til NRK.

Etter at regjeringen nektet å bruke private analysebyråer har blant annet Gena måtte redusere sin kapasitet. Gena ble for øvrig internasjonalt akkreditert for sin virksomhet før Rettsmedisinsk Insititutt, så det er ikke kompetansen det står på. Det er viljen.

Tidligere i år tok en 14 år gammel jente livet av seg etter å ha blitt utsatt for en gruppevoldtekt. Mens politiet fortsatt ventet på DNA-prøvene. Hva med å "kun" sende biologiske spor etter voldtekter til Gena, da, Storberget?

Så slipper voldtektsofre å vente i opp til seks måneder for å få en DNA-analyse som kan bidra til å både identifisere voldtektsmannen og få han dømt. Eller er det viktigere å bruke et offentlig institutt enn å faktisk løse saker?