Formuesskatt - eksempel 8

Man må være skrivebordsøkonom eller fra Arbeiderpartiet for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt.

- Hvis vi ikke betaler utbytte, må de norske aksjonærene skaffe titusenvis og hundretusenvis av kroner for å betale formuesskatt og utbytteskatt. Det er ikke mulig hvis man har en vanlig lærerlønn, er helsearbeider eller pensjonist.

Dette skriver administrerende direktør og medeier i GC Rieber AS, Paul-Chr. Rieber, i Aftenposten. Rieber finner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. Rieber skriver at for å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Det er dette Arbeiderpartiet, med støtte av 17 såkalte superøkonomer VG har hentet inn, mener at ikke påvirker norske arbeidsplasser. Jeg tror man må være skrivebordsøkonom for å mene at å skattelegge verdiene i en bedrift som går med underskudd er lurt. Man må i hvert fall være fra Arbeiderpartiet. De mener jo at norske eiere kan ta opp lån for å betale formuesskatt av verdier selskapet har, men eieren ikke kan bruke.

De som tviholder på en skatt som særlig setter norskeide arbeidsplasser i fare, gjør dette av rent ideologiske grunner. De har selvsagt helt rett i at formuesskatten virker fordelende i skattesystemet. En særskilt skatt som tvinger norske bedriftseiere til å tappe bedriften, og dermed arbeidsplassene, for verdier, tar fra de rikeste og gir til politikere som mer enn ofte fordeler dette videre til andre rike bedriftseiere - gjennom for eksempel støtteordninger og stimulipakker. Et eksempel på det er å kreve formuesskatt av norske familier som driver hoteller og som konkurrerer med internasjonale kjeder som ikke betaler formuesskatt, og samtidig bruke penger på å fremme turistnæringa, noe som også gavner de internasjonale kjedene. Kjempelurt.

De ti prosent rikeste i Norge betaler rundt 38,7 prosent av all personskatt i Norge. Fjerner vi formuesskatten betaler de fortsatt hele 38 prosent av all personskatt. Det viktigste er hva vi bruker disse pengene til - som for eksempel en god skole til alle og tilgang til rimelige helsetjenester, to ting selv fordelingsøkonomen Piketty sier er viktigere for alle enn forskjeller mellom noen i samfunnet.

Men altså. GC Riebers eiere må betale formuesskatt av verdiene i en bedrift som går med 200 millioner i underskudd. Det er åpenbart viktigere å straffe norske eiere enn å trygge norske arbeidsplasser. Enkelte hevder at skattelette i seg selv ikke skaper nye arbeidsplasser. Selvsagt ikke. Ingen rammebetingelser skaper i seg selv en eneste arbeidsplass. Noen må jo fortsatt ta initiativet, betale av egen lomme for å starte opp, lønne ansatte. Men jeg har enda ikke hørt om en bedrift som mener at å betale mer i skatt trygger arbeidsplassene hos dem. Men det har sikkert superøkonomene til VG. Kanskje de kritiske journalistene kunne bedt dem hoste opp hvilke arbeidsplasser formuesskatten har skapt?

------------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen,hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tar ut utbytte må hun ta ut mer enn hun trenger for å betale formuesskatt, fordi du må også skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det og stenger nå driften av stedet.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.


Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Praha - fortsettelsen

Det er fjorten år siden jeg var i Praha første gang. Det som går for å være en av Europas vakreste byer var da delvis stengt, turismen halvert og viktige funksjoner ute av drift på grunn av flom. De avstengte områdene var nærmest elva, der de fryktet at grunnen og bygningene skulle rase. Alle restauranter og barer nærmest elva var ødelagt eller stengt. I de berørte, men ikke stengte, områder i nærheten, holdt barer åpne uten strøm eller trakk serveringen ut på gaten. Klientellet så ut til å bestå av mismodige lokalbeboere servert av en deprimert barbetjening. Til og med jeg har utvikla såpass med sosiale antenner at jeg holdt meg unna.

T-banen var fylt med vann, så det å komme seg rundt var ikke så enkelt som et godt utbygget kollektivnett skulle tilsi. Flytter du noen hundretusen passasjerer fra t-bane til trikk i løpet av en dag, så merkes det. Gjennom en genistrek, som ikke skulle gjenta seg, hadde jeg bestilt rom privat hos et engelsk par som bodde ganske sentralt i Mala Strana. Nedenfor slottet, men godt ovenfor de flomberørte områdene. Genistrek, fordi det viste seg selvsagt at de var et forrykt par som ikke bare påsto at de avtalte euroene jeg hadde sendt per post var borte - men også hadde dobbelbooket rommet de leide ut. Jeg havnet på sofaen på kontoret med et vindu som ikke kunne åpnes.

La meg omformulere det. I førti varmegrader, i en storby, i august, nektet den bleke veganerfruen å åpne vinduer. Redd for trekk. I førti varmegrader, i en storby, i august. Jeg håper vertskapet fikk møte den virksomme delen av forkjølelsen jeg pådro meg ved å ikke få trekk - eller frisk luft som det heter blant normale folk. Vi som var gjester delte bad med vertskapet. Et bad med en dusj vi ikke kunne bruke med lyset på, da det elektriske anlegget ville ført til dødelig elektrosjokk. Det var i hvert fall meldingen fra verten ved omvisningen av Chateau Crazy. Dette var lenge før AirBnB. Jeg valgte etablerte overnattingssteder senere, for å si det slik.

Når man reiser alene er det uproblematisk å fylle opp dagen med guidede turer, museer og byvandring. Det er middagstid og utover som er problemet. Det er selvsagt mulig å gå inn i en bar og håpe på å stifte bekjentskap med hyggelige folk. Men som sagt, en mismodig lokalbefolkning og deprimerte barbetjeninger inviterte ikke akkurat til å forsøke. Inntil jeg så løsningen. Litt beskjedent til, ved et hjørne i Mala Strana, i trygg krabbeavstand fra mine forrykte verter, lå åpenbaringen. En. irsk. bar.

Selvsagt. Hvor ellers finner du et engelsktalende expat-miljø med et godt utviklet alkoholforbruk uten mistenksomheten mot fremmede som Øst-Europeiske land bar preg av?

Det var som å komme hjem. Fra jeg hadde bestilt den første av flere, til jeg var introdusert for stamgjester og eieren, gikk det sånn cirka en halv sigarett. Det er ikke alltid det er greit å være en tjueniåring på tur alene, men du verden så morsomt det også kan være. Med det meste annet stengt, var det liten grunn til å lete etter andre steder i området.

Fabelaktige folk, hvorav flere hadde mer enn nok å fortelle om fra transformasjonen av en by og et land etter murens fall. I 2002 var dette høyst levende i historie.

I fjor besøkte jeg byen for første gang siden da. Jeg hadde egentlig ingen intensjoner om å besøke den irske baren, men forsøke å få sett de tingene og områdene som jeg ikke fikk sett forrige gang. Men plutselig var den der. Mer unnselig enn jeg husket den, mye mindre og uten menneskene som gjorde besøket så magisk sist. Men ølet var fortsatt kaldt og godt, og minnene fikk flyte fritt et lite øyeblikk på en varm sommerdag.

A home away from home...

Praha - En laang historie

Året er 2002. Nordby Lunde har akkurat kurert kjærlighetssorg med å gå Kilimanjaro. Det anbefales ikke. Det er ingen kjærlighetssorg som ikke kan kureres billigere med øl på lokalpøbben din enn å gå føkkings Kilimanjaro. Men det gjorde jeg. Og det er litt typisk meg. Å gjøre noe som er helt utenfor typisk meg, gjerne fordi jeg tror at verden rundt meg sier at ”det klarer du ikke”. Så da gjør jeg jo det. Typisk. (Den turen har jeg skrevet om tidligere)

Anyhow. Den turen var litt planlagt. Og dyr. Særlig for en som står og pakker ut soveposen og turutstyr av plasten i det vi camper første kvelden. Med andre ord, måtte kjøpe alt turutstyr nytt. De andre var ikke imponert, for å si det forsiktig. Er mer kjent for å gå Birken Rundt (som i drikke rundt Birkelunden på Grünerløkka) enn å gå Birken. Har aldri gått Birken. Ingen planer om det heller. Så full blir jeg aldri. Men jeg følte meg fullt ut kvalifisert til å gå Kilimanjaro uten å ha vært på noen fjelltopper i Norge. Noen sinne. Jeg gikk en treningstur til Sognsvann da. For å gå inn utstyret. Altså skoa. Det gikk jo overraskende bra. Jeg kom jo opp. Til Sognsvann, altså.

Det som ikke var planlagt var at jeg mellom å ha brukt bonusen på jobben til å kjøpe en tur til Afrika for å vise en eks, som til alt overmål bodde i et annet land hvor vi ikke hadde felles venner og da aldri ville vite at jeg hadde gjort dette, var at jeg fikk sluttpakke. I mellom å ha blitt dumpet og bestemt meg for å ikke bare gjøre noe han hadde gjort før (dra på safari i landet ”Afrika”) , og legge til at da skal jeg gå Kilimanjaro i tillegg, så mista jeg jobben. Selskapet jeg jobbet for slo seg sammen med et annet selskap, og til tross for at de mente jeg var blant topp fem markedsførere i Europa så ble det sluttpakke. Sluttpakke?

Hei, min ukjente venn som jeg ikke visste jeg hadde!
Nå skal det sies at når du er 29 år og uten barn, så betyr egentlig sluttpakke en ting: Partypak… ehm… MULIGHETER!

Fordi jeg er så heldig at jeg har verdens beste venner, så var selvsagt min første telefon til verdens beste venn. Fra toalettet på jobben ringte jeg og sa at du MÅ ta en øl med meg i kveld, jeg har det helt grusomt. Jo, for verden raser litt sammen når du får beskjed om at du blir sagt opp, sluttpakke eller ikke. Så. Jeg satt i et toalettavlukke og ringte, men klarte ikke si høyt at jeg hadde mista jobben. Bare at han måtte være der, og så skulle jeg sende sms. I sms’en skrev jeg hva som hadde skjedd. En Heidi griner ikke i tide og utide, og jeg ville ha begynt å gråte om jeg måtte si det høyt.

Morten stiller selvsagt opp. Da jeg kom til avtalt sted satt han solbrun og smilende med to duggfriske øl. - Heidi, du tror ikke seriøst at du skulle få en skulder å gråte på?

Helt ærlig, så trodde jeg jo det. Men nei. Det er der de beste gode vennene kommer inn. De gir deg ikke en sjanse.
- Hele tiden mens jeg har kjent deg har du babla om å dra ut å reise, finne deg sjæl, og sånn. Dette er jo den muligheten!
Det er ingenting som egentlig forklarer den pissesure følelsen du har når du egentlig nettopp har lyst til å sutre til noen om hvor fæl og urettferdig verden er, og noen kjenner deg så godt at de setter deg på plass. Jeg mistenker at folk med ME har alt for mange bare ”gode” venner.
Etter hvert kom det noen til og drakk øl med oss den kvelden, og jeg fikk grått mine bitre tårer... Jeg tok meg regningen på jobben og ga den til sjefen som hadde den ubehagelige oppgaven med nedbemanning. Han var helt enig i at det var en legitim reiseregning.

Et halv døgn senere hadde jeg hatt megler innom leiligheten og var i full gang med å planlegge hvor jeg skulle reise. Endte opp meg å selge leiligheten og legge alt på lager, og var borte et halvt år. Folk har gjort mer spennende ting enn meg altså, så det er ikke det.

Først gikk den famøse turen til Kenya/Tanzania. Da hadde mellomlandet på vei hjem var det fredag formiddag. Jeg skulle begynne på min sluttpakkeinduserte reise allerede mandagen. På flyplassen var det skjermer som viste oss nyheter med flom i Europa. Føkk, hvor er det, husker jeg at jeg sa da jeg så bildene på skjermen. Det er dit du skal på mandag, Heidi, sa reisefølget. Og det var det. Praha under vann.

Jeg kom hjem. Eller det vil si, hjem til moren min. Leiligheten var solgt og alt var på lager, så jeg bytta strengt tatt ut en bag med en annen før jeg dro videre. Og første byen på en seks måneders reise var Praha. Byen under vann.
PS! Jeg har stått på Uhuru Peak - Frihetstoppen - på Kilimanjaro altså. Ikke bare gått rundt Sognsvann. Anbefaler det ikke. Altså. Kilimanjaro. Ta heller Sognsvann. Billigere.




Neste post - Praha.

Den store skattemyten

-->

Det er ikke sikkert vi trenger å øke skattene, men gjøre offentlige tjenester smartere og bedre.
Faksimile fra VG.

Mye kan gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer. Tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.  

Norge har et høyt skattenivå, og et høyt velferdsnivå. Det er bra. Dette skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit, før hun sier ja takk til skatt. De fleste ønsker det samme – et høyt velferdsnivå, og er villig til å betale for det. Men det er en myte at det er en motsetning mellom et høyt velferdsnivå og skattelette. Det forutsetter for det første at skattelette med nødvendighet fører til kutt i velferden. Slik er det ikke. For det andre at det ikke er mulig å drive det offentlige bedre og mer effektivt enn i dag. Dette til tross for at det gang på gang blir slått fast at fellesskapets penger går til mye annet enn de som trenger det mest.

Riksrevisjonen konkludert nylig med at 26 milliarder bistandskroner som Norge har brukt over en tiårsperiode på «godt styresett» og antikorrupsjonsarbeid ikke har nådd prosjektmålene. Vi har fått dokumenter statlige IKT-prosjekter som både blir forsinket og fordyret, for eksempel prosjektet i Statens Lånekasse som ble seks år forsinket og enhalv milliard dyrere enn antatt. Kostnadene for kebab-appen som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap utviklet, drukner sammenlignet med de 62millionene til et matsporingsprosjekt som blir lagt bort og 21 millioner brukttil "kulturlunsj" uten beviselig effekt på arbeidsplasser, og millionstøtten til en skole uten elever. Alt betalt med fellesskapets penger.

I 2014 hadde det offentlige et innkjøpsvolum på 462 milliarder kroner. Et moderat anslag tilsa at bedre innkjøpspraksis ville spart det offentlige for et sted mellom 30 og 45milliarder kroner. Der har du mulighet for å fjerne den mye omdiskuterte formuesskatten bare der, og i fortsatt ha minst 20 milliarder mer til velferd. Mye kan altså gjøres bedre i velferdsstaten uten at det trenger å koste oss mer, tvert i mot er det mye som taler for at mye burde koste oss mindre.

Selv med historisk høye oljepriser, arveavgift og mer formuesskatt, forlot de rødgrønne makten i 2013med 15 000 flere fattige barn i Norge enn da de tok over, flere i sykehuskø, økende arbeidsledighet og en økonomi som, ifølge DnBs toppsjef Rune Bjerke, gikk fra full gass i til halv fart i slutten av september 2013. Det var tre uker før Solberg-regjeringen tiltrådte.

Det handler altså ikke bare om viljen til å skattelegge smart, men til å bruke pengene smartere. Der har nåværende regjering fortsatt mye å gå på. Men ikke så mye som de som fortsatt insisterer på å skattelegge norsk risikokapital og norskeide arbeidsplasser mer, og risikere å tape begge deler i en omstillingstid der vi trenger dem mer enn noen gang. I 2013 betalte de 10 prosent rikeste i Norge 38,7 prosent av all personskatt. Hadde vi fjernet formuesskatten, hadde de fortsatt betalt hele 38 prosent. Hanne Skartveit skriver at de færreste krever millimeterrettferdighet i skattesystemet, og etterlyser fornuftighet. Med klarere politiske prioriteringer og bedre bruk av ressurser kan vi få til bedre vekst for bedre velferd. Det er både fornuftig. Og smart.

Innlegg publisert i VG 7.mars 2016. 
Faksimile fra sak om forskjeller i priser i offentlig versus privat.

Fremgang i revers

Aftenpoften fant frem det fineste bildet av regjeringen da de skrev saken...

Aftenpostens likestillingsregnskap etter 2 år med Høyre og FrP i regjering, viser fremgang på de fleste fronter. Og det er verre en Arbeiderpartiet hadde forestilt seg.

Alle tall tyder på at likestillingen går fremover. Men selv når verden går fremover, blir verden verre. Hilsen Arbeiderpartiet. Som jo ifølge Arne Strand ikke driver med ”negativ valgkamp”, til tross for at tidligere nestleder HelgaPedersen oppfordret alle til å bidra til å sverte regjeringen.

En av de som har tatt den oppfordringen på alvor er Arbeiderpartiets likestillingspolitiske talsperson Anette Trettebergstuen.

Selv om jeg var en av dem som advarte mot hva en Høyre/Frp-regjering ville bety for likestillingen i valgkampen i 2013, hadde jeg ikke i mine villeste drømmer trodd at de ville foreslå reservasjonsrett for leger eller å avvikle likestillingsloven. På mange områder er det faktisk blitt verre enn vi hadde forestilt oss, sier hun i Aftenposten.

En samling av de fire diskrimineringslovene i en felles, oppdatert antidiskrimineringslov, er altså å "avvikle likestillingsloven". Og mens Høyres helseminister Bent Høie til slutt faktisk løste striden om legers reservasjonsrett ved å avvikle behovet for å henvise ved abort, presiserte faktisk Arbeiderpartiets helseminister i 2009 at fastlegerkunne reservere seg, både mot å henvise til abort, men også mot å henvise lesbiske til assistert befruktning. Aps Lene Vågslid var i hvert fall ærlig nok til å innrømme ovenfor TV2 at tidligere forsøk på å rydde opp hadde vært mislykket. Vi fortjente å få reservasjonsretten i trynet, for all del, men det var et kompromiss mellom KrF og regjeringen som ryddet opp i regelverket - etter at Arbeiderpartiet i regjering ikke gjorde det. 

Det å lyve om regjeringas politikk ligger så naturlig for Arbeiderparti-folk at jeg tror faktisk ikke de tenker over det selv. 

Men Aftenposten har gått gjennom hvor jævlig likestillings-Norge har blitt med Høyre og FrP:

- Det er en lavere andel kvinner som jobber deltid i dag enn det var da de blåblå overtok regjeringsmakten i 2013. 

- Andelen kontantstøttebarn pr. utgangen av desember 2015 var litt lavere enn året før og bittelitt lavere enn i  2013.

- Andelen barn i barnehage øker.

- Høyre innførte (dessverre, spør du meg) kvotering av kvinner i ASA-styrer, og viderefører dette. Antallet kvinner med styreverv har ligget svært stabilt på rundt 40 prosent siden 2009, viser Statistisk sentralbyrås tall.

- Andelen minoritetsspråklige med barnehageplass i alderen 1-5 år var på 75 prosent i 2014, 2 prosentpoeng høyere enn i 2013.

- Regjeringen har prisjustert maksprisen i barnehage noe mer enn prisstigningen, men samtidig har mange lavtlønnede fått billigere barnehage, og flere har fått gratis kjernetid.

- Helseminister Bent Høie (H) ryddet opp i reglene slik at fastleger ikke lenger skal henvise. Nå kan kvinner gå direkte til sykehus og søke abort. Dette var etter at Arbeiderpartiet holdt på legenes reservasjonsrett i åtte år i regjering.

- Etter at regjeringa reverserte den siste økningen av dedikerte uker til barselpermisjon for far, viser tall at antall dager med foreldrepenger som fedre i gjennomsnitt tok ut sank med to dager fra 2014 til 2015. Det kan komme større utslag på dette neste år, og det mener jeg er synd.

Jeg begriper ikke at fedre faktisk ikke tilbringer mer tid med ungene sine, selv om det koster familien en Syden-tur eller to. Men det er hovedsakelig økonomiske grunner til at familiene velger den fordelingen. Skal dette endres, er det ikke bare å øke permisjonstiden basert på mors lønn og rettigheter. Da må selvstendig opptjeningsrett for far innføres uten aktivitetskrav til mor, for å gi menn og kvinner like rettigheter tilknyttet det å få barn, og styrke fars rett til å ta permisjon. Hadde jeg vært arbeidsgiveren til mor hadde jeg dessuten krevd å få vite om far kan ta mer enn de ti dedikerte ukene, ikke akseptert å bli sittende med mors fravær - verken i forbindelse med barsel eller syke barn senere.

Men altså - fremgang på alle fronter, og det er verre en Arbeiderpartiet hadde forestilt seg. Ja, ja.

Foreslår at vi gjenoppretter "skremmeveggen" - utspill fra Arbeidpartiet om forventet brutalisering og forjævligsering av Norge.

Stortingsbygningen 150 år

På scenen med Anne Grosvold som samtalevertinne. Foto: Gubben

I dag har vi feiret 150 års jubileet for stortingsbygningen, som sto ferdig etter tredve års debatt og to års bygging i 1866. Hadde gleden av å få lov til å være med i et panel om livet i bygningen, ledet av Anne Grosvold, med arkitekt og forfatter Peter Butenschøn, tidligere stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, tidligere ansatt Leif Jacob Knutsen og politisk kommentator Kjetil Alstadheim.

Butenschøn har laget et praktverk av en bok i forbindelse med jubileet, som heter "Stortinget" utgitt av Forlaget Press. Den anbefales virkelig for alle med litt interesse for norsk politikk. Han er en fantastisk historieforteller og det er virkelig en fornøyelse å lese og bla i boka.

I tillegg til språklige gullkorn som at "begrepet restaurant lyder kanskje villedende ambisiøst" om Stortings-restauranten, så er den spekket med historie og historier. Jeg lo så jeg gråt da jeg leste om den gang noen slapp ut en hvit due - som skulle symbolisere fredsdue - under en nedrustningsdebatt i 1983 fra galleriet. Jeg siterer fra boka:

"Den flakset rundt og slo seg ned i den store lysekronen. Neste dag, før landbruksdebatten, skulle den fjernes av betjentene, men det var ikke lett. En skarpskytter traff den med en kule med bedøvelsesmiddel, en såkalt daktaripil. Men uheldigvis falt ikke fuglen ned, den ble liggende oppe i lysekronen. Under et innlegg om slakterisamvirket avbrøt presidenten landbruksministerens innlegg med følgende: "Selv om det lyder makabert, må presidenten gjøre oppmerksom på at det dryooer blod fra lysekrona. Duen som satte seg der i går, er skutt. De som går under lysekrona, må være forsiktige slik at de ikke får ødelagte klær. Vi skal forsøke å rydde opp i dette litt senere."

Da fuglen til slutt ble hentet ned, var den død."

Jeg holder fortsatt på å flire meg fordervet. Men altså - kjøp boka. Virkelig.

De 111 stortingsrepresentantene i 1866 skal visstnok hatt en feststemt middag for å feire innvielsen av bygget. Vi fikk buffet "inspirert" av menyen fra den gang. Det var like greit at det var "inspirert" av, da de hadde østersposteier, skilpaddesuppe og "høns a la Mayonnaise" på menyen. Drikkemenyen fra den gang var det dog lite å si på - Chateau d'Yquem, Chateau Margot, Grand Vin Royal, Hermitage, Superior old Sherry, Cliquot champagne, sherry og portvin, og nok en omgang med Cliquot champagne. Vi fikk eplesaft fra Ringerike. Sånn har'e blitt.

Den høye skatteviljen

Under forutsetning av bedre politiske prioriteringer...

Dersom alle var enige om at vi skal begrense statens omfang til nettopp statens kjerneoppgaver, så kunne vi antakeligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus.

Med jevne mellomrom publiseres det undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt – under forutsetning av at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Derfor var det ingen som ble overrasket over at den sosialistiske tankesmia Manifest nok en gang bekreftet at nordmenn, inkludert Høyre-velgere, har høy skattevilje for å betale for velferdsstatens kjerneoppgaver. Poenget er at dersom alle var enige om at vi skal begrense statens omfang til nettopp statens kjerneoppgaver, så kunne vi antakeligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus.

Den sosialistiske tankesmia mener det er lurt å knytte skatteøkninger mot nettopp områder som har bred støtte i befolkningen, som forbedringer innen sykehus, eldreomsorg, skole, barnehage og barnevern. Jeg har enda til gode å høre Arbeiderpartiet og SV forsvare sine skatteøkninger med utgifter til budsjettsprekker, ineffektivt offentlig byråkrati, bistandsmidler vi ikke vet om virker eller IT-prosjekter som går åt skogen. Alle skatteøkninger og et høyt kostnadsnivå unnskyldes nettopp med velferd og fellesskap, som om noen er mot det.

Dersom Manifest hadde heller hadde spurt om folk flest var villige til å betale mer i skatt for å finansiere bistandsmidler vi ikke kan gjøre rede for, kostnadssprekker i offentlige prosjekter, skoler som ikke har elver, store mengder unødvendig kontorrekvisita, kulturlunsj i bedrifter og utvikling av en app som viser veien til nærmeste kebab-sjappe, så ville svaret antakeligvis vært litt annerledes. Også blant anstendige sosialistiske velgere.

Eksemplene er ikke tilfeldig tankespinn. Dette er bare et knippe eksempler som har blitt avslørt i mediene eller prosjekter som er gjennomgått av uavhengige konsulentselskaper. Riksrevisjonen slaktet nylig Utenriksdepartementet for manglende resultater og rapportering av 26 milliarder i bistandsmidler i årene mellom 2004 og 2013. Det er heller tvilsomt om flertallet av velgerne synes dette er god bruk av fellesskapets midler.


INNLEGG PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 2. MARS 2016.