Handelsfartsdumper for fisk

Vi bygger vei for milliarder for å sikre effektiv transport av varer til vårt viktigste marked. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer norske arbeidsplasser gjennom å bygge ned handelsbarrierer. 

Innlegg i Sunnmørsposten på papir, desember 2017.

I 1994 skrev VG om at Ålesundfisk AS jublet for EØS-avtalen fordi de bare seks måneder etter at den trådte i kraft hadde økt eksporten med 25 prosent, til en verdi av 40 millioner kroner, i forhold til året før. Eksporten til EU sikrer arbeidsplasser. Ikke i Oslo, men langs hele kysten.

I en ny undersøkelse gjennomført av Sentio Research er det nå en svak tilbakegang rundt oppslutningen av EØS-avtalen. Glemmer vi hvor viktig avtalen er for norske arbeidsplasser? I samferdselsdebatten begrunner vi ofte viktigheten av investeringer i infrastruktur i distriktene med at «ingenting har så dårlig tid som en død laks på vei til EU». Vi bygger altså vei for milliarder for å sikre norske arbeidsplasser og en av Norges viktigste næringer. Men vi glemmer at infrastruktur for handel er det som sikrer effektiv transport gjennom å bygge ned handelsbarrierer.

Uten harmonisering av regelverk bygger vi en motorvei for handel bestående av fartsdumper. Nesten 60 prosent av den norske sjømateksporten går til EU. Vi vil selvsagt fortsatt adgang til å selge fisk til vårt største marked dersom Norge skulle si opp EØS-avtalen. Men det er ikke en vanlig handelsavtale som sikrer at Norge er harmonisert med EU på det veterinære området. Det er EØS-avtalen som gjør at 170 vogntog fisk som går fra Norge til EU hver dag ikke blir stående i kø for veterinær grensekontroll mellom Norge og EU. En handelsfartsdump vi fjerner gjennom å få delta i den kontinuerlige og koordinerte regelverksutviklingen som EØS-avtalen sikrer oss.

LOs leder, Hans-Christian Gabrielsen, sa til VG at før EØS-avtalen opplevde mange av norske bedrifter tollmurer og problemer med å eksportere varene sine. I dag gir EØS-avtalen forutsigbare rammer for vårt næringsliv og arbeidsplassene til LOs medlemmer. Han sier han i dag ville stemt mot EU. Det er fullt mulig å være mot norsk medlemskap i EU, men for EØS. Men det går ikke an å være mot EU, og for EØS. Vi er avhengig av et EU for å ha en EØS-avtale som sikrer norske arbeidsplasser. Uten EUs indre marked ville vi måtte ha 28 avtaler for handel, med 28 ulike veterinæravtaler eller kontroller.

Norge har innført rundt 10 000 EU-reguleringer de siste tjue årene. Dette er 10 000 handelsfartsdumper som er borte, og gjør det enklere å samhandle. Men EØS-avtalen er mer enn en handelsavtale, selv om det er den som knytter oss til et indre marked med 28 land som hele tiden jobber for å bygge ned handelsbarrierer og sørge for like konkurransevilkår mellom landene. Den knytter oss også til et kontinuerlig arbeid for å styrke forbrukerrettigheter og forbrukerbeskyttelse.

Det var EØS-avtalen som i 1994 gjorde at norske kommuner måtte begynne å grave opp vannrør fordi vannkvaliteten var for dårlig og ikke nådde EU-standard. Statens Institutt for folkehelse regnet den gang ut at 300 000 sykedager i året skyldes for dårlig drikkevann.

I 2013 betalte forbrukerne nesten åtte ganger den reelle kostnaden for mobildata når de var på reise i Europa. EØS-avtalen har sørget for at også norske mobilkunder nå kan bruke mobildata i alle EU-land uten at det koster dem noe ekstra. For at norske banker skal få hente penger fra det europeiske finansmarkedet for å gi lån til norsk næringsliv og huslån til norske familier, må norske finanslover og reguleringer være harmonisert med reguleringskravene fra EU.

Det europeiske fellesskapet er altså uendelig mye mer enn handel. Det er også et verdifellesskap som riktignok er bygget over flere hundre år der handel har ført til utveksling av nye ideer, tradisjoner og kunnskap. EØS-avtalen har tjent Norge og norske interesser godt. Skulle vi forhandlet frem en bedre avtale for Norge, måtte det være å bli et fullverdig medlem.

Forbud er feil verktøy

Utfordringer i bygg- og anleggsbransjen i hovedstaden har fått venstresiden til å foreslå forbud mot innleie av arbeidskraft. Det er en dårlig idé. 

Alle er enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Et forbud rammer imidlertid også legitime behov for å leie inn arbeidskraft for å tilpasse arbeidsstokken til variasjonene i oppdragsmengden, slik som ved sesongvariasjoner.

Det er heller ikke gitt at et forbud er en god løsning for arbeidstakerne. Krav om faste ansettelser for å ta midlertidige topper, kan føre til flere permitteringer eller oppsigelser når oppdragsmengden normaliseres. Vi må finne løsninger som både begrenser bruken av innleie, sikrer arbeidstagerne forutsigbar arbeidsmengde og ivaretar bedriftenes behov for å ta unna topper og sesongvariasjoner.

Før sommeren foreslo Høyre grep for å slå ned på de useriøse aktørene. Det ble foreslått en presisering av «fast ansettelse», for å sikre forutsigbarhet for arbeid og et fullt stillingsvern. Vi ba også om innspill på å ha en form for kvote for antall innleide i virksomheten. I tillegg ble det foreslått en ny hjemmel for midlertidig ansatte i bemanningsbyrå når arbeidstaker skal leies ut til reelle vikariater. Høringen er akkurat ferdig, og innspillene er nå til vurdering av regjeringen.

Men Høyre mener en forbudslinje ikke er riktig verktøy for å bekjempe useriøse aktører, ei heller innen bygg- og anlegg.

Innlegg på publisert i Dagens Næringsliv 15. november 2017 bak betalingsmur. 

Sparker inn åpne dører

Å legge til rette for at folk kan spare til pensjon på egen hånd verken utelukker eller forsinker muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon. 

Innlegg i Dagsavisen 25. oktober.

I Dagsavisen i forrige uke refser Fagforbundet regjeringen for å satse på privat pensjonssparing i stedet for å løse pensjonsfloka i offentlig sektor. Det ene utelukker for det første ikke det andre. I tillegg har det mellom sommeren 2016 og 2017 vært sju utredningsmøter med partene. Utspillet fra Fagforbundet kommer dessuten bare få uker etter at regjeringen tok initiativ til å få gjort noe med tjenestepensjon i offentlig sektor. De sparker med andre ord inn åpne dører til departementet.

Tidligere i høst sendte Arbeids- og sosialdepartementet forslag til nye samordningsregler for offentlig tjenestepensjon på høring. Samtidig sa arbeidsminister Anniken Hauglie at hun har varslet partene om at regjeringen vil ta grep om tjenestepensjon i løpet av høsten. Vi bør kunne bli enige, og det er på tide å sette seg ned og få til et konstruktivt resultat. Høyre har programfestet at vi vil sikre gjennomføringen av pensjonsreformen i offentlig og privat sektor. Det er viktig at alle får en trygg alderspensjon, men samtidig må pensjonssystemet være bærekraftig over tid. Derfor har Høyre i regjering tatt initiativ til at partene kommer sammen og får på plass bærekraftige pensjonsordninger.

Høyre og Frp-regjeringen ønsker en ny langsiktig løsning for offentlig tjenestepensjon som er tilpasset pensjonsreformen og som sikrer offentlig ansatte et godt samlet pensjonsnivå.

Regjeringen ved statsråd Anniken Hauglie har invitert partene til å komme sammen. Allerede før jul i 2015 sluttførte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) rapporten om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, og overgangsregler og det var enighet mellom hovedorganisasjonene om å fortsette arbeidet med utgangspunkt i rapporten fra ASD.

Allerede i 2005 bestemte Stortinget i pensjonsforliket at dette skulle forhandles om, og det ble også forhandlet om i oppgjøret i 2009. Erfaringene med det var at hele pensjonsområdet er såpass komplekst at det ikke er så egnet å ta over et tariffoppgjør, men i egne forhandlinger. Det er det regjeringen har gått inn for. Disse forhandlingene bør komme i gang slik at vi kan få sluttført en god pensjonsordning for offentlige ansatte. Regjeringen anerkjenner også organisasjonenes behov for å forankre resultatet av forhandlingene i organisasjonene.

Å kritisere regjeringen for å legge til rette for at folk kan spare til pensjon også på egen hånd faller på sin egen urimelighet. Det utelukker eller forsinker ikke muligheten for å gjennomføre en god offentlig tjenestepensjon.

Mer for mindre

Faksimile fra Finansavisen.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.  

Denne uken legges statsbudsjettet for 2018 frem. Jeg tror ikke jeg får noen premie for å spå at mange vil mene de ikke får nok. Opposisjonen vil i de påfølgende spørretimene grille statsråder med spørsmål om de tapte budsjettkampen dersom ikke deres respektive departementer og områder får store økninger. Journalister vil løpe særinteressenes ærend, og gjennom flere oppslag vise frem budsjetthøstens tapere. Så vil budsjettkameratene sette seg sammen, og KrF og Venstre få æren for å ha skrudd opp budsjettene på noen av sine hjertesaker, og en eller annen avgift blir økt og en skattelette bli redusert.

Samtidig trenger Norge fortsatt å omstilles fra en oljedrevet økonomi, til et land med flere ben å stå på, hvor arbeidsplasser først og fremst blir skapt i privat sektor. Vi trenger flere som bidrar til statsbudsjettet, ikke som lever av det. Etter det store oljeprisfallet i 2014 sa sentralbanksjef Øystein Olsen at Norge har gått fra å være i særstilling mot en ny normal. Det gjelder hovedsakelig i privat sektor, hvor vi nå ser ny vekst og flere arbeidsplasser komme til etter flere vanskelige år. Oljeprisfallet viste at kostnadsnivået i oljesektoren ikke var bærekraftig. Sektoren måtte omstille seg, det samme gjaldt alle berørte næringer. Men hva skjer når reduksjonen i inntektsstrømmen fra oljenæringen for alvor treffer offentlig sektor?

Det mangler ikke på de som kritiserer oljenæringen og skal ha seg frabedt kommersialisme, men som lever nettopp av inntektene fra denne næringen og annet privat næringsliv som faktisk går med overskudd og dermed kan betale skatt. Da oljenæringen på kort tid tapte 50.000 arbeidsplasser, var det alvorlig for den enkelte og deres familie. Men tenk om de 50.000 arbeidsplassene hadde vært i sektorer som er helt avhengige av skatteinntektene fra oljesektoren og annet privat næringsliv?

Vi hadde ingen tidligere oljearbeidere som demonstrerte foran Stortinget da de mistet jobben. Men da regjeringen la frem et statsbudsjett med en økning på kulturbudsjettet på 6,3 prosent fra 2013, kalte Norske Billedkunstnere det en katastrofe og varslet demonstrasjoner fordi 53 stipender forsvant.

Perspektivmeldingen viser at vi i løpet av de neste ti årene kan ha en underfinansiering av statsbudsjettet på rundt 50 milliarder hvert år. Økte skatter på et næringsliv som både må erstatte arbeidsplassene i oljerelatert næring, men også skape flere for å sikre vekst som kan finansiere vår felles velferd, kan ikke være svaret. Ikke bare må viljen til å prioritere politisk komme på dagsorden, men også omstillingen av offentlig sektor. Da nytter det ikke at et stortingsflertall opprettholder strukturer for å holde på lokale arbeidsplasser. Regjeringen har to ganger foreslått å redusere antallet kemnerkontorer fra 288 til 27. Dette ville frigjort rundt 500 årsverk og spart inn 360 millioner kroner året, som kunne blitt brukt til eldreomsorg eller barnevern. To ganger er dette blitt stemt ned. Ingen land, uansett hvor mange oljemilliarder man har på konto, har råd til å holde på slik i lengden. Det er bare én måte å redusere byråkratiet på, og det er faktisk å redusere det. Det såkalte velferdsprofitører tjener på å levere tjenester til offentlig sektor, blekner i sammenligning med hva fellesskapet taper på manglende politisk vilje til omstilling.

Samfunnets felleskapital må brukes der den gir mest nytte, ikke der politikere kan sole seg i glansen av egne bevilgninger. Når du hører journalister etterspør mer penger og politikere krangler om hvem som gir mest, går vi i feil retning. Det sies at politikk handler om å ville. Men det må handle om noe mer enn bevilgninger på statsbudsjettet.

Det er ikke den statsråden som har fått mest, som er vinneren av budsjettet. Det er den ministeren som får til mer med mindre.

Innlegg publisert i Finansavisen 11. oktober 2017.

Harsviks høyreside

Innlegget ble publisert i Klassekampen på papir 30. september 2017.

I sin Homo Politicus-spalte om «fire feil som avgjorde valget» 26. september, skriver Wegard Harsvik i kjent stil om hvordan høyresida vant valget gjennom negativ personkampanje, manglende ærlighet om egen politikk, mangel på respekt for samlende løsninger og medias agenda.

Harsvik er beryktet for sine beskyldninger mot en polarisert høyreside som vinner frem ved å drive negativ kampanje. Det blir nesten parodisk, når vi husker fryktkampanjen venstresida kjørte i 2013, der det ble advart mot skoledød, avisdød, matkrise, helsekrise, slunken kommuneøkonomi, flere togulykker, tilbakeskritt i homokampen, likestilling i revers og Jens Stoltenberg advarte mot et mer brutalt Norge. Svartmalingen av Norge fortsatte over de fire siste årene og inn i høstens valg. Mens vi i Høyre trykket Jonas Gahr Støres ord om at de blideste vinner valget til brystet, fortsatte venstresida svartmalingen. Det er vanskelig å være blid når budskapet ditt er at alt rakner.

Harsvik viser sitt forvrengte verdensbilde når han skriver at venstresida verken evnet eller ville bruke samme metoder som høyresida. Don’t bring a knife to a gunfight, er hans råd. Vårt råd var å ikke gå inn i en skitten slåsskamp i utgangspunktet. Fra toppledelsen i tv-debatter til fotfolket på stands, var beskjeden i Høyre klar – egen politikk først. Åpent, ærlig og med et smil.

Harsvik mener videre at høyresida manglet respekt for vedtatte løsninger i Stortinget med et bredt flertall, fordi Frp gjorde asyl og innvandring til et tema. I valgkampen klarte Ap skape usikkerhet om Andøya, deponi i Brevik og beredskapssenteret på Oppegård. Nå snakker de høyt om at de har vært «for konstruktive» i opposisjon gjennom å være med på helt nødvendige reformer for Norge, som politireform, kommunereform og langtidsplanen for forsvaret.

Harsvik analyse er en gavepakke til høyresiden dersom det er den som legges til grunn for ny strategi. Høyresida vant fordi vi nettopp sto opp for de reformene vi hadde vedtatt, og ikke skapte usikkerhet. Politikken de fire siste årene har begynt å gi resultater. Satsingen på skole økt, elevene møter opp og lærer mer. Kommuneøkonomien blomstrer, det investeres i vei og jernbane, Norge kom nest best ut i Europa på LHBT-rettigheter, flere kvinner jobber heltid og flere barn går i barnehage, Nord-Norge går så bra at de mangler arbeidskraft, helsekøene går ned og Norge ble kåret til verdens lykkeligste land.

Høyresida vant valgt på egen politikk og positiv retorikk, men fikk definitivt drahjelp av venstresidas forvrengte verdensbilde. Harsviks fremstilling av høyresida føyer seg pent inn i dette.

Det gode menneske

Faksimile fra Aftenposten. Ikke mulig å være et godt menneske og stemme blått.

Det burde være selvinnlysende at man velger parti ut fra de beste argumentene. Ut fra hva som gjør verden til et bedre sted for så mange som mulig. Likevel fortsetter vi med de blåblå. 

Innlegg på trykk i Aftenposten 21. september 2017

Dette skriver i Jostein Sand Nilsen i Aftenposten, før han beskriver velgere som stemmer Høyre fordi de alltid har gjort det og folk som stemmer FrP fordi de vil ha bedre vei opp til hytta. Late, navlebeskuende velgere som åpenbart ikke bryr seg om de beste argumentene eller om å gjøre verden til et bedre sted. Forakten lyser for de som ifølge Sand Nilsen verken har vilje eller evne til å være et like godt menneske som han selv. Han skriver faktisk det. Å være et godt menneske er å velge noe annet enn det over en million andre norske velgere stemte.

Det er helt utenkelig at blå velgere stemmer på en regjering som har fått helsekøene ned, gitt lavinntektsfamilier billigere barnehage og gratis kjernetid, satset mer på kunnskap i skolen, kvalitet i omsorgstjenestene, samtidig som folk flest nå betaler litt mindre i skatter og avgifter. En regjering som viser vilje til reformer for å sikre bærekraftig vekst og velferd for framtida, som har sørget for at soningskøene nesten er borte, at det har blitt flere politifolk per innbygger, at etterutdanning av lærere er tredoblet, at det er nesten 500 flere helsesøstre, at jernbanen rustes opp og utslippene fra veitrafikken går ned, og gjort historiske investeringer i det grønne skiftet.

Dette til tross for at Høyre og FrP arvet brems i økonomien og økende arbeidsledighet. I Aftenposten kunne vi 14. september 2013 lese at norsk økonomi bremser inn i blått styre. Flere arbeidsledige, svakere vekst i etterspørselen, høyere prisvekst og raskere renteoppgang. Den nye regjeringen arver en økonomi med eventyrlige år bak seg og lavere fart i vente, sto det i ingressen. Dette var arven etter de rødgrønne. Ett år senere kom det historiske fallet i oljeprisen.

Til tross for at Arbeiderpartiet, Sp og SV hadde høyere skatter, vekst i økonomien og en oljepris på 120 dollar fatet, så økte sykehuskøene, det ble 15 000 flere fattige barn og hele sysselsettingsveksten fra 2008 gikk ifølge SSB til utenlandsk arbeidskraft. Men dette førte ikke til at Jostein Sand Nilsen følte en moralsk plikt til å engasjere seg politisk. Først nå har begeret rent over. Det gode mennesket skal, i sin moralske overlegenhet over oss andre, engasjere seg politisk. Vi på den mørke siden får bare glede oss.

Formuesskatten - eksempel 14

Faksimile fra Fædrelandsvennen 31. juni 2017.

Odd Bjørn Rudlende i Lista Treindustri betaler 140 000 i året i formuesskatt fordi han trygger arbeidsplassene i bedriften sin i stedet for å bruke pengene på større hus og mer luksus til seg selv. Han er lei av å bli diskriminert fordi han er norsk eier, sier han til Fedrelandsvennen.

Personlig har han en formue på 19 millioner, men 16 av disse er beregnet ut fra verdiene i bedriften, altså produksjonsmaskiner og bygninger, ikke penger han har på bok. For å kunne betale 140 000 kroner i formuesskatt i året, i tillegg til inntektsskatt og andre skatter og avgifter, må han ta ut utbytte av verdiene i selskapet i stedet for at selskapet får beholde pengene til å reinvestere i driften.

Når bedriftseiere må ta ut penger av selskapet, så spiser de i praksis av såkornet de kunne ha brukt til å investere i egen konkurransekraft. Arbeiderpartiet mener det er riktig å tappe verdier for milliarder fra norsk næringsliv for å finansiere sine egne skatteløfter.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt. Oppdatert igjen: driften er i full gang igjen....

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet. 

Eksempel 13: Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjem milliardverdier hvis formueskatten fjernes. Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Formuesskatten - eksempel 13

Syv av ni rike nordmenn i utlandet sier de flytter hjemmilliardverdier hvis formueskatten fjernes.

Kanskje ikke tidenes beste undersøkelse, men skatteadvokaten Ernst Ravnaas intervjuet ni rike nordmenn i utlandet, og skatteadvokater som har hjulpet dem.

- Syv av ni svarte at de kunne tenke seg å flytte tilbake til Norge, hvis formueskatten blir fjernet, skriver Ernst Ravnaas i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv.

Næringslivsfolk og investorer har det med å investere lokalt og i selskaper der de selv er tett på miljøene og kan noe om. De som flytter fra Norge mister etter hvert forankringen de hadde til Norge, og investerer heller der de bosetter seg eller internasjonalt. Er det mulig å verdisette det Norge taper på dette?

Kanskje ikke. Er det sannsynlig at Norge taper på dette?

Overlater det til deg.

NETTAVISEN MENER: Formueskatten er en politisk prestisjesak for Arbeiderpartiets venstreside. Men symbolsaken koster norske arbeidsplasser på grunn av kapitalflukt til utlandet.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Eksempel 12: Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

Det handler ikke om å lure seg unna, men om rettferdighet.  

Formuesskatten - eksempel 12

Frode Nilsen i Nord-Norges største entreprenørselskap, Leonhard Nilsen & Sønner AS, sier at viljen til å betale skatt blant norske bedriftseiere er stor, men formuesskatten slik den er i dag, er urettferdig og konkurransevridende. Det er rett og slett elendig distriktspolitikk, slår han fast.

– Dette handler ikke om en rikingskatt slik som det fremstilles. Mange eiere av familiebedrifter i distriktene må betale betydelige beløp i formuesskatt. På papiret kan disse ha betydelige formuer. Disse formuene finnes som regel ikke i rene penger, men er låst opp i maskiner, utstyr, produksjonsmateriell og lignende. Ofte kan formueskatten bli det mangedobbelte av det som eierne har i inntekt, forteller Nilsen til vol.no.

For å finansiere formuesskatten, må eierne ikke bare ta ut utbytte fra bedriften, men i tillegg ta ut nok til å betale utbytteskatt.

– Skal man betale en million i formuesskatt, må man ta ut mellom 1,3 og 1,4 millioner for i tillegg kunne betale utbytteskatten. Dette svekker egenkapitalen til selskapene og konkurranseevnen, slår Nilsen fast.

– Det er et kjempeparadoks at utenlandske firmaer i Norge, eller norske bedrifter eid av utenlandske eiere, slipper å betale formuesskatt. For eksempel i entreprenørbransjen gjør dette at norske selskaper blir mindre konkurransedyktig i sitt eget hjemmemarked. Ingen av de landene vi konkurrerer med, har tilsvarende skatt, utdyper han.

Dette mener altså Arbeiderpartiet i dag at er rettferdig og ikke skader norsk næringsliv. Høyre er uenig, og vil redusere og på sikt fjerne formuesskatten helt.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Eksempel 11: Investor og seriegründer Alf Bjørseth fortalte han måtte betale 25 millioner kroner i formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i bedriften Norsun som skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Dette var FØR bedriften begynte å tjene penger. Formuesskatten har drevet han på randen til emigrering.

Formuesskatten - eksempel 11

Seriegründer og investor Alf Bjørseth fortalte i 2013 at formuesskatten har drevet han på randen av emigrering. Selv måtte han betale formuesskatt av sin egen investering på 2 milliarder i Norsun, da han skapte 200 arbeidsplasser i Årdal. Han betalte 25 000 kroner i formuesskatt per arbeidsplass - FØR bedriften hadde begynt å tjene penger.

I likhet med stort sett alle bedriftseiere jeg møter, understreker Bjørseth at han ikke ønsker å fremstå som en som ikke vil betale skatt. Det gjør han gjerne. Men det er utslagene han bekymrer seg for.

"Men som gründer, etterhvert av en rekke industribedrifter i Norge, har formuesskatten drevet meg til randen av emigrering. Den gir groteske utslag for private eiere av selskaper som driver industriell innovasjon. Disse skadevirkningene kommer ikke frem i statistikk basert på historiske skattedata", skrev Bjørseth i et innlegg i DN.

Arbeiderpartiets svar den gang var at Norsun hadde fått mer i statsstøtte enn de hadde betalt inn i formuesskatt. Men det er ikke bedriften som betaler formuesskatt, den betaler selskapsskatt av overskuddet - noe jeg synes er mer enn rimelig så lenge denne ikke er for høy. Formuesskatten er en personsskatt som betales av eierne. Nåt Bjørseth eventuelt tar ut utbytte, og tjener penger på sine investeringer, så betaler han utbytteskatt - noe jeg også mener er helt rimelig, for igjen - det er på et overskudd.

Daværende finansminister fra Arbeiderpartiet, Sigbjørn Johnsen, innrømmet at formuesskatten hadde negative sider og mente økt bunnfradrag er en mulighhet for å redusere skadelige effekter av formuesskatten.

Som næringsminister innrømmet også Trond Giske at formuesskatten hadde negative effekter for norsk næringsliv og gikk inn for å fjerne skatten "for de aller rikeste", som han ville sagt i dag.

----------
Eksempel 1: Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen, hvis formue er båter, sløyemaskiner, oppdrettsmærer, flere kilometer taur og laks i mærer og kar. Kort sagt, arbeidsplassen til 170 mennesker, som hun sier selv. Når hun tok ut utbytte måtte hun ta ut mer enn hun trengte for å betale formuesskatt, fordi hun også måtte skatte 28% av utbyttet først.

Eksempel 2: Skraphandler Vegard Stensli i Brummunddal som sier at formueskatten gir konkurransefortrinn for utenlandske eiere i Norge. Familiebedriften hans konkurrerer nemlig mot utenlandskeide selskaper som slipper den særnorske skatten.

Eksempel 3: Gjestgiveriet Skjerjehamn i Sogn og Fjordane, som har gått med underskudd i fire år. Men mangemillionæren som eier det er villig til å gå med underskudd noen år når han har tro på bedriften og ønsker å få den til å gå rundt. Men som han sier - når han i tillegg må betale formuesskatt på en underskuddsbedrift i fire år på rad, mister han lysten til det. Oppdatert: driften er nå stengt.

Eksempel 4: Den 100 år gamle familiebedriften Brunvoll i Møre og Romsdal som i 2009 mistet ordre for nærmere 300 millioner kroner, inkludert avbestillinger på thrustere verdt millioner som ble liggende på lager. I motsetning til sine utenlandskeide konkurrenter måtte Brunvoll betale formuesskatt av verdiene på lager. Men det er klart. Sånt gir jo ikke utenlandskeide selskaper konkurransefortrinn. Ikke sant?

Eksempel 5: Familieeide Aass Bryggerier i Drammen tar kun ut utbytte for å betale formuesskatt. Og som regnestykket i eksempelet med Arbeiderpartiets Lisbeth Berg-Hansen viser - da må de ta ut 28% mer enn det de trenger til formuesskatten, fordi de først må betale utbytteskatt for å ta ut pengene på 28% til staten (en skatt Høyre for øvrig er for).

Eksempel 6: Seriegründeren Espen Fjogstad forteller at han hvert år må ta ut penger fra sitt investeringsselskap for å dekke formuesskatten. Dette er penger han ellers hadde investert i norske gründerprosjekter. Han mener Scheel-utvalgets forslag vil forsterke diskrimineringen av norske eiere og føre til kapitalflukt.

Eksempel 7: Norwegian-gründer Bjørn Kjos sier han aldri ville solgt en aksje i selskapet sitt om det ikke hadde vært for formuesskatten. Selv med en årslønn på 1,5 millioner er ikke dette nok til å betale de 20 millionene dette utgjør. Arbeiderpartiet svarer med at da får han vel ta opp lån da.

Eksempel 8: GC Rieber AS befinner seg i en situasjon stadig flere norskeide bedrifter opplever, nemlig at bedriften går med underskudd, men likevel må betale formuesskatt av verdien av bedriften. For å betale for formuesskatten, må eierne ta ut utbytte - hvilket gjør at underskuddet blir større. GC Rieber går med 200 millioner i minus. For å dekke aksjonærenes kostnader ved å eie bedriften, det vil si formuesskatt og utbytteskatt, må de utbetale nærmere 20 millioner kroner i utbytte. Det øker bedriftens «underskudd» fra 200 til nærmere 220 millioner kroner.

Eksempel 9: Rauma Ullvarefabrikk har fortsatt all produksjon i Norge (Rauma og Røros) og all opptjent kapital blir sprøyta tilbake til bedriften. Ledelsen sier at deres største utfordring er formuesskatten, som årlig belaster likviditeten (betalingsevnen) med rundt 1,6 millioner.

– Formuessskatten svekker lønnsevnen og gjør det vanskelig å følge opp de investeringer bedriftens fremtid og trygge arbeidsplasser er avhengig av, sier eier Arnstein Digernes til NRK.

Eksempel 10: De ansatte hos og eierne av Oskar Sylte Brusfabrikk var en av bedriftene som skrev brev til politikerne og advarte mot formuesskatten i 2016:

– Vi må betale samme formuesskatten nå som før da det gikk godt. Nå er kassa plutselig tom og hva skjer da? Jo, da kommer gribbene til bordet og så har vi ikke lokalt eierskap lenger. På lang sikt er det katastrofe for Norge, så hvorfor kan vi ikke skattlegge på en smartere måte, spør brusfabrikanten i Molde.

Du betaler Aps skatteløfter

Faksimile fra Nettavisen.

Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den. 

Da Jonas Gahr Støre starta sin Vestlands-turne lovet han å øke skatter og avgifter med minst 15 milliarder. Dette er før han har forhandlet med utgiftspartiene Sp, SV og Rødt. Skatteregningen vil bli fordelt på personer og næringsliv over hele landet, også bedrifter som fortsatt går med underskudd eller opplever en skjør oppgang. Det er ikke ofte vi må håpe på løftebrudd, men dette er vel en av de gangene.

I 2015 sa Arbeiderpartiets leder at han aldri hørte næringslivet be om skattelette når han var på besøk. Denne uka skrev Paul Chr. Rieber, administrerende direktør og medeier i GC Rieber, at Støre burde vaske ørene sine. Han sammenlignet formuesskatten på norskeide bedrifter som at Boassen Hagen skulle sykle med tilhenger i Tour de France.

Støres vestlandsturné omfattet ikke Møre og Romsdal, der mange bedriftseiere i årevis har vist til hvor urettferdig formuesskatten slår ut for norske eiere. Mens de må betale formuesskatt av verdiene i bedriften, uansett om den går med overskudd eller ikke, slipper utenlandske eiere unna. For de mange familieeide generasjonsbedriftene i Møre og Romsdal betyr dette at familiemedlemmer som jobber som sykepleiere eller taxisjåfører må betale formuesskatt av verdiene av aksjene de har arvet, av en lønn som er mindre enn en stortingsrepresentant. Mange tar ut utbytte av bedriften for å dekke formuesskatten, og må dermed betale utbytteskatt på toppen av det hele. Det gjør at bedriftene tappes for penger de heller kunne investert i nye maskiner eller flere ansatte.

I fjor skrev ansatte og eiere i hjørnestensbedriftene Brunvoll, brusfabrikken Oskar Sylte og Rauma Ullvarefabrikk, et brev til politikerne om at bedrifter i Møre og Romsdal tappes for kapital, og flere hundre arbeidsplasser står i fare som følge av formuesskatten. Kjærkomne arbeidsplasser, som den norskeide underskogen i norsk industri representerer, sitat slutt.

Det er kanskje ikke rart at Arbeiderparti-lederen ikke kommer til Møre og Romsdal, men heller drar til de fylkene der Arbeiderpartiet sier de vil investere i nye arbeidsplasser. De som må betale når Arbeiderpartiet snakker om aktiv næringspolitikk er de bedriftene som ikke blir lyttet til.

Dersom Ap kommer til makten betyr det at vanlige lønnsmottakere, pensjonister og bedriftseiere i på Vestlandet betale minst 3,9 milliarder kroner mer i skatter og avgifter hvert eneste år. For Møre og Romsdal betyr dette rundt 647 millioner kroner som tas inn i skatt og fordeles tilbake etter Arbeiderpartiets forgodtbefinnende. Ap bidrar til flertall for en ny særavgift på oppdrettsnæringen på 400 millioner kroner årlig.

Oppdrettsnæringen er viktig for Møre og Romsdal, og har stort potensial for videre vekst. Så Arbeiderpartiet tar med den ene hånda og gir litt mindre med den andre. Støre sier han vil lytte til de bedriftene han besøker, men det er heller folk i Møre og Romsdal som bør lytte nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den.

Høyre mener det er bedre at næringslivet får beholde mer av sin egen verdiskaping for å investere i nye arbeidsplasser, enn at politikere i Oslo skal diktere næringsutviklingen.

Leserinnlegg i Sunnmørsposten 3. august 2017, sammen med stortingsrepresentant fra Møre og Romsdal, Helge Orten.

Kapitalisme nedenfra

På bedriftsbesøk hos Veidekke med næringsministeren. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Å gi flere mulighet til å kjøpe aksjer i egen bedrift gir de ansatte mer medbestemmelse og ansvar for verdiskapingen, og dermed også lavere sykefravær, lavere turnover og bedre inntjening på bunnlinja. Dermed får de også ta større del av verdiskapingen og verdiøkningen i selskapet. Derfor ønsker Høyre å utvide aksjeprogrammet for ansatte gjennom å øke den skattefrie fordelen.

Tirsdag var jeg med på bedriftsbesøk hos Veidekke i Oslo sammen med næringsminister Monica Mæland, der vi fikk en orientering av hvordan deres aksjeprogram for ansatte bidro til verdiskapingen i selskapet. De mente at det ga flere fordeler, særlig fordi selskapet har en desentral struktur der mange med stort ansvar til daglig er langt unna hovedkontoret. De mener aksjeprogrammet er limet i deres desentrale styringsmodell og bygger opp under en sterk bedriftskultur som skaper lojalitet og oppslutning om målene i prosjekter og selskapet for øvrig.

Jeg synes det var spennende at de startet med aksjeprogrammet allerede i 1973, da riktignok kun for ledelsen. Utvidelsen til flere ansatte skjedde etter at selskapet ble børsnotert i 1986, men som strategisk middel skjøt det først fart etter at de adopterte en LEAN-modell for organisasjonen fra USA og i større grad involverte fagarbeiderne etter rundt 2000-tallet. De har et mål om at halvparten av alle ansatte skal eie aksjer i selskapet, og i dag er det 50,7 prosent av de ansatte som gjør nettopp det. I stedet for å holde presentasjoner om årsresultater i London eller Zürich, holdes presentasjonen for de ansatte. Ledelsen rapporterer altså jevnlig nedover og til siden, i stedet for oppover.

Dette er god kapitalisme nedenfra. Medeierskap, medbestemmelse og ansvar for resultatene, med tilsvarende tilsvarende risiko og belønning.

Å styrke denne typen medeierskap mener jeg også kan bidra til bedre fordeling. Ser vi på mange av de store teknologiselskapene, så har de økt kraftig i verdi fra oppstart til å bli børslokomotiver. Facebook er det selskapet som har skapt flest milliardærer under 40 år. Nå har ikke jeg noen tro på at å utvide en skattefri fordel på kjøp av aksjer i eget selskap til mer enn 3000 kroner vil gjøre mange nordmenn til milliardærer, men det er aldri galt å få del i eget selskaps verdiutvikling utover lønn.

Er du ansatt i et selskap med et aksjeprogram, regnes aksjer du kjøper med rabatt som en skattepliktig fordel. Men hvis aksjeprogrammet er en generell ordning for de ansatte i selskapet, er en del av fordelen skattefri. Regjeringen økte den skattefrie fordelen fra 1500 kroner til 3000 kroner med virkning fra i år, slik at ansatte nå kan kjøpe aksjer i egen bedrift med 20 prosent underpris for inntil 3000 kroner per år. Denne skattefrie fordelen vil Høyre altså øke i neste regjeringsperiode.

Les også dekningen i E24.

Ap på kollisjonskurs med næringslivet

Arbeiderpartiets leder har besøkt næringslivet i Os og fått klar beskjed: Arbeiderpartiets politikk er på kollisjonskurs med næringslivet. 

Jonas Gahr Støre startet sin Vestlandsturne med å love å øke skatter og avgifter med minst 15 milliarder. Dette er før han har forhandlet med utgiftspartiene Sp, SV og Rødt. Skatteregningen vil bli fordelt på personer og næringsliv over hele landet, også bedrifter som fortsatt går med underskudd eller opplever en skjør oppgang.

Faksimile fra NRK.no

Støre sier han vil lytte til de bedriftene han besøker, men det er heller folk på Vestlandet som bør lytte nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom din arbeidsplass eller næring ikke blir nevnt som en del av Arbeiderpartiets næringsstrategi, så er det mest sannsynlig din arbeidsplass og næring som må betale for den.

Om Ap kommer til makten betyr det at vanlige lønnsmottakere, pensjonister og bedriftseiere på Vestlandet må betale minst 3,9 milliarder kroner mer i skatter og avgifter hvert eneste år. For Hordaland betyr dette rundt 1,4 milliarder som tas inn i skatt og fordeles tilbake etter Arbeiderpartiets forgodtbefinnende. De tar med den ene hånda og gir litt mindre tilbake med den andre.

Høyre mener det er bedre at næringslivet får beholde mer av sin egen verdiskaping for å investere i nye arbeidsplasser, enn at politikere i Oslo skal diktere næringsutviklingen.

Leserinnlegg på trykk i Os & Fusaposten, 1. august 2017. 

Har svar på skatteproblem

Vi svarer på skatteproblem hele tiden, bare VG som ikke lytter. Faksimile fra VG.

Det er norskeide bedrifter og arbeidsplasser i hele landet som har et skatteproblem, ikke Høyre.

Det er interessant å se medienes behandling av de bedriftene som sier de ønsker å beholde mer av verdiskapingen sin selv for å kunne trygge eksisterende arbeidsplasser og på sikt skape nye - og de bedriftene som vil ha av andres verdiskaping i form av støtteordninger og statlige investeringer. Den første gruppen blir i beste fall behandlet som om de ikke eksisterer, i verste fall får sine motiver og skattevilje trukket i tvil. Den andre gruppen blir i beste fall behandlet som fremtidens industribedrifter, i verste fall ikke omtalt.

Når ansatte og ledelse ved så ulike bedrifter som industribedriften Brunvoll, Rauma Ullvare og Oskar Sylte Brusfabrikk i Møre og Romsdal skriver at formuesskatten tapper dem for sårt tiltrengt kapital for å reinvestere i egne arbeidsplasser, møtes dette med et skuldertrekk. Formuesskatten forfaller uavhengig om bedriften går med overskudd eller ikke, og er en belastning i nedgangstider og en klamp om foten i oppgangstider. I oppgangstider betaler bedriftene gladelig skatt av overskuddet gjennom selskapsskatten, eierne betaler utbytteskatt når de tar ut utbytte og så legger de opp kapital til å enten klare seg i nedgangstider eller reinvestere i nødvendige arbeidsplasser eller maskinvare. Bedriftens kapital er det samme som bondens såkorn. Det er ikke bærekraftig å spise av såkornet, du spiser av avlingen denne gir. Formuesskatt for disse bedriftene er å spise av såkornet.

Senest i går kunne vi lese i Fedrelandsvennen hvordan Odd Bjørn Rudlende sier han må tappe bedriften for kapital for å betale en formuesskatt utenlandske eiere slipper. Fedrelandsvennen skriver at opp gjennom årene har nesten alt handlet om å skape en solid bedrift via selskapene Lista Treindustri AS og Rudlende Eiendom AS. Rudlende sier formuesskatten tapper bedriften for kapital som kunne vært brukt til investeringer og nye arbeidsplasser.

- Vi har ikke gjeld i banken. Vi har forsøkt å legge til side i gode år, slik at vi kan trygge og sikre arbeidsplassene og driften i dårlige år. Takken for denne ansvarligheten er at vi straffes med formuesskatt.

Av hans formue på 19 millioner kroner, utgjør 16 millioner fra verdiene i bedriften. I fjor måtte han ut med 140.000 kroner i formueskatt, men må ta ut det dobbelte for kunne betale selskapsskatt av overskuddet, deretter utbytteskatt av utbyttet han må ta ut for å betale formuesskatten. Jonas Gahr Støre bør være godt kjent med problemstillingen, da han må gjøre dette selv:

Faksimile fra Dagens Næringslivs minileder.

NRK, VG og andre aviser med Oslo-blikk er ikke så opptatt av verdiskapingen i Agder, der Rudlende driver familiebedriften Lista Treindustri. Ikke er de så opptatt av lokale arbeidsplasser i Møre og Romsdal heller, der den 100 år gamle familiedrevne bedriften Brunvoll måtte betale formuesskatt da de gikk med underskudd, mens konkurrenten Rolls Royce på andre siden av fjorden slapp. Det er dette Arbeiderpartiet mener er rettferdig næringspolitikk og ikke skader norske arbeidsplasser. Høyre tror altså på bedriftsledere og ansatte som mener formuesskatten skader bedriften deres og setter norskeide arbeidsplasser i fare. Disse er åpenbart mindre viktige enn de rundt 3900 skatteyterne som har betalt skatt av formuen da den ble skapt, men kan risikere å bli nullskatteytere dersom formuesskatten forsvinner.

Når jeg har møtt bedriftseiere rundt om i landet har alle understreket at de betaler sine skatter og avgifter som en del av sitt samfunnsansvar. Den eneste skatten de mener slår virkelig urettferdig ut er formuesskatten.

Så Høyre har ikke et skatteproblem. Norskeide arbeidsplasser over hele Norge har et skatteproblem. Det er mindre viktig for mediene enn å vise at en skattelette på kort sikt ikke skaper nye arbeidsplasser. Men en skatt, og Arbeiderpartiets skatteøkninger, setter eksisterende arbeidsplasser i fare og hemmer investeringen i nye. Men det er åpenbart mer viktig å dobbelbeskatte mangemillionærer på Østlandet, enn at vanlige folk i distriktene har en jobb å gå til.

De politikerne som vil la folk og bedrifter beholde mer av sin egen verdiskaping gjennom skattelette må også alltid begrunne dette i positive effekter for samfunnet. Det kunne vært spennende om journalister stilte samme krav til effekten av bruken av statlige midler - når får fellesskapet verdien av den bruken tilbake i form av overskudd og bærekraftige arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet, ikke lever av det. Men da ble det tydeligvis ikke denne valgkampen heller.

Det er faktisk et større problem at vi undergrave norskeide arbeidsplasser i distriktene gjennom en særnorsk skatt som kun norske eiere må betale, uansett om de går med overskudd eller ikke, enn at 3900 nordmenn som allerede har skattet for inntekt og utbytte eventuelt måtte bli nullskatteytere.

Folk over det ganske land skal lytte nøye når Arbeiderpartiet, og mediene, skriver om aktiv næringspolitikk og behov for statlige investeringer. Dersom din bedrift eller arbeidsplass ikke blir nevnt, er det antakeligvis din bedrift og arbeidsplass som betaler for den.

Sykehjemsplasser til besvær

Faksimile fra Dagbladet.

Arbeiderpartiet sier de vil la studenter bo billig på sykehjem, men legger ned sykehjemsplasser samtidig som de nekter private å drive sykehjem som legger til rette for nettopp kontakt mellom generasjonene.

Arbeiderpartiet foreslår å la studenter bo billig på norske sykehjem, dersom de til gjengjeld deltar på aktiviteter sammen de eldre i minst tretti timer i måneden. Ideen er hentet fra Nederland, der dette  har vært forsøkt ett sted der rom har stått tomme. Det er jo en interessant tanke, dersom vi ser bort fra at vi ikke har sykehjem der mange rom står tomme og at Arbeiderpartiet og SV legger ned sykehjemsplasser i Oslo.

Men det finnes jo sykehjem som allerede i dag legger til rette for kontakt mellom generasjonene og som tenker nytt når det gjelder samarbeid, tjenester og omsorg. Det dumme med dem, skal vi tro Arbeiderpartiet og SV, er jo at de som regel er private. Som Paulus Sykehjem, et steinkast unna der jeg bor.

De har samarbeid med barnehagen i nabolaget, og inviterer gjerne på snøballkamp med innkjøpt snømaskin i bakgården til sykehjemmet. Alternativt kan barnebarnet ta med seg kollegaer og venner på fredagspils i Paulus Biergarten, eller gjøre som jeg - bare stikke innom uten å kjenne beboerne. Inntektene fra serveringen kommer uansett driften til gode, og de får brukt lokalene de har tilgjengelig. I tillegg har Paulus sykehjem en kafe som er populær for barselgrupper, som tydeligvis settes pris på av beboerne.

Øl oppkalt etter en beboer på Paulus. De hadde også en øl som het "Rullator".

Paulus sykehjem har uten store kostnader klart å bygge livsglede og mestring med enkle virkemidler. Men de tar ut profitt. Og da hjelper det jo ikke at profitten først og fremst kommer av god organisering, stålkontroll på overtid og lavt sykefravær. At Paulus stadig scorer høyt på brukerundersøkelser er uvesentlig. Her skal det re-kommunaliseres. Ingen nye sykehjem skal ut på anbud, og kontraktene med de som er drevet av private, som Paulus, skal sies opp. Nytenkningen, hvor noe også blir adoptert av kommunale sykehjem, skal kveles.

Så at Arbeiderpartiet tenker "nytt" når det gjelder studenter som kan flytte inn på ledige rom på sykehjem er jo i og for seg en morsom tanke. Bortsett fra at Arbeiderpartiet i samarbeid med SV legger ned ledige rom på sykehjem, og ikke tenker så nytt rundt driften av de som gjenstår. Så det er et fint valgkamputspill. Dessverre er det også bare det. Men private utbyggere og omsorgsbedrifter er nok mer enn villig til å bygge opp bofellesskap satt sammen på nye måter dersom de får lov til det.

Faktisk helt fail

laget helt selv i Powerpoint

Det er jo selvsagt en ære å bli faktasjekket av faktisk.no, men åpenbart surt når det viser seg at jeg har skrevet feil på Twitter. Faktisk helt feil. Flaut.

I debatt mot Arbeiderpartiets Truls Wickholm på TV2 Nyhetskanalen om midlertidig ansatte ble jeg spurt om midlertidige ansettelser bidrar til å skape nye arbeidsplasser, noe jeg avviste, men la til at mange gikk fra midlertidige ansettelser til fast. Siden jeg ikke hadde tall på dette i hodet, lovet jeg å legge ut belegg for dette på Twitter i stedet for å spekulere. Et forsøk på å være redelig gikk galt da jeg tolket en rapport fra FAFO feil, og forstod sysselsatt som fast ansatt og la ut følgende på twitter:

Det er feil. Faktisk helt feil. Det som står i rapporten (les her side 76 + tabell på side 77) er følgende:

Sysselsatt er ikke det samme som fast ansatt. Midlertidige ansettelser er også sysselsetting. Det tabellen viser er følgende, basert på intervjuer:

Så det jeg sa på tv er faktisk riktig, mange får fast ansettelse etter en midlertidig ansettelse - det jeg skrev på Twitter er faktisk helt feil. Jeg legger meg flat, er flau og sier unnskyld.

Men jeg står fortsatt på at midlertidige ansettelser kan være en dør inn i arbeidslivet, som Arbeiderpartiet går til valg på å stenge. Om ikke annet så har jeg ett eksempel på det - meg selv. Ett eksempel er bedre enn ingen... (var vikar i HP via Manpower, fikk tilbud om fast ansettelse der - men hadde i mellomtiden blitt "oppdaget" av en av HPs forhandlere og valgte fast ansettelse der i stedet. Referanse oppgis på forespørsel :-) ).

Så gjengen i faktisk.no fikk en enkel jobb med å ta en politiker i faktafeil, det var bare å slå opp på siden jeg selv anga tweeten der jeg lenket til rapporten. Men jeg har oppfordret dem til å gjøre faktasjekken så grundig at vi kan gå inn i valgkampen med gode tall på om folk i midlertidige stillinger faktisk går over til faste stillinger når de har fått fylt på CV'en, i hvilken grad dette skjer, hvor mange som blir værende i midlertidige og hvor mange som faller ut. FAFO-rapporten gir en pekepinn på dette, men vi vet jo samtidig at det nå er færre midlertidig ansatte enn under den rødgrønne regjeringen, i motsetning til det de skremte med. Kremt. Eller for å ikke bli tatt på det - la meg sitere NRK (trykk på lenken for å se tabell og artikkel):

Tall fra Statistisk sentralbyrå som NRK har hentet ut viser imidlertid at spådommene til Arbeiderpartiet er gjort til skamme. Andelen midlertidig ansatte har nemlig gått ned og er nå under nivået da Arbeiderpartiet selv satt i regjering i 2013 (se tabell under).

Håper faktasjekken gir dere dybde og en god forståelse av sakens faktiske innhold. Noe annet ville jo faktisk vært synd.

Er dog litt skuffa over Twittertariatet. I gamle dager hadde oppegående twitrere selv slått opp på side 76 i rapporten jeg lenket til og påvist feilen, så hadde jeg korrigert det med et smil og så hadde noen raljert over det og så hadde alle gått videre...

Når staten fortrenger privat

Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne.

En viktig og underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten i stort omfang tiltar seg oppgaver hvor det eksisterer gode løsninger og velfungerende marked. Dette er temaet for en av de siste debattene i Stortinget denne våren. 

Ved å opptre som markedsaktør i velfungerende markeder står staten i fare for å kvele innovasjon og svekke norsk konkurranseevne. Ikke bare kanaliseres ressurser og penger vekk fra det offentliges kjerneoppgaver, hvilket kan bidra til å svekke disse, men budsjettene eser også ut i takt med flere prosjekter og oppgaver. Dette er jo en av flere grunner til at jeg er for skattelette, fordi det kan bidra til bedre prioriteringer og fokus på statens hovedoppgaver. 

Når staten går i direkte konkurranse med private så svekkes konkurransen i markedet, samtidig som vi går glipp av arbeidsplasser som bidrar til statsbudsjettet i stedet for å leve av det. 

Når offentlig virksomhet med skattebetalernes penger utvikler tjenester som allerede er, eller kunne blitt, løst av private, så fortrenges mulighetene for ideell og kommersiell tjenesteutvikling. Dette gjelder alt fra pappaperm-apper eller offentlige sykehus som leverer bedriftshelsetjenester med skattebetalernes penger. Skulle vi snakket om velferdsprofitører, så ville det vel nettopp være et offentlig sykehus som kan underby private aktører på pris fordi skattebetalerne betaler for husleie og administrative kostnader. Private aktører kan aldri konkurrere med skattebetalerfinansierte budsjetter.

Gründere og entreprenører er avhengig av å få folk til å bruke produktene og tjenestene sine, ikke bare tilby disse til innbyggerne. Det gjør også at de har mye fokus på brukerorientering i løsningene sine. I tillegg betales gjerne produkter og tjenester i privat sektor av flere kunder, noe som fører til lavere driftskostnader per kunde fordi flere deler på regningen. Samtidig gir flere inntekter for samme produkt mer mulighet for innovasjon og videreutvikling, som både kommer nye og gamle kunder til gode. I offentlig sektor er all utvikling en utgift, en utgift som ikke begrenses av brukernes betalingsvilje, da skattebetalerne ikke har noe valg.

Stortinget vil mest sannsynlig vedta at regjeringen må foreta en gjennomgang av prinsipper og retningslinjer for med siktemål å redusere offentlige aktiviteter i velfungerende private/kommersielle markeder.

Men selv om det er riktig at en underkommunisert årsak til veksten i offentlig sektor er at staten tiltar seg oppgaver hvor det allerede eksisterer gode løsninger, er en annen årsak til veksten manglende omstilling og organisering. 

Eksempelvis har regjeringen to ganger foreslått å redusere 288 kommunale skattekontorer til de 27 regionskontorene Skatteetaten mener kan gjøre samme jobb. Dette ville spart rundt 526 årsverk og 370 millioner kroner hvert år. Dette har Stortinget stemt mot begge gangene. Mens digitalisering har ført til omstilling og bedre ressursbruk i privat sektor, har antall ansatte i offentlig sektor økt. Motkreftene mot en mer fornuftig, fremtidsretta offentlig sektor er mange og endringer som kommer nettopp fordi mye kan gjøres smartere, raskere og bedre gjennom digitalisering, motarbeides eller stemples som sentralisering.

Offentlig og privat sektor må spille hverandre gode, ikke undergrave hverandre. Her har særlig offentlig sektor et særlig ansvar, enten det er gjennom politikk som legger til rette for privat næringsliv eller offentlige innkjøp som sørger for innovasjon, omstilling og private anskaffelser. København kommune er et godt eksempel når det gjelder utvikling av velferdstjenester og velferdsteknologi. Når de inviterer private inn for å løse utfordringer, har de krav om at det de kjøper skal forbedre hverdagen til brukerne av tjenestene, forbedre hverdagen til de ansatte og fortrinnsvis skape arbeidsplasser i København kommune, i den prioriterte rekkefølgen. Det er verdiskapingen i privat sektor som finansierer de offentlige tjenestene, da kan vi ikke ha en offentlig sektor som sager av grenen de selv sitter på gjennom å konkurrere ut privat næringsliv.

Innlegg på trykk i Finansavisen 21. juni 2017.

Næringspolitikk fra syttitallet

Faksimile fra Klassekampen 17. juni 2017.

Lørdag refererte Klassekampen Arbeiderpartiets utspill om at Ap-staten satser stort i industripolitikken. Partiets næringspolitiske talsperson, Else May Botten, gikk aktivt ut og mente blant annet at staten skal håndplukke hvilke bedrifter som skal støttes. 

For det første er det en industripolitikk som vi forlot på 70-tallet fordi den ikke fungerte. Ikke bare satt Arbeiderpartiet og bestemte hvilke bedrifter som skulle få statlig støtte, men også produksjonsmålene. Produksjonsmidlene skulle underlegges offentlig styring. Etter Willoch-regjeringens liberaliseringer på 80-tallet så er det ingen som har drømt seg tilbake til 70-tallets industripolitikk. Før nå.

Sist Ap forsøkte seg med å håndplukke bedrifter, etablerte de en dørfabrikk i Årdal som ikke bare truet norske arbeidsplasser andre steder i landet, men ble lagt ned bare noen år etter med store underskudd. Politikere har sjelden forutsetninger for å plukke vinnere i et marked, men taperne er ofte flinke til å plukke politikere som vil gi dem penger.

Ap kritiserer regjeringens gründersatsning, uten at dette helt henger på greip. Det er riktig at Høyre og FrP både har lagt frem en gründermelding med tiltaksplan og økt etablererstøtten for å bidra til økt vekst og nyetableringer i Norge. Men sytti prosent av all utbetalt støtte fra Innovasjon Norge går til etablerte bedrifter, ikke til gründere. Vil Ap kutte i etablererstøtten?

Noe annet som heller ikke henger på greip er den vedvarende kritikken om en passiv næringspolitikk. I artikkelen står det at regjeringa bruker milliarder av kroner på å støtte og utvikle næringslivet gjennom en rekke ordninger og organisasjoner. Deretter mener Else May Botten at regjeringa har en passiv næringspolitikk. Begge deler kan ikke være riktig. Else May Botten og Ap tar selvsagt feil.

Problemet med Aps såkalte store satsning er at den ikke virker. Politikere verken skal eller bør velge enkeltbedrifter, men gjerne støtte industriutvikling gjennom mer generelle virkemidler. Dette gjør regjeringen blant annet gjennom meldingene, tiltak og strategier for industri, havbruk, bioøkonomi og reiseliv, for å nevne noen.

Ansatte i norske bedrifter bør begynne å lytte ekstra nøye til Arbeiderpartiet når de snakker om aktiv næringspolitikk. Dersom deres bedrift eller arbeidsplass ikke blir eksplisitt nevnt, så er det åpenbart deres arbeidsplass som må betale for satsingen på konkurrenter eller andre næringer.

Men på ett punkt er jeg enig med Else May Botten. Vi bør ha en gjennomgang av statlige virkemidler for å se på hva som har mest innovasjonseffekt. Dette arbeidet har regjeringen allerede startet, så Ap er litt sent ute. Men det er godt å få signaler på at det er noe av Høyres politikk Ap ikke vil reversere, til tross for at de ønsker seg tilbake til 70-tallets industripolitikk.

Innlegg publisert i Klassekampen lørdag 17. juni 2017.