VamPus oppfordrer alle til å engasjere seg i arbeidet mot rasisme, være bevisst sine holdninger og bidra til å skape et mer åpent, liberalt og mangfoldig samfunn. Derfor oppfordrer hun også alle til å melde seg ut av SOS Rasisme - fordi hun mener at det er en organisasjon som vil bidra til å ødelegge for nettopp et åpent, liberalt og mangfoldig samfunn. Les begrunnelsen hos Liberaleren - VamPus tillater seg å bruke en modifisert versjon av deres oppfordring om utmeldelse:
Hvis du er medlem av SOS Rasisme, men ikke ønsker at ditt navn skal brukes til å verve og skolere kommunister, bør sende et brev til organisasjonen og melde deg ut: SOS Rasisme Arbeidsutvalget, Postboks 9427 Grønland 0135 Oslo, evt fax 23 00 29 01 eller epost au@sos-rasisme.no.
Send en kopi til Barne- og likestillingsdepartementet, slik at SOS Rasisme ikke bruker oppgir for høye medlemstall neste gang de søker om støtte – eller oppgir ditt navn som deltager i en studiesirkel eller annen aktivitet de søker om støtte for. Adresse: Barne- og likestillingsdepartementet, Postboks 8036 Dep 0030 Oslo. Eller fax 22 24 95 15 eller epost: postmottak@bld.dep.no.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
23 kommentarer:
Tiltredes hjertelig etter å ha lest artikkelen i Dagens Næringsliv lørdag.
Det synes å være siste skudd på stammen av ytterste venstres taktikk - å gå inn i tilsynelatende tverrpolitiske og idealistiske organisasjoner, og kuppe dem til egne formål. Er det ikke phishing det kalles i dataverden når hjemmesider "kuppes" til mer dubiøse formål? Venstresiden synes å være på en del "phishing expeditions" for tiden.
Noe av det samme synes å ha rammet Attac (hvis synspunkter jeg aldri har delt enn si støttet), fra å ha et utgangspunkt som en tverrpolitisk bevegelse for dem som (merkelig nok) var mot globalisering og frihandel, synes det nå å ha blitt et underbruk av SU, som er vel så opptatt av å kjempe mot konkurranseutsetting og for såkalte faglige rettigheter her hjemme, som de er av global nød & død.
Fint at en løfter på disse stenene, så en ser hvor det er blitt av disse krypene - inntil de finner en ny en å krype i skjul under.
Kommentar til et tidligere innlegg.
" The grabbing hands grab all they can."
"Everything counts in large amounts."
they are pretty left ya know!
Softtag
Til SV, Attac har aldri vært mot globalisering eller verdenshandel.
Faen det er på tide at folk lærer leksa si!
Jeg er tildels enig angående SOS rasisme.
Softtag
Dæven æ e enig me dæ!
Sosialisten Minas gjesteskribent, Inger Lise - er visst uenig med deg.
http://minafb.blogspot.com/2006/01/inger-elise-er-gjesteskribent.html
"People are people"
Softtag
De har jo klart å ødelegge fellesmarkeringe på Krystallnatten en rekke ganger her i Bergen. Sbnart består bare markeringen av IS, RU og su.
sv: Godt poeng, Attac er definitivt kuppet av den samme gjengen. Tar jeg ikke helt feil så har Vampus skrevet om Attac og hvordan lederen klarer å provosere selv SV-folk...
En annen god grunn:
SOS-rasisme kastet egg på Kleppe. Mangfold og flerkultur er ikke forenlig med å hive egg og sabotere folks valgtaler. Man kan si mye rart om Kleppe og resten av Demokratene, men såvidt meg bekjent tyr de ikke til vold for å få frem budskapet sitt.
Ikke bare greide SOS-rasisme å gi Demokratene oppmerksomheten de desperat søkte, de greide også å trekke seg selv ned i gjørma. To selvmål i samme omgang. Snakk om nyttige idioter.
Mina, tidvis kan en smule skepsis og sågar mistro være på sin plass...yep det er lett å bli medlem, 10 kr så er du erklært antirasist. Dekker ikke engang administrasjonsutgifter til å ha deg som medlem engang. Og som du helt riktig påpeker det forventes ikke noen særlig revolusjonær aktivitet av det jevne 10 kr. medlemmet. Så hva skal de med dem? Helt enkelt: Offentlig støtte pr. registrerte medlem. Som artikkelen påviste bedriver de ikke antirasistisk arbeide som står i forhold til medlemsmassen - det er et ensidig fokus på nyrekruttering.
Det skal ikke mye skepsis til for å tenke at denne enorme medlemsmassen finansierer en gjeng som i fred og ro får putle på med ideologier som står for historiens verste massedrap. Nice, tror jeg foretrekker å være praktiserende antirasist uten medlemsskap jeg.......
Og en liten digresjon; jeg fikk bladd igjennom Mao, min Mao i juleferien, det er interessant å se hvordan Klassekampen/AKP(m-l)/resten av kommunistrøkla sitt syn på innvandringen fra begynnelsen av 70-tallet og frem til i dag har gått fra et ytterpunkt til det andre.
Mina!
Du skriver:
Da vi hadde fakkeltog for at en flyktning skulle få bli på Lillehammer (http://minafb.blogspot.com/2005/12/avin-khadir.html, stillte SOS Rasisme med masse folk, bannere, fakler og ropert.
Men det er jo nettopp dette som er saken! Hva har dette med rasisme å gjøre? Hvorfor stiller SOS Rasisme opp på et slikt arrangement? Er staten rasistisk? Hva er poenget?
Mina: nettopp fordi jeg synes at arbeidet mot rasisme er viktig, mener jeg at SOS Rasisme er ødeleggende. Husker bare sjøl fra da jeg var med i Ungdomskampanjen mot rasisme at vi var livredde for at SOS skulle delta på markeringer - fordi det ofte utviklet seg voldelig.
I DN sto det vel spesifikt at kommunistene så an medlemmene før de forsøkte å verve dem - og din venninne Inger Elise har de vel da vurdert som en som kan gjøre en god jobb for dem - uten at hun har revolusjonistisk sinnelag nok.
Jeg ville ikke legitimert SOS Rasmisme ved å gjøre en jobb for dem, langt mindre være medlem. Hvor går pengene for disse 45 000 medlemmene? Ikke til store kampanjer og medieaktiviteter i hvertfall. Når så vi sist noen fra SOS i en debatt? Hvis pengene ikke går til anti-rasistisk arbeid, hvor går de hen da?
Det er lov å stille spørsmål...
SOS Rasisme og DN
I lørdagsmagasinet bruker DN og Eva Grinde over 6 sider til å rapportere om SOS Rasisme. Artikkelen har tydeligvis vært under arbeid lenge, men modningsprosessen har ikke ført til en ryddig artikkel, men snarere en oppvisning i omtrentligheter, mistenkeliggjøring og reine faktafeil.
I følge regelverket til Pressens Faglige Utvalg(PFU) skal en ha anledning til å imøtegå negative omtale før det trykkes, dette skjedde i noen tilfeller etter press fra oss, men våre svar ble ikke tatt inn, andre ting har vi ikke i det hele tatt blitt gjort kjent med på forhånd.
Noen, som Khalid Salimi og Inger Aguilar får lov til å fremstille enkelte deler av historien til SOS Rasisme som en rein idyll, men når andre legger vekt på økonomisk arbeid så blir dette mistenkeliggjort, litt merkelig i ei avis som DN, men her gjelder tydeligvis ingen logikk eller regler.
Siden jeg er en av de som er mye omtalt i artikkelen, til og med med bilde i helfigur, så skal jeg gjøre et forsøk på å rydde opp og legge på plass noen av bitene i dette puslespillet sånn at det stemmer sånn noenlunde med virkeligheten. Dette tilsvaret står for min rekning.
1. Hvordan mange medlemmer?
Artikkelen legger stor vekt på at SOS Rasisme har fått et høyt medlemstall, men den prøver i liten grad å forklare hvorfor vi har klart dette. Derimot så bringes det til torgs flere personer som synes at et høyt medlemstall enten ikke har noen verdi eller at de ikke skjønner hvordan vi har klart dette.
Dette er i prinsippet ingen hemmelighet, det går på hardt, systematisk arbeid for å bygge en kultur der vi alltid verver. Når vi gjør forskjellige ting i SOS Rasisme så verver vi samtidig; vi verver 12 nye medlemmer i ei fiskerbygd i Øst-Finnmark i oktober og 1800 medlemmer under Quartfestivalen i juni.
I september 1993 hadde SOS Rasisme 5-600 medlemmer, vi har hvert år siden, med ett unntak, økt medlemstallet. Det er altså ikke snakk om et skippertak, men å bygge en kultur for verving.
Noen ser ikke betydningen av å ha mange medlemmer. Vi ser mange gode grunner til dette. Det gir oss et økonomisk grunnlag, det er viktig. Vi ønsker å være en grasrotorganisering, en organisasjon der mange mennesker kan ta et tak, det er viktig. I Norge så blir organisasjoner vektlagt etter størrelse, når f.eks. LO omtales så blir nesten alltid medlemstallet nevnt.
Når en ikke legger vekt på å bygge organisasjonen så kan en jo komme i den situasjon som Henrik Broberg og Regnbuen i Tromsø, som kritiserer oss i artikkelen. De har ei hjemmeside som ikke har blitt oppdatert siden september.
Organisasjonssekretæren i Natur og Ungdom mener at det er en motsetning mellom det å ha mange medlemmer og det å ”ha folk som vil bidra”, som han sier. Vi er uenig i at dette er en motsigelse, den lokale og sentrale aktiviteten har økt kraftig i perioden, flere og flere ønsker å ta del i vårt arbeid og flere og flere gjør det også. Desto flere medlemmer vi har, desto flere potensielle aktivister.
2. Lite synlige?
Heidi B. Grande fra Press er også sitert, om hun er sitert rett er et godt spørsmål. Da vi sjekka med en annen person om han var sitert korrekt så var han ikke det, og hele avsnittet med han var også strøket i artikkelen da den endelig kom på trykk.
Men, hvis vi skal ta for gitt at hun er sitert korrekt, så gir hun i alle fall Janteloven et ansikt når hun sier at hun ikke forstår hvordan vi får det til. Det er ikke så viktig for oss, men når det gjelder mangel på synlighet så vil vi ikke akseptere den kritikken. Vi er lite synlige i et sjikt med folk i Oslo som går på møter med hverandre og som deltar i hverandres kampanjer, men vi er veldig synlige i det å bygge lokallag rundt om kring i Norge og derigjennom utføre grunnplansarbeid. Hvis en går inn og bruker en søkemotor på nett og sammenligner treff på SOS Rasisme opp i mot f. eks Antirasistisk Senter, så vil en se at forskjellen ikke er så stor. På vår hjemmeside sos-rasisme.no hadde vi siste halvår nesten 3 millioner treff. Dette skulle vise at vi slett ikke er så usynlige som representanten for Press vil ha det, på noen måte.
3. Om historia
Khalid Salimi og Inger Aguilar har tydeligvis behov for å fortelle utvalgte og oppfriska deler av historia. De kalde fakta som kan belegges med dokumentasjon er som følger:
Bussen fra Haugesund var en minibuss, vi kom til landsmøtet for å få endra vedtektene. Frem til 1991 så var det ikke slik at lokallagene valgte delegater i forhold til medlemstall, men alle medlemmer kunne møte opp på landsmøtet og få stemmerett. Vi mente at dette var udemokratisk, at folk fra Tromsø og Haugesund i praksis hadde mye mindre muligheter til å møte på landsmøte enn folk i Oslo. For å få endra vedtektene ba vi de som var aktivister i SOS Rasisme i Haugesund og Karmøy om å komme på landsmøtet for å stemme bort denne ordningen og erstatte den med en demokratisk ordning der lokallagene valgte og sendte representanter. Det var flertall for dette på landsmøtet, dette innebar at våre muligheter for å sende 18 personer på neste landsmøte fra Haugesund og Karmøy var borte, det var også det vi ønska.
Jeg er helt klar over at det fra Inger Aguilars side ble lagt ned mye arbeid i SOS Rasisme fra oppstarten i 1985 og fremover, hun sto blant annet i spissen for det første lokallaget i Arendal. Det gjorde mye bra arbeid og det gjorde hun også da hun flytta til Oslo for å begynne å arbeide på Antirasistisk Senter (ARS) for SOS Rasisme.
Men, ting endra seg. SOS Rasisme fikk en flying start i 1985, men ingenting varer evig og intet tre vokser inn i himmelen. Hverdagen kom, nye ting ble viktige i media. Kong Olav kunne ikke ta imot hånda fra innvandrerbarn mer enn en gang og Kåre Willoch nevnte bare SOS Rasisme i sin nyttårstale ett år.
Hvis SOS Rasisme skulle overleve og ta vare på de som tok kontakt så måtte det vanlig traurig organisasjonsarbeid til. Da jeg ble aktiv i SOS Rasisme i januar 1989, så var allerede mye av lufta gått ut av ballongen. Det sentrale apparatet fungerte dårlig og lite skjedde. Flere lokallag begynte å føre sine egne medlemsregistre fordi det sentrale ikke fungerte.
Jeg ble altså aktiv i 1989, ikke i 1987 som det står i artikkelen. Stiftelsesmøtet for Haugesund SOS Rasisme var i 1987. Det kom 200 personer på dette stiftelsesmøtet, men jeg var ikke en av dem, på tross av at artikkelen påstår det motsatte. Dette kunne Eva Grinde ha fått sjekka opp og ut hvis hun hadde lagt det frem for meg, men hun arbeider tydeligvis ut parolen om å aldri sjekke fakta bak en «god historie».
Jeg ble valgt inn i Landsstyret i 1991. På det første landsstyremøtet ble vi møtt med et forslag fra den gamle nestlederen, en person som kom fra den gamle garden på ARS, om at SOS Rasisme burde legges ned. Han møtte ikke opp sjøl, men sendte forslaget skriftlig. Dette var en kalddusj for oss som jobbet aktivt i organisasjonen, men det var liten støtte for dette i det nye landsstyret. Noe forslag til budsjett forelå ikke og måtte lages i en pause av den nyvalgte kassereren fra Drammen og undertegnede.
Hele perioden 1991 til 1993 ble en ny sammenhengende nedtur for SOS Rasisme. Arbeidsutvalget(AU) klarte ikke å gjøre godt arbeid. Det ble knapt holdt landsstyremøter, medlemsavisa kom nesten ikke ut, arbeidet med økonomien gikk dårlig, og når det kom inn noe penger viste det seg at ARS skulle ha en god slump penger for at SOS Rasisme holdt til på ARS. AU klarte ikke å avholde konferanser, og hadde ikke en oppegående lise over lokallag i organisasjonen. Medlemstallet i 1992 kom under 1500 medlemmer, den nederste grensa for å få støtte fra Barne- og Familiedepartementet(BFD).
I denne situasjonen begynte altså et lokallag å ta initiativer til konferanser, en konferanse mot nazisme og voldsrasisme og to konferanser for kirkeasylaktivister. Det viste seg da at det var stor interesse for disse, folk kom på egen rekning fra hele landet for å ta del. På den tida dette skjedde så var det ingen kritikk fra AU mot dette.
For å oppsummere: Høsten 1993 var det klart for de fleste grunnplansaktivistene i SOS Rasisme at det trengtes en ny giv. Derfor ble manifestet: Vårt Alternativ laga. Dette la et forslag til plan for utvikling av organisasjonen, både med hensyn til hva som skulle gjøres, hvordan det skulle gjøres og hvem som skulle ha ansvaret for de forskjellige oppgavene. Dette forslaget ble sendt til alle lokallag for senere behandling på landsmøtet.
Når noen i full offentlighet legger på bordet et forslag for alle så har dette ingenting med kupp eller skittent spill å gjøre. Det å legge frem et forslag og søke støtte for dette er fullt ut del av en demokratisk prosess.
Da Vårt Alternativ ble lagt frem trakk hele det gamle AU seg 6 uker før landsmøtet. Et landsmøte der ingenting var forberedt. 2 måneder før fristen gikk ut hadde SOS Rasisme 5-600 betalende medlemmer, grensa var som tidligere nevnt 1500 medlemmer for å få statstøtte. Uten penger, uten noe sentralt kontor, uten noen apparat tok så 3 personer fra landsstyret på seg å være nytt AU. De arrangerte landsmøte med alle papirer og mobiliserte samtidig lokallagene til å verve tilstrekkelig medlemmer for å komme over 1500 medlemmer. Dette klarte vi. Landsmøtet ble avholdt, alle lokallag ble bedt om å velge delegater, og et meget klart flertall på landsmøtet støtta den nye kursen.
Inger Aguilar kan godt fortelle historier om pepperkakebakende bestemødre, men disse eksisterte ikke i SOS Rasisme i perioden 1991 til 1993. I dag derimot gjennomsyrer denne bredden hele organisasjonen vår.
Hun kan godt fortelle at hun sto på for SOS Rasisme 24 timer i døgnet i perioden 1991 til 1993, men hun hadde full jobb for ARS i denne perioden og døgnet hennes har vel ikke flere timer enn det andres døgn har?
Khalid Salimi kan godt fortelle at han var talsmann for SOS Rasisme frem til 1993, men sannheten er at han ikke satt i det landsstyret som ble valgt i 1991. Han hadde heller ikke andre tillitsverv i SOS Rasisme i denne perioden. Dette hadde han jo hatt gode muligheter for å sjekke opp siden ARS har, på tross av flere skriftlige purringer, ikke villet utlevere arkivet til SOS Rasisme for perioden 1985 til 1993.
Jeg synes at rene eventyr bør forbeholdes barnebarn, og at en journalist bør sørge for et minimum av kildekritikk.
4. Kjell Børge Øgård
Kjell Børge Øgård kan godt fortelle at han er kommet frem til at politikk ikke var noe for han, det er vel også det som er mest korrekt av det han legger frem. Etter at et nesten samla landsstyret i 1996 ekskluderte han med bakgrunn i økonomi så hadde jeg for min del forventa at han holdt seg til «ingen kommentar» når detaljene fra hans karriere i SOS Rasisme skulle oppsummeres.
5. Arnljot Ask
Arnljot Ask(AA), internasjonal sekretær i AKP kan fremdeles ikke, nesten 10 år etter at dette skjedde, legge på bordet hvilke andre motsigelser som skulle være bakgrunnen til at Kjell Børge Øgård ble ekskludert fra SOS Rasisme.
Siden han ikke kan det så er det slik at dette var den egentlige grunnen:
Grunnen til at jeg og noen andre ble ekskludert fra AKP var at vi ikke ville se igjennom fingrene med at en partikamerat drev med økonomiske rot i SOS Rasisme. Vi mente at Øgård skulle rydde opp i dette, vi mente som kommunister at hvis en gjør en feil så skal andre kommunister ikke hjelpe til med å dekke til denne feilen, men få kameraten til rydde opp og ta sjølkritikk. Vi mente at en kommunist skal være til nytte for fronten, ikke en belastning, det var en vurdering som AA ikke delte, verken da eller nå.
6. Lister over lokallag
Eva Grinde prøver å mistenkeliggjøre at hun ikke får utlevert lokallagslederlista vår. Vi legger på bordet all nødvendig informasjon overfor de som har krav på dette, men vi deler ikke denne ut til alle. Vi står mange plasser i en kampsituasjon overfor nazister, tilgangen til denne lista er derfor begrensa.
Den skandaleprega behandlingen som Eva Grinde har gitt oss viser oss at dette var en korrekt avgjørelse.
7. Støtteordningen
Eva Grinde tror at vårt høye medlemstall i 2008 vil oss god uttelling, da faller overgangsordningene bort. At overgangsordningene faller bort i 2008 kan hun ha rett i, sjøl om jeg vil se det før jeg tror på det. Vi har nå levd med overgangsordninger siden 1995, så håpet om å få uttelling begynner å blekne. Men, hvis hun hadde tatt seg bryet med å sjekke historien med meg eller Fordelingsutvalget eller hjemmesida til Fordelingsutvalget så hadde hun oppdaga at det å ha et medlemstall over 20.000, økonomisk sett er bare tull. Medlemmer over 20.000 teller med 0.1 poeng, dvs at vi får utbetalt en statsstøtte på 7-8 kr for dette medlemmet, hvert medlem får 4 ganger i året tilsendt ei avis, dette koster oss 6-7 kr hver gang. Medlemmer fra 20.000 representerer altså økonomisk sett et reint tap for oss som organisasjon.
8. Økonomi
Eva Grinde er opptatt av SOS Rasismes økonomi, det er for så vidt ikke så merkelig når hun skriver i DN, men hun har en underlig vinkel på dette.
For det første så mener hun tydeligvis at lokallagene i SOS Rasisme og sentralleddet har felles økonomi. Slik er det ikke, slik er det heller ikke i noen andre norske organisasjoner. Lokallagene er ansvarlig for sin økonomi, de er ikke ansvarlige for den sentrale. Den sentrale delen av organisasjonen er ansvarlige for sin egen økonomi, men er ikke ansvarlig for lokallagenes økonomi.
For det andre så blir det fremstilt som skummelt at SOS Rasisme driver et aktivt økonomisk arbeide der det er mulig. Her må jeg få anledning til å komme med noe folkeopplysning. I Norge lever vi i et kapitalistisk system, det innebærer at vi som organisasjon må forholde oss til dette og aktivt arbeide for å skaffe oss et sunt økonomisk grunnlag. Vi ønsker ikke å ha en økonomisk situasjon der vi vakler fra en økonomisk krise til en annen, vi ønsker å unngå skippertak på dette området. Jeg trodde i min naivitet at slike tanker ville finne en viss gjenklang hos redaksjonen i DN. At jeg som kommunist i stedet må drive grunnleggende opplæring i kapitalismens lover var noe uventa for meg.
Det stemmer heller ikke at verving av medlemmer har vært noen del av våre søknader om støtte forskjellige plasser. Dette vet Eva Grinde, hun har fått tilsendt oversikter over våre søknader.
9. Sluttord
Hvis jeg skulle imøtegå alle de feilaktive, omtrentlige og pinlige misforståelsene som ble presentert over 6 sider på lørdag så måtte jeg antakeligvis ha fått det lagt ved som et annonsebilag i DN, det er vel kanskje det redaksjonen ønsker?
Mottoet til SOS Rasisme er: Ikke mobb kameraten min, det mottoet som henger i redaksjonen i DN ser ut til å være : MOBB, MOBB, MOBB, noen fikk tydeligvis aldri nok av å herse med andre i skolegården.
Når det gjelder enkelte andre oppslag som:
”Historien om hvordan Stalins siste venner i Norge fant veien til pengene” så er det mulig at desken hos DN syntes at den var festlig, vi får se om PFU deler den samme humoren.
Kjell Gunnar Larsen
Hovedkasserer i SOS Rasisme
Husker fra min egen tid som RU'er på 80-tallet at ”kupping” var en utbredt teknikk. Jeg vet blant annet at Natur og Ungdom i en periode var et rent underbruk av RU, med 4 av 7 styremedlemmer fra ML-ernes rekker. Videre tok vi (her i Oslo) kontroll over Human-etisk ungdom og deres nærradio(!), samt diverse faglige bevegelser (alltid på lavest nivå når det gjaldt faagbevegelsen, før eller senere traff man alltid glasstaket til AP/LO ;-) ).
Husker det ble gjort store forsøk på å ta Norsk Gymnasiastsamband også, men det ble effektivt stoppet av Unge Høyre, (Høyre i dag kunne nok trengt den entusiasmen fra de tider, de virker kun som de er opptatt av fraksjonering innad i partiet)
SOS Rasisme og DN
I lørdagsmagasinet bruker DN og Eva Grinde over 6 sider til å rapportere om SOS Rasisme. Artikkelen har tydeligvis vært under arbeid lenge, men modningsprosessen har ikke ført til en ryddig artikkel, men snarere en oppvisning i omtrentligheter, mistenkeliggjøring og reine faktafeil.
I følge regelverket til Pressens Faglige Utvalg(PFU) skal en ha anledning til å imøtegå negative omtale før det trykkes, dette skjedde i noen tilfeller etter press fra oss, men våre svar ble ikke tatt inn, andre ting har vi ikke i det hele tatt blitt gjort kjent med på forhånd.
Noen, som Khalid Salimi og Inger Aguilar får lov til å fremstille enkelte deler av historien til SOS Rasisme som en rein idyll, men når andre legger vekt på økonomisk arbeid så blir dette mistenkeliggjort, litt merkelig i ei avis som DN, men her gjelder tydeligvis ingen logikk eller regler.
Siden jeg er en av de som er mye omtalt i artikkelen, til og med med bilde i helfigur, så skal jeg gjøre et forsøk på å rydde opp og legge på plass noen av bitene i dette puslespillet sånn at det stemmer sånn noenlunde med virkeligheten. Dette tilsvaret står for min rekning.
1. Hvordan mange medlemmer?
Artikkelen legger stor vekt på at SOS Rasisme har fått et høyt medlemstall, men den prøver i liten grad å forklare hvorfor vi har klart dette. Derimot så bringes det til torgs flere personer som synes at et høyt medlemstall enten ikke har noen verdi eller at de ikke skjønner hvordan vi har klart dette.
Dette er i prinsippet ingen hemmelighet, det går på hardt, systematisk arbeid for å bygge en kultur der vi alltid verver. Når vi gjør forskjellige ting i SOS Rasisme så verver vi samtidig; vi verver 12 nye medlemmer i ei fiskerbygd i Øst-Finnmark i oktober og 1800 medlemmer under Quartfestivalen i juni.
I september 1993 hadde SOS Rasisme 5-600 medlemmer, vi har hvert år siden, med ett unntak, økt medlemstallet. Det er altså ikke snakk om et skippertak, men å bygge en kultur for verving.
Noen ser ikke betydningen av å ha mange medlemmer. Vi ser mange gode grunner til dette. Det gir oss et økonomisk grunnlag, det er viktig. Vi ønsker å være en grasrotorganisering, en organisasjon der mange mennesker kan ta et tak, det er viktig. I Norge så blir organisasjoner vektlagt etter størrelse, når f.eks. LO omtales så blir nesten alltid medlemstallet nevnt.
Når en ikke legger vekt på å bygge organisasjonen så kan en jo komme i den situasjon som Henrik Broberg og Regnbuen i Tromsø, som kritiserer oss i artikkelen. De har ei hjemmeside som ikke har blitt oppdatert siden september.
Organisasjonssekretæren i Natur og Ungdom mener at det er en motsetning mellom det å ha mange medlemmer og det å ”ha folk som vil bidra”, som han sier. Vi er uenig i at dette er en motsigelse, den lokale og sentrale aktiviteten har økt kraftig i perioden, flere og flere ønsker å ta del i vårt arbeid og flere og flere gjør det også. Desto flere medlemmer vi har, desto flere potensielle aktivister.
2. Lite synlige?
Heidi B. Grande fra Press er også sitert, om hun er sitert rett er et godt spørsmål. Da vi sjekka med en annen person om han var sitert korrekt så var han ikke det, og hele avsnittet med han var også strøket i artikkelen da den endelig kom på trykk.
Men, hvis vi skal ta for gitt at hun er sitert korrekt, så gir hun i alle fall Janteloven et ansikt når hun sier at hun ikke forstår hvordan vi får det til. Det er ikke så viktig for oss, men når det gjelder mangel på synlighet så vil vi ikke akseptere den kritikken. Vi er lite synlige i et sjikt med folk i Oslo som går på møter med hverandre og som deltar i hverandres kampanjer, men vi er veldig synlige i det å bygge lokallag rundt om kring i Norge og derigjennom utføre grunnplansarbeid. Hvis en går inn og bruker en søkemotor på nett og sammenligner treff på SOS Rasisme opp i mot f. eks Antirasistisk Senter, så vil en se at forskjellen ikke er så stor. På vår hjemmeside sos-rasisme.no hadde vi siste halvår nesten 3 millioner treff. Dette skulle vise at vi slett ikke er så usynlige som representanten for Press vil ha det, på noen måte.
3. Om historia
Khalid Salimi og Inger Aguilar har tydeligvis behov for å fortelle utvalgte og oppfriska deler av historia. De kalde fakta som kan belegges med dokumentasjon er som følger:
Bussen fra Haugesund var en minibuss, vi kom til landsmøtet for å få endra vedtektene. Frem til 1991 så var det ikke slik at lokallagene valgte delegater i forhold til medlemstall, men alle medlemmer kunne møte opp på landsmøtet og få stemmerett. Vi mente at dette var udemokratisk, at folk fra Tromsø og Haugesund i praksis hadde mye mindre muligheter til å møte på landsmøte enn folk i Oslo. For å få endra vedtektene ba vi de som var aktivister i SOS Rasisme i Haugesund og Karmøy om å komme på landsmøtet for å stemme bort denne ordningen og erstatte den med en demokratisk ordning der lokallagene valgte og sendte representanter. Det var flertall for dette på landsmøtet, dette innebar at våre muligheter for å sende 18 personer på neste landsmøte fra Haugesund og Karmøy var borte, det var også det vi ønska.
Jeg er helt klar over at det fra Inger Aguilars side ble lagt ned mye arbeid i SOS Rasisme fra oppstarten i 1985 og fremover, hun sto blant annet i spissen for det første lokallaget i Arendal. Det gjorde mye bra arbeid og det gjorde hun også da hun flytta til Oslo for å begynne å arbeide på Antirasistisk Senter (ARS) for SOS Rasisme.
Men, ting endra seg. SOS Rasisme fikk en flying start i 1985, men ingenting varer evig og intet tre vokser inn i himmelen. Hverdagen kom, nye ting ble viktige i media. Kong Olav kunne ikke ta imot hånda fra innvandrerbarn mer enn en gang og Kåre Willoch nevnte bare SOS Rasisme i sin nyttårstale ett år.
Hvis SOS Rasisme skulle overleve og ta vare på de som tok kontakt så måtte det vanlig traurig organisasjonsarbeid til. Da jeg ble aktiv i SOS Rasisme i januar 1989, så var allerede mye av lufta gått ut av ballongen. Det sentrale apparatet fungerte dårlig og lite skjedde. Flere lokallag begynte å føre sine egne medlemsregistre fordi det sentrale ikke fungerte.
Jeg ble altså aktiv i 1989, ikke i 1987 som det står i artikkelen. Stiftelsesmøtet for Haugesund SOS Rasisme var i 1987. Det kom 200 personer på dette stiftelsesmøtet, men jeg var ikke en av dem, på tross av at artikkelen påstår det motsatte. Dette kunne Eva Grinde ha fått sjekka opp og ut hvis hun hadde lagt det frem for meg, men hun arbeider tydeligvis ut parolen om å aldri sjekke fakta bak en «god historie».
Jeg ble valgt inn i Landsstyret i 1991. På det første landsstyremøtet ble vi møtt med et forslag fra den gamle nestlederen, en person som kom fra den gamle garden på ARS, om at SOS Rasisme burde legges ned. Han møtte ikke opp sjøl, men sendte forslaget skriftlig. Dette var en kalddusj for oss som jobbet aktivt i organisasjonen, men det var liten støtte for dette i det nye landsstyret. Noe forslag til budsjett forelå ikke og måtte lages i en pause av den nyvalgte kassereren fra Drammen og undertegnede.
Hele perioden 1991 til 1993 ble en ny sammenhengende nedtur for SOS Rasisme. Arbeidsutvalget(AU) klarte ikke å gjøre godt arbeid. Det ble knapt holdt landsstyremøter, medlemsavisa kom nesten ikke ut, arbeidet med økonomien gikk dårlig, og når det kom inn noe penger viste det seg at ARS skulle ha en god slump penger for at SOS Rasisme holdt til på ARS. AU klarte ikke å avholde konferanser, og hadde ikke en oppegående lise over lokallag i organisasjonen. Medlemstallet i 1992 kom under 1500 medlemmer, den nederste grensa for å få støtte fra Barne- og Familiedepartementet(BFD).
I denne situasjonen begynte altså et lokallag å ta initiativer til konferanser, en konferanse mot nazisme og voldsrasisme og to konferanser for kirkeasylaktivister. Det viste seg da at det var stor interesse for disse, folk kom på egen rekning fra hele landet for å ta del. På den tida dette skjedde så var det ingen kritikk fra AU mot dette.
For å oppsummere: Høsten 1993 var det klart for de fleste grunnplansaktivistene i SOS Rasisme at det trengtes en ny giv. Derfor ble manifestet: Vårt Alternativ laga. Dette la et forslag til plan for utvikling av organisasjonen, både med hensyn til hva som skulle gjøres, hvordan det skulle gjøres og hvem som skulle ha ansvaret for de forskjellige oppgavene. Dette forslaget ble sendt til alle lokallag for senere behandling på landsmøtet.
Når noen i full offentlighet legger på bordet et forslag for alle så har dette ingenting med kupp eller skittent spill å gjøre. Det å legge frem et forslag og søke støtte for dette er fullt ut del av en demokratisk prosess.
Da Vårt Alternativ ble lagt frem trakk hele det gamle AU seg 6 uker før landsmøtet. Et landsmøte der ingenting var forberedt. 2 måneder før fristen gikk ut hadde SOS Rasisme 5-600 betalende medlemmer, grensa var som tidligere nevnt 1500 medlemmer for å få statstøtte. Uten penger, uten noe sentralt kontor, uten noen apparat tok så 3 personer fra landsstyret på seg å være nytt AU. De arrangerte landsmøte med alle papirer og mobiliserte samtidig lokallagene til å verve tilstrekkelig medlemmer for å komme over 1500 medlemmer. Dette klarte vi. Landsmøtet ble avholdt, alle lokallag ble bedt om å velge delegater, og et meget klart flertall på landsmøtet støtta den nye kursen.
Inger Aguilar kan godt fortelle historier om pepperkakebakende bestemødre, men disse eksisterte ikke i SOS Rasisme i perioden 1991 til 1993. I dag derimot gjennomsyrer denne bredden hele organisasjonen vår.
Hun kan godt fortelle at hun sto på for SOS Rasisme 24 timer i døgnet i perioden 1991 til 1993, men hun hadde full jobb for ARS i denne perioden og døgnet hennes har vel ikke flere timer enn det andres døgn har?
Khalid Salimi kan godt fortelle at han var talsmann for SOS Rasisme frem til 1993, men sannheten er at han ikke satt i det landsstyret som ble valgt i 1991. Han hadde heller ikke andre tillitsverv i SOS Rasisme i denne perioden. Dette hadde han jo hatt gode muligheter for å sjekke opp siden ARS har, på tross av flere skriftlige purringer, ikke villet utlevere arkivet til SOS Rasisme for perioden 1985 til 1993.
Jeg synes at rene eventyr bør forbeholdes barnebarn, og at en journalist bør sørge for et minimum av kildekritikk.
4. Kjell Børge Øgård
Kjell Børge Øgård kan godt fortelle at han er kommet frem til at politikk ikke var noe for han, det er vel også det som er mest korrekt av det han legger frem. Etter at et nesten samla landsstyret i 1996 ekskluderte han med bakgrunn i økonomi så hadde jeg for min del forventa at han holdt seg til «ingen kommentar» når detaljene fra hans karriere i SOS Rasisme skulle oppsummeres.
5. Arnljot Ask
Arnljot Ask(AA), internasjonal sekretær i AKP kan fremdeles ikke, nesten 10 år etter at dette skjedde, legge på bordet hvilke andre motsigelser som skulle være bakgrunnen til at Kjell Børge Øgård ble ekskludert fra SOS Rasisme.
Siden han ikke kan det så er det slik at dette var den egentlige grunnen:
Grunnen til at jeg og noen andre ble ekskludert fra AKP var at vi ikke ville se igjennom fingrene med at en partikamerat drev med økonomiske rot i SOS Rasisme. Vi mente at Øgård skulle rydde opp i dette, vi mente som kommunister at hvis en gjør en feil så skal andre kommunister ikke hjelpe til med å dekke til denne feilen, men få kameraten til rydde opp og ta sjølkritikk. Vi mente at en kommunist skal være til nytte for fronten, ikke en belastning, det var en vurdering som AA ikke delte, verken da eller nå.
6. Lister over lokallag
Eva Grinde prøver å mistenkeliggjøre at hun ikke får utlevert lokallagslederlista vår. Vi legger på bordet all nødvendig informasjon overfor de som har krav på dette, men vi deler ikke denne ut til alle. Vi står mange plasser i en kampsituasjon overfor nazister, tilgangen til denne lista er derfor begrensa.
Den skandaleprega behandlingen som Eva Grinde har gitt oss viser oss at dette var en korrekt avgjørelse.
7. Støtteordningen
Eva Grinde tror at vårt høye medlemstall i 2008 vil oss god uttelling, da faller overgangsordningene bort. At overgangsordningene faller bort i 2008 kan hun ha rett i, sjøl om jeg vil se det før jeg tror på det. Vi har nå levd med overgangsordninger siden 1995, så håpet om å få uttelling begynner å blekne. Men, hvis hun hadde tatt seg bryet med å sjekke historien med meg eller Fordelingsutvalget eller hjemmesida til Fordelingsutvalget så hadde hun oppdaga at det å ha et medlemstall over 20.000, økonomisk sett er bare tull. Medlemmer over 20.000 teller med 0.1 poeng, dvs at vi får utbetalt en statsstøtte på 7-8 kr for dette medlemmet, hvert medlem får 4 ganger i året tilsendt ei avis, dette koster oss 6-7 kr hver gang. Medlemmer fra 20.000 representerer altså økonomisk sett et reint tap for oss som organisasjon.
8. Økonomi
Eva Grinde er opptatt av SOS Rasismes økonomi, det er for så vidt ikke så merkelig når hun skriver i DN, men hun har en underlig vinkel på dette.
For det første så mener hun tydeligvis at lokallagene i SOS Rasisme og sentralleddet har felles økonomi. Slik er det ikke, slik er det heller ikke i noen andre norske organisasjoner. Lokallagene er ansvarlig for sin økonomi, de er ikke ansvarlige for den sentrale. Den sentrale delen av organisasjonen er ansvarlige for sin egen økonomi, men er ikke ansvarlig for lokallagenes økonomi.
For det andre så blir det fremstilt som skummelt at SOS Rasisme driver et aktivt økonomisk arbeide der det er mulig. Her må jeg få anledning til å komme med noe folkeopplysning. I Norge lever vi i et kapitalistisk system, det innebærer at vi som organisasjon må forholde oss til dette og aktivt arbeide for å skaffe oss et sunt økonomisk grunnlag. Vi ønsker ikke å ha en økonomisk situasjon der vi vakler fra en økonomisk krise til en annen, vi ønsker å unngå skippertak på dette området. Jeg trodde i min naivitet at slike tanker ville finne en viss gjenklang hos redaksjonen i DN. At jeg som kommunist i stedet må drive grunnleggende opplæring i kapitalismens lover var noe uventa for meg.
Det stemmer heller ikke at verving av medlemmer har vært noen del av våre søknader om støtte forskjellige plasser. Dette vet Eva Grinde, hun har fått tilsendt oversikter over våre søknader.
9. Sluttord
Hvis jeg skulle imøtegå alle de feilaktive, omtrentlige og pinlige misforståelsene som ble presentert over 6 sider på lørdag så måtte jeg antakeligvis ha fått det lagt ved som et annonsebilag i DN, det er vel kanskje det redaksjonen ønsker?
Mottoet til SOS Rasisme er: Ikke mobb kameraten min, det mottoet som henger i redaksjonen i DN ser ut til å være : MOBB, MOBB, MOBB, noen fikk tydeligvis aldri nok av å herse med andre i skolegården.
Når det gjelder enkelte andre oppslag som:
”Historien om hvordan Stalins siste venner i Norge fant veien til pengene” så er det mulig at desken hos DN syntes at den var festlig, vi får se om PFU deler den samme humoren.
Kjell Gunnar Larsen
Hovedkasserer i SOS Rasisme
Mammons Verden, her må jeg nok arrestere deg:
Men rasisme betyr egentlig at mennesker tilhører ulike raser
At man mener det finnes ulike raser av mennesker betyr ikke at man er rasist, siden man ikke nødvendigvis ser ned på andre selv om de er av en annen rase.
"og som følge av dette er de utstyrt med ulike egenskaper, slik at det finnes overlegne og underlegne raser basert på arvematerialet."
Ja, dette stemmer.
Morsomt å lese en slik krampeaktig kronikk fra en kommunist som steiker i sitt eget korrupte fett.
Jeg har aldri i hele mitt liv sett det minste behov for å melde meg inn i SOS Rasisme, eller støtte deres sak. Vel forekommer en del mindre opplyste holdninger overfor fremmedkulturelle her til lands, men det er på ingen måte slik at vi i Norge er mer rasistiske av legning enn hva hvilken som helst fremmedetnisk nasjon er. Rasisme er et universalt menneskelig fenomen, og for meg er det meningsløst å i likhet med SOS Rasisme legge til grunn et så absurd premiss som at rasisme er noe som foregår asymmetrisk fra "hvite" mennesker overfor folk med mørkere pigmentering.
Ellers så opplevde en nær venninne av meg i helgen at noen som i en stund nå hadde tatt bolig hos henne, ble fengslet av politiet da de ikke hadde papirer og ikke hadde turistvisum for å være her (gutta var fra Marokko, og er arabere). Min venninne kunne opplyse overfor meg, etter endel henvendelser fra politiet, at disse to har oppgitt fullstendig feil personlige data overfor politiet etter de ble pågrepet, samt planlegger å forsøke å søke politisk asyl i Norge (sitter på Trandum transittmottak i Sandvika etter hurtig transport fra Bergen og over fjellet i helgen). Dette til tross for at de kommer fra velstående hjem i Casablanca, og kun er i Europa for å more seg og snylte på andre (slike som min tillitsfulle og overmedmenneskelige venninne, som for øvrig etterhvert ikke fikk lov å forlate egen leilighet uten en av dem til følge).
Samtidig kan vi på tekst-TV hos NRK i dag lese hele to sider med UDI-opplysninger om asylsøknader, under innenriks. Det er blitt altfor lett å søke politisk asyl i Norge, uttaler en ledende skikkelse i UDI overfor NRK, og de eneste politiske partiene som nevnes på samme side er Høyre og FrP - som er skeptiske til at rutinene til UDI slik viser seg å være for slappe og romslige (mine ord).
HVOR VAR alle de andre partiene? De som påstår å kjempe for velferd her til lands, men omtrent alltid viser totalt feilslått fokus, og egentlig bare later til å ose av misunnelighet over alle som er rikere enn dem? Blir ikke velferdskaken bare mindre, når vi skal brødfø en hel masse utlendinger som bare kommer hit for gøy, og fordi norsk oppholdstillatelse, eller enda verre, statsborgerskap, bringer med seg en rekke velferdsgoder, samt politisk status ellers?
SOS Rasisme kan pakke seg dit peppern gror, og jeg ønsker VamPus hjertelig til lykke med sin kampanje. Jeg støtter den i alle fall for min egen del fullhjertet!
Herre Jemini, prøver Kjell Gunnar (?) Larsen, og andre SOS Rasisme-fanatikere, å spamme ihjel kommentarspalten til VamPus her??? I så fall kan jeg opplyse om at det ikke virker - utrolig nok er det ubegrenset med plass. Så like godt å rulle inn allerede, skrive alt mølet på egne blogger, og heller nøye seg med å legge inn en simpel liten link dithen i kommentarspalten her. Slik oppfører i alle fall litt mer ryddige folk seg.
Ellers, til Bernt: Du tenker nok på SV'eren Kjetil Raknes, som tydeligvis har fått for lite oppmerksomhet siste tiden, og derfor bedrev en lite velfundert kampanje mot ATTAC-leder Magnus Marsdal sent i høst. Dette har intet med kampanje mot SOS Rasisme å gjøre. Best å ikke blande kortene, det bare utvanner fokuset i en ellers glimrende, berettiget sak/kampanje.
Når vi først er inne på temaet "å kuppe" organisasjoner.
Det er vel etterhvert en kjenngjerning at et flertall av journalister (utenom de i rene finans aviser/blader) politisk sett er å plassere til venstre for "midtstreken". Nå skal ikke jeg beskylde dem for å være kommunister, men venstreorientert ja.
Tror ikke dette er bevist fra noen som helst hold, men hvorfor er det slik? Er det fordi de har et ønske om å forandre samfunnet dermed søker yrker hvor de kan påvirke andre eller er det andre årsaker? Ikke vet jeg, det eneste jeg vet er at VG, dagbladet og selv ærbødige gamle aftenposten er "infiltrert" og det gjenspeiles i vinklingen på pressedekningen.
hva faen har kommunistisk diktatur med sos rasisme å gjøre?
SOS Rasisme er Norges eneste demokratiske medlemsorganisasjon som bruker alle sine krefter i kampen mot rasisme og nazisme.
har ingenting med kommunisme å gjøre. det er ikke politisk parti!
det er bedre at det flyter rundt med rasister da eller, dere mener heller det?
tror dere virkelig ønske om planøkonomi er det første som står på en antirasistisk organisasjon?
haha slutt med nasjonalistisk propaganda!
sos rasisme handler ikke om politikk men motstand av rasisme og nazisme!
dere viser at dere har peiling..
slutt og bland politikk og antirasisme.
SOS Rasisme er Norges eneste demokratiske medlemsorganisasjon som bruker alle sine krefter i kampen mot rasisme og nazisme.
Legg inn en kommentar