Naver født med sølvskje i munnen

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen

Innlegg på trykk i Klassekampen papir, 30. november 2019.

Klassekampens tidligere nyhetssjef, nå kommunestyrepolitiker for Rødt i Stavanger, Mímir Kristjánsson harselerer over at undertegnede bruker meg selv som eksempel når jeg snakker om Nav og dagpenger. Som Høyre-politiker bør jeg jo sitte ned og holde kjeft om min såkalte lidelseshistorie om at jeg har vært arbeidsledig og permittert, og helst oppfylle fordommene om at vi alle er født med sølvskje i munnen og lever av renta fra formuen min far bygget opp. Som pensjonert rørlegger stusser sikkert faren min over det, men han er da heller ikke høyremann.

Mitt poeng er at alle, uansett klasse og bakgrunn, kan ha behov for å lene oss på den velferdsstaten som er bygget opp gjennom flere årtier og regjeringer med ulik politisk farge. Det er kanskje også velferdsstatens suksess. Selv om jeg mener den skal være mye for dem som trenger den mest, og dermed litt mindre for oss andre, så er det viktig for dens oppslutning at alle forstår betydningen av den og dens rolle. Både Kong Solomon og Jørgen hattemaker får foreldrepenger, barnetrygd og dagpenger ved arbeidsledighet. Det bedrer skatteviljen til Kong Solomon. Men han hadde måtte selge unna gods og gull før han fikk sosialhjelp, som er målretta mot dem som har minst fra før. Fordi jeg selv har trengt hjelp i kortere og lengre perioder av livet, som er noe annet enn det Mimir harselerer med, så setter jeg pris på Nav og den velferdsstaten vi har, og vil at andre også skal forstå hvor viktig den er.

Velferdsstaten er for alle. Den politiske uenigheten begynner med hvor mye den skal være for alle, og hvordan den skal innrettes. Hvilke krav som skal stilles, og hvordan fellesskapet best kan stille opp for å løfte de som trenger det mest.

Stråmannfortellingen til Kristjánsson er at jeg tror dagpengemottakere har mye å lære av undertegnede, mens jeg mener jeg har lært mye av å være dagpengemottaker.

At Kristjansson først nå oppdager at jeg er Høyres talsperson for arbeid og sosial, eller «regjeringens faste utskremte i debatter om arbeid og trygd» får jeg ta på egen ubrukelighet og usynlighet i debatter, for den rollen har jeg hatt siden høsten 2017. Men det er en helt annen lidelseshistorie.

Arrogant kritikk av Black Friday

Hvorfor er det mer harry å handle på salg før jul, enn å handle de samme varene på salget etter jul?

Den såkalte «Black Friday» har blitt startskuddet på julehandelen, og et symbol på forbrukersamfunnets overflod. En del kjeder og butikker dumper prisene så mye på enkelte varer at folk står i kø for i sikre seg de bestene kjøpene. Nå har fenomenet utvidet seg til å vare en hel uke i slutten av november, før den hektiske julestria setter inn.

Hvert år blir kjøpefesten utsatt for den samme kritikken, som tidligere var forbeholdt julehandel og grensehandel. Ikke bare er det harry å handle billig. Det er på grensen til umoralsk når det er så mye fattigdom og nød i verden. Jeg ser allerede alternative innsamlingsaksjoner som bruker «Black Friday» som bakgrunn for å appellere til de av oss som gjerne vil ha en følelse av moralsk overlegenhet over alle andre når vi gir til gode formål. Disse moralske overlegne er kanskje de verste blant oss alle. Du skal være svært privilegert for å både kunne kjøpe alt du trenger til fullpris, og ha råd til å gi milde gaver til veldedighet i tillegg.

De fleste jeg kjenner både gir og har lyst til å gi mer, men må prioritere i hverdagen. Mediene kan rapportere på nye trender for bruk og gjenbruk så mye de vil når der gjelder gaver, men de aller fleste kjøper og ønsker seg nye ting. Mens hele varehandelen tidligere kunne skru prisene opp før jul, vel vitende om at alle har samme tidsfrist for når gavene må være i hus, så får forbrukerne nå i hvert fall en uke der vi kanskje kan få mye av det vi trenger litt rimeligere enn når alt kjøpes i siste liten. En av mine nærmeste kjøper gaver på salg hele året. Det er ikke harry. Det er å ha dårlig råd. Da noen ble irritert over ribbekrig mellom dagligvarekjedene, kunne andre puste lettet ut og faktisk ha råd til å invitere på julemiddag med tilbehør. Det var det året jeg lærte at surkål og rødkål holder seg både lenge og godt. Jeg tror vi fortsatt har pakker igjen.

Selv begynte jeg å gi gavekort til familien i ren irritasjon om at siden jeg har et budsjett per person, så får de mindre for pengene dersom jeg kjøper gaver til dem før jul, enn de kan få på salg for et gavekort etter. For merkelig nok er det få som reagerer på at folk handler på salg etter jul. Da er det ikke harry, men fornuftig.

De som taper mest på at de store kjedene dumper prisene, er de små uavhengige butikkene som ikke kan gjøre det samme, fordi de har ikke den samme produksjonen eller varelageret. Men de med dårlig råd står neppe mellom valget å handle fullpris i en nisjebutikk eller fullpris i en kjedebutikk. Kjedebutikken hadde nok vunnet på pris og utvalg uansett.

Black Friday er en liten seier for forbrukeren, særlig de med minst fra før, som da ganske tidlig kan få kjøpt noe av det de skal ha og planlegge for resten nesten en måned før julaften. Å moralisere over det er egentlig ganske nedlatende. Og harry.

Usosiale kutt eller nødvendige prioriteringer?

Innlegg på trykk i Vårt Land 27. november 2019. 

Det handler om prioriteringer. Hvis velferdssamfunnet skal være mye for dem som trenger det mest, kan det ikke ­alltid være litt for alle.

Det er lenge siden ­norske politikere har vært nødt til å ta de store prioriteringene og de vanskelige valgene når ­budsjetter skal settes sammen.

Men bare de neste ti årene vil vi bli tre ganger så mange alderspensjonister, samtidig som inntektene fra oljenæring vil gå ned. Vi føder færre barn enn tidligere, og i noen kommuner vil det være mindre enn to yrkesaktive per pensjonist i 2040. I tillegg er én av ti nordmenn uføre, og Norge har verdens høyeste sykefravær.

Må ta grep. Dette er reelle ­utfordringer som vil sette oss på prøve. Men velferds­samfunnet og Norge på sitt beste er at vi gir økonomisk trygghet og ­stiller opp for dem som trenger det. ­Ledighet, sykdom og uførhet kan ramme oss alle, og vi som kan bidra, må hegne om resten. Men dersom fellesskapet skal kunne stille opp i fremtiden, så må vi ta grep, og det bør gjøres mens vi fortsatt har handlingsrom til å gjøre moderate endringer for å bevare en bærekraftig velferd.

Som Høyre-politikere ­snakker vi mye om hvordan vi skal sikre et bærekraftig velferdssamfunn i tiden som kommer og hvilke ­utfordringer som truer det ­målet. Vi skulle gjerne sett at flere ­partier tok ansvar og ­initiativ til å løfte denne problemstillingen.

Ikke «usosiale kutt». I et ­polarisert debattklima kan det være vanskelig å stå i kontroversielle endringer som støtte til tannregulering og skjermings­tillegget for uføre, selv når vi vet at endringene er ­riktige og faglig begrunnede. Det ­etterlatte inntrykket kan fort bli mange ­«usosiale kutt» for å gi ­«skattelette til de rike». Men det s­temmer ikke.

De siste seks årene har Høyre vært pådriver for å gjøre nød­vendige endringer som mål­retter sosiale ytelser bedre, og ­endringer som gir raskere og ­tettere oppfølging av de som faller utenfor. Men vi har også skalert ned eller kuttet ut ordninger som enten ikke fungerer etter hensikten eller er ­utdaterte. ­Barnetillegg for pensjonister, ­altså i hovedsak til eldre menn som får barn med yngre kvinner, er en av de ordningene. Hjelpe­stønad 0 for kjøp av private ­tjenester i hjemmet, som ble opphevet av regjeringen Brundtland i 1992, overlevde helt frem til den ble fjernet i 2018. I mellomtiden har vi hatt en kraftig utbygging av kommunale tjenester som gir mer verdi enn hjelpestønaden til de som trenger det. Men det var aldri meningen at noen skulle få begge. Det er ikke usosialt å kutte noe, for å prioritere noe annet.

Mer til barna. Med Høyre i ­regjering, har vi sikret gratis kjernetid i barnehagen for alle to-, tre-, fire- og femåringer fra hjem med inntekter under 548.500 kroner i året, redusert foreldrebetaling og en maksgrense slik at foreldre ikke skal betale mer enn seks prosent av samlet skattbar inntekt for både barnehage og SFO.

Regjeringen har også tre­doblet pengene til den ­nasjonale tilskuddsordningen, fra 100 ­millioner i 2014 til 310 millioner i 2020. Denne ordningen sikrer blant annet sommerferier, ­aktiviteter og lån av sportsutstyr til barn. På denne måten sikrer vi at flere barn og ungdom får delta på viktige sosiale arenaer, som ferie- og fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes inntekt og sosiale situasjon.

Vi har økt barnetrygden for første gang på 20 år. Da ­Arbeiderpartiet satt i regjering, var engangsstønaden ved fødsel og adopsjon 47.877 kroner. Nå er den nesten doblet, og nybakte foreldre som ikke har en inntekt som gir rett til foreldre­penger får nå utbetalt 84.720 kroner. Vi har myket opp reglene for pleie­penger, slik at flere foreldre med syke barn slipper å kjenne på usikkerheten rundt egen økonomi i en vanskelig situasjon. Vi har endret reglene for bostøtte, slik at blant annet barns inntekt ikke kommer med i grunnlaget for støtten. Vi har også økt selve støtten, og nå får 18.000 barnefamilier opptil 8.000 kroner mer utbetalt enn før.

Prioriteringer. I tillegg er ­ventetiden for behandling på ­sykehus redusert, flere full­fører videregående skole og ­flere ­jobber heltid nå enn i 2013. ­Dette samtidig som vi har ­redusert skatter og avgifter. Men til tross for det så betaler de ti prosent rikeste rundt 40 prosent av ­personskatt i Norge, og det er faktisk litt mer enn under de rødgrønne i 2013.

Med Høyre i regjering så s­tiller vi opp for de som trenger det mest, samtidig som at de med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Det er ikke noen motsetning mellom velferd og skattelette, det handler om ­prioriteringer.

AAP - Usosialt å ikke gjøre endringer

Faksimile fra BA, der de går på tvers av anbefalingene fra Sysselsettingsutvalget og NAV selv. 

Innlegg på trykk i Bergensavisen 9. oktober 2019.

BA mener på lederplass at regjeringen ikke bør gjennomføre endringer i arbeidsavklaringspenger til unge mottakere. De tar feil. 

Unge på arbeidsavklaringspenger har økt drastisk de siste årene. Da SINTEF evaluerte ordningen i 2015, skrev de i klartekst at unge uten alvorlig sykdom ikke bør være AAP‐mottakere. For å unngå passive trygdeløp, mente de at unge uten alvorlig sykdom i stedet burde få sosialhjelp, som før ordningen med arbeidsavklaringspenger kom, fordi dette ville gi kommunene sterkere insentiver til å forebygge at unge havner utenfor skole og arbeidsliv. Likevel er 70 prosent av mottakerne under 30 år definert som unge med mestringsproblemer, lav selvtillit og psykiske utfordringer. SINTEF mente disse var mer tjent med for eksempel å delta på Kvalifiseringsprogrammet eller andre aktiviteter og tiltak.

Som om ikke det var nok, så fikk vi tall fra Sysselsettingsutvalget før sommeren, som viste at unge på AAP hadde 30 prosent mer i medianinntekt enn jevnaldrende. De får mer enn lærlinger, mer enn studenter, og også langt mer enn jevnaldrende som deltar på Kvalifiseringsprogrammet. Unge uten alvorlige sykdommer får høyere inntekt enn jevnaldrende på en ordning som kanskje ikke er bra for dem. Det kan lønne seg på kort sikt, men øker faren for varig utenforskap på lang sikt. Dette er dårlig sosialpolitikk, dårlig inkluderingspolitikk og rett og slett dårlig gjort mot de det gjelder.

Vi ønsker at flere skal delta i arbeidslivet. Derfor har vi en inkluderingsdugnad der staten parallelt med å få næringslivet til å ansette flere med hull i CV’en og funksjonsnedsettelser, jobber for å identifisere hindringer og barrierer for inkludering. Derfor har regjeringen blant annet evaluert ordningen med arbeidsavklaringspenger, da det var klart at denne ikke fikk folk raskere tilbake til arbeidslivet, som var intensjonen. Og vi har fulgt anbefalingene fra forskere og eksperter som viser at ordninger som ikke fungerer etter intensjonen, faktisk kan bli en fattigdomsfelle for de som kommer inn på dem.

Det er vårt ansvar som politikere å ikke videreføre en uansvarlig og usosial politikk som skyver unge ut i en fattigdomsfelle det er mer krevende å komme ut av jo lengre tid det går. Høyre tar mer enn gjerne ansvar for å endre denne politikken. Fordi det er det eneste ansvarlige, og sosiale å gjøre.

Les også:

Artikkel om Navs rapport og anbefalinger.

Hei, Camilla!

Hei, Camilla!

Takk for innspill, det setter jeg pris på. Men la meg først begynne med å si at jeg synes det er veldig trist at noen  har fortalt deg at ingen gjør noe og at du derfor mener vi som stortingsrepresentanter må ta oss sammen. Det er en kraftfull melding fra en som bare er ti år, og det skal vi særlig lytte til. For det betyr nok at noen ikke er helt ærlige med deg, og det synes jeg er veldig synd. Jeg synes ikke noe om at noen som skremmer barn og unge med at vi har et alvorlig problem som ingen gjør noe med.

Så la meg understreke at klima og miljø engasjerer alle på Stortinget, og at vi i mange år - lenge før Greta Thunberg - har hatt en kraftfull politikk. Så er vi kanskje uenige om hva som teller mest, men alt teller, og noen vil ha mer av noe og andre vil ha mindre. Da regjeringen foreslo en plastposeavgift, så ble de latterliggjort av nesten alle andre. Men det er bare en liten ting. Nå gir regjeringen både penger til å rydde plast på norske strender, men også internasjonalt, i tillegg til at vi er ledende i arbeidet for strengere regler for bruk av plast.
https://hoyre.no/aktuelt/nyheter/2019/hoyre-til-kamp-mot-plast-i-havet/

I Oslo har Høyre, sammen med Venstre, KrF og FrP, i byråd, sørget for en kjempestor utbygging av trikk, buss og t-bane, med flere avganger og lavere pris på månedskort. I 2015 var det 41 000 nye passasjerer hver eneste dag, og dette har bare fortsatt under dagens byråd og det er vi veldig glade for. I tillegg ga vi penger til alle som byttet ut oljefyr med mer miljøvennlig alternativer, noe vi mener har gjort at vi har fått mye bedre luft i Oslo de siste årene.
https://www.akershus.no/nyheter/?article_id=203883
Men ikke nok med det:

For eksempel har Norge vært en stor bidragsyter til det grønne klimafondet som ble opprettet av FN allerede i 2010, da du bare var ett år. Dette fondet skal brukes til å betale for ny teknologi og muligheter for å få til det grønne skiftet vi alle er enige om.
https://www.tu.no/artikler/norge-dobler-pengestotten-til-klimafond/225463

For eksempel har Norge vært et land som har fått internasjonal oppmerksomhet for vår bilpolitikk, der vi har sørget for at det lønner seg mer å kjøpe utslippsfrie biler enn andre og vi har et mål om at alle biler som selges om bare få år skal være utslippsfrie. Flere land har kopiert Norges politikk nå.
https://elbil.no/naer-halvparten-velger-elbil/

For eksempel var Norge en stor bidragsyter til å bevare regnskogen allerede før du var født, og nettopp fordi vi har gitt mye penger for å bevare regnskogen, var vi så sinte på den nye presidenten i Brasil at vi stoppet penger vi hadde lovet til han allerede en måned før klimabrølet og tre uker før noen norske medier skrev om brannene i Amazonas.

https://www.dn.no/politikk/ola-elvestuen/brasil/regnskog/norge-stanser-regnskogpenger-til-brasil/2-1-654197?fbclid=IwAR2EV6v7YQvLxloXM0Bp678exBYLUKa_nRYWIJ8VDtT9_s4XE0ThVRyToIQ

Bare de siste ukene har vi gjort følgende:

- 2.3 milliarder kroner til det som kan bli verdens største flytende havvindpark.
- En styrking av kollektivsatsingen på over 1,5 mrd. kroner (som følge av «bompengeavtalen»).
- Vi har satt av 1 milliard kroner til et nullutslippsfond for næringstransport.
- Nysnø – som skal investere i norske bedrifter og selskaper som bidrar til å få ned de norske klimautslippene – får neste år tilført 700 millioner kroner i ny kapital.
- Vi setter i gang med elektrifisering av Trønder- og Meråkerbanen, som vil medfører betydelig reduserte CO2-utslipp. 100 mill. neste år. 1,9 mrd. totalt.
- Vi har lagt fram handlingsplan for grønn skipsfart for å elektrifisere nærskipsflåten og fulgt opp med bevilgninger.
- Fra neste år dobles bevilgningene til FNs grønne fond fra 400 til 800 mill. kroner.
I tillegg bruker vi rekordstore beløp på ting vi vet virker og som vil få ned klimautslippene på sikt:
- Rekordsatsing på jernbaneutbygging og vedlikehold. I år bruker vi 25,4 mrd. kroner på jernbane: Drift, vedlikehold og investeringer. Neste år vil det bli enda mer.
- Bevilgningene til ENOVA er nesten doblet. Fra 1,8 mrd. 2013 til 3,2 mrd. nå.
- Satser på en snuoperasjon i transportsektoren. Nesten annen hver nybil som ble solgt i Norge i juni i år var en el-bil.
- Vi har lagt fram en plan for fossilfri kollektivtrafikk i 2025 og for alternative drivstoff.
- Vi har innført Klimasats-ordningen som gjør at kommunene får støtte til å redusere utslipp av klimagasser. Siden Klimasats ble etablert har kommunene fått rundt 600 millioner kroner til lokale klimatiltak.

Vi gjør altså både små og store miljø- og klimasatsninger, og har gjort det både med Høyre og FrP i regjering, med Venstre og KrF som pådrivere. Selv om vi har gjort mer enn regjeringen før oss, så var det flere av satsningene som vi har videreført påbegynt med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i regjering. Man trenger ikke ha ordet miljøparti i navnet sitt for å faktisk være det.

Mange mener vi fortsatt ikke gjør nok, eller kanskje burde gjort noe annet. Men jeg synes det er trist at noen har fått så mange barn til å tro at vi ikke gjør noe. Og så en liten hjertesak. Som du vet er klimautfordringene noe som angår hele verden. Det betyr at selv om norsk innsats teller, så blir det smått om alle i Oslo begynner å ta trikken når vi vet at kinesiske myndigheter planlegger å bygge 240 nye flyplasser. Derfor trenger vi mer internasjonalt samarbeid. Det kanskje viktigste internasjonale samarbeidet Norge har, er med EU - det europeiske fellesskapet der 28 land samarbeider for bærekraftig økonomisk vekst og demokratiutvikling i alle land. I Norge har vi dessverre alt for mange som er mot EU, til tross for at de er vår viktigste garantist for både fred og frihet her hjemme, men også for et grønt europeisk skifte. De har et energisamarbeid for å sikre 500 millioner innbyggere (tenk på det, Norge har bare 5 millioner) mer ren energi, kanskje det største og viktigste klimaløftet internasjonalt. Norge samarbeider med EU om å nå klimamål, der vi har valgt å både hjelpe dem å nå sine mål og bedt dem følge opp oss slik at vi når våre.

Så jeg håper mammaen og pappaen din forsikrer deg om at du fortsatt skal kjempe for klimaet og engasjere deg, men at det ikke er slik at vi ser på at Amazonas brenner, men ikke gjør noe. For det er ikke sant. Og alle politiske partier er klimapartier, men har litt ulike meninger om hva man må gjøre for å få best resultater. Der er det faktisk ganske stor uenighet, men det er jo fordi vi bryr oss - ikke fordi vi ikke gjør det.

Og til slutt håper jeg du ber mammaen og pappaen din melde seg inn i Europabevegelsen, som jeg mener er vår viktigste miljøbevegelse akkurat nå. Vi trenger mer internasjonal solidaritet og fellesskap om vi skal endre verden. Det europeiske fellesskapet er vårt nærmeste fellesskap, og har både ambisiøse klimamål og ikke minst virkemidlene til å nå dem. Norge burde vært med der.
http://www.europabevegelsen.no/avhengig-eu-a-na-klimamal/

En siste ting - vi kommer til å trenger alle engasjerte hjerter og kloke hoder for å løse klimautfordringene i fremtiden. Da trenger vi flere som liker matematikk og naturfag, og som velger å bli problemløsere som for eksempel ingeniører og teknologer. Så jeg er egentlig ikke så glad for at elever skulker skolen for klimaets skyld, men skjønner at mange gjør det. Jeg håper at flere går på skolen, for klimaet skyld. Uten kunnskap vil vi ikke klare å knekke de kodene som skal til for å løse alle klimautfordringene. Da har jeg tro på deg - fordi du er fremtiden vår!

Så skal jeg skrive ut brevet ditt og henge på veggen på kontoret på Stortinget 😊

Med vennlig hilsen
Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant
Høyre

Lahlums skatteskam

Forfatter og SV'er Hans Olav Lahlum er sjokkert over hvor mye han får igjen på skatten selv etter å ha betalt mer enn 600 000 i skatt. Han er dyktig og sjarmerende, men gjør seg likefullt til pidestallssosialist. Ikke for første gang:

Ingenting gleder meg mer enn å lese at en dyktig og likandes forfatter som Hans Olav Lahlum både tjener godt på sitt forfatterskap og ikke minst alle de oppdragene han tar på seg i kraft av sin kunnskap og engasjement. Det unner jeg alle som er så kunnskapsrike og jobber så mye som han. Men lørdag hevet han seg selv opp til å bli den type pidestallssosialist jeg ofte har kjent en inderlig aversjon mot. En som er så privilegert at han kan ta valg som på samme tid hever han opp som et bedre menneske enn alle andre, samtidig som det underkjenner valgene til mange som tjener like mye, men likevel er i en annen økonomisk situasjon og dermed ikke kan eller ikke velger å gjøre det samme.

Lahlum tjente ifølge seg selv nesten 1,5 millioner kroner i fjor. Og ble sjokkert over at han fikk hele 360 265 kroner igjen på skatten fordi han hadde betalt for mye inn. Han betaler "bare" 600 000 i skatt i 2018. For de som tror på venstresidas påstander om at de som tjener mest nesten ikke betaler skatt lenger i Norge, så viser om ikke annet dette at de som tjener mye etter seks år med Høyre i regjering fortsatt betaler mer skatt inn til fellesskapet enn det mange tjener i Norge. De ti prosent rikeste i Norge betaler faktisk rundt førti prosent av personskatten i Norge. De med de bredeste skuldrene bærer den tyngste børen. Som vi alle er enige om.

Lahlum har ikke vært heldig. Som så mange har han jobbet hardt og mye over lang tid. Jeg er så heldig at jeg ofte ser han som foredragsholder, debattleder, kåsør eller annet på tidspunkter som i arbeidsmiljøloven blir definert som ugunstige.

Lørdag kveld la Lahlum ut en statusoppdatering på Facebook hvor han føler skatteskam ovenfor de med mye lavere inntekter og skriver at han vil benytte regjeringens innføring av muligheten til å betale mer skatt for de som ønsker det. I skrivende stund har nærmere totusen likt statusen, 130 delt den og den har blitt plukket opp av media. Lahlum er en bra mann. Jeg er enig. Lahlum ER en bra mann. Smart, hyggelig, hardtarbeidende og sjarmerende. Litt kort på sosiale antenner (jeg er fortsatt ikke gravid, bare lagt på meg, Hans Olav, du trenger ikke spørre neste gang…).

Jeg kjenner ikke så mange som tjener så mye. Men jeg kjenner noen. Min gamle sjef. Ikke bare en av de beste sjefene, kanskje DEN beste (og dårligste) sjefen jeg har hatt, nettopp fordi vi var mer venner enn sjef og ansatt, men en som både så meg, oppmuntret meg og ga meg stor frihet. Han har startet flere selskaper, med tilhørende arbeidsplasser. Jeg jobbet i et av dem. Han er så heldig at han trenger lite søvn, så han får ikke poeng fra meg for å være på kontoret før åtte. Men han jobbet godt mer enn åtte timer om dagen i mange år for å få dette til å gå, uten å ta ut voldsomme lønninger eller flotte seg på noen måter. Han hadde jo ikke kone og unger, så å jobbe mye var jo greit. Eller hvordan var det med høna og egget?

Han brukte i hvert fall mye på sine ansatte. Han hadde ikke Lahlums #skatteskam. I stedet for å betale mer skatt da selskapet ble solgt, og de som var aksjonærer fikk ganske greit betalt for det, så ga han av sin andel til oss som ikke var eiere. For tenk. Når folk får beholde mer selv, har de anledning til å gjøre slike vurderinger. I tillegg til å betale til frivilligheten, være rause generelt. Det er ikke synd på’n. Det er ikke det jeg sier. Bare at det er mulig at folk fortjener det de tjener. Det var helt i orden at de andre aksjonærene ikke gjorde det. Det var ingen forventning om det. Vi var bare glade. Om noen var utnytta, så var det Sjef.

Eller ei superdyktig venninne. Som i mange år har drevet i det små. Som kan industridesign og innovasjon. Som også ansetter i det små. Som ser at mens hun forsøker å vokse organisk gjennom å faktisk forretningsorientere sin kompetanse, så ler folk av henne fordi hun ikke søker midler gjennom Innovasjon Norge eller Forskningsrådet. Hun konkurrer med de samme for egne midler. Jeg aner for så vidt ikke hvor mye hun tjener, men siden leiligheten hennes ikke er spesielt større enn min, og hun har mann og barn, så vil jeg tippe moderat. Hun har jobbet i mange år, og mange timer i ugunstig arbeidstid. Hun betaler sin skatt med sånn passe glede, siden hun vet at hennes konkurrenter tar ut innovasjonsstøtte som hun mener de ikke trenger og staten ikke burde gitt. Dersom hun noen gang klarer å få ut 1,5 millioner i egen inntekt og betaler 600 000 i skatt, så skal jeg juble for henne og håper hun ikke føler #skatteskam, men gjerne fortsetter å investere i egen virksomhet og så tar med ektefellen og barnet på tur, og fortsetter å gi folk muligheter.

Eller min stortingskollega, som tjener det samme som meg. Og siden vi er stortingsrepresentanter, for tiden visstnok på tre måneders ferie og er ubrukelige generelt, burde vi ha lønnsskam. Som kan godt hende at mange av oss burde. Han ble sur på meg da jeg hadde sagt til medier at jeg syntes vi tjente mer enn godt. Eller som han sa: mulig du gjør det (hint til kompetanse og erfaring, der altså .. nei, det var ikke Michael Tetzschner). Men min kollega tjente omtrent det samme som Lahlum gjorde i 2018 før han kom inn på stortinget. Men kona og han hadde hatt en avtale. Han jobbet mye og tjente mer, som gikk til familien. Det var også for å kunne være litt rause til ungene ved utdannelse og nyetablering, mens hun kunne jobbe normalt og følge opp litt mer hjemme. Plutselig valgte han å bli stortingsrepresentant, gå ned en halv million i lønn, pendle til Oslo, så familien fikk mindre penger og hun mer ansvar. Han bruker litt av lønna på å betale pensjon til henne. Fordi når man ikke betaler alt i skatt, kan man ta andre valg for familien. Det betyr ikke at man ikke skal betale skatt. Vi er begge enige om vår støtte til vår felles velferd.

Er det synd på dem? Selvsagt ikke. Jeg har stått i et lite bakrom i Malawi med prostituerte som tjente omtrent det jeg betalte for en øl utenfor per kunde. Jeg har tatt en røyk med noen av de som går på Aktivitetshuset Prindsens. Jeg har venner som har dødd av kreft. Venninner som har blitt voldtatt. Det går an å balansere ut en fremstilling uten å dermed mene det er synd folk som jo har det ok.

Både Lahlum og jeg er ekstremt privilegerte. Det vet vi begge. Men ingen av de jeg nevner har gjort noen av sine vurderinger offentlig. Eller indirekte satt seg selv på en moralsk pidestall der de med en og samme handling kan fremstå bedre enn alle de andre i samme situasjon som seg selv som enten helt legitimt ikke gjør samme vurdering, eller velger å bruke de 100 000 på noe vel så samfunnsnyttig som å betale skatt, eller har opparbeidet seg lån som de må betjene fordi de har investert i arbeidsplasser, eller bare gir til sine hjertesaker uten å gjøre et stort nummer av det. De får ikke en egen artikkel i VG, NRK og alle de andre som kommer til å følge opp, 2000 likes eller 130 delinger av sine statuser.

Jeg tror på Hans Olav Lahlums genuine samfunnsengasjement og tro på fellesskapet, og skjønner mange av de som mener SV best ivaretar gode samfunnsinteresser. Men jeg synes hans parti ofte mistenkeliggjør så mange andre som jeg mener også ivaretar gode samfunnsinteresser, bare på en annen måte - gjennom egen kapital, engasjement og vurderinger - som de kan gjøre dersom de både betaler til fellesskapet og kan nettopp gjøre egne vurderinger. Og så er jeg overbevist om at Lahlum ikke er en pidestallssosialist. En som tror han selv er bedre enn alle andre. Selv om han kan sies å ha gode grunner til å tro nettopp det på mange områder...

Ufrivillig deltid er et problem

På trykk i Sunnmørsposten 6. august 2019

En ikke fullt så snodig Ap-kamp
Å gå i fronten for å kjempe mot et problem som ikke eksisterer, virker bare snodig. Dette skrev Sunnmørsposten på lederplass allerede i april i år. Kommentaren var rettet mot Arbeiderpartiet, som hadde valgt midlertidige ansettelser som en av sine hovedsaker foran årets kommunevalgkamp, med premisset om at bruken av midlertidige ansettelser florerer.

Hadde dette vært riktig ville det vært en grunn til å løfte fanene igjen i kampen for å reversere endringen i Arbeidsmiljøloven som gir større adgang til midlertidige ansettelser. Problemet er at påstanden ikke stemmer. Lovendringen Solberg-regjeringen gjorde i 2015 har ikke fått en slik effekt. Andelen midlertidig ansatte har ikke økt. Da gir poenget med å mane kommunepolitikerne til kamp mot effekten av denne lovendringen liten mening. En effekt som ikke finnes. Skrev Sunnmørsposten. Den gang.

Denne uka begynte Arbeiderpartiet valgkampen med å fortsatt skremme med midlertidige ansettelser, som fortsatt ikke har økt, men la i tillegg til at vi nå står midt i en deltidskrise. Dette burde Sunnmørsposten har betydelig mer sympati for, da de samtidig mente at ufrivillig deltid var et viktigere tema å ta tak i. Problemet er at ferske tall fra SSB viser at de fleste nå går inn i heltidsstillinger, og kvinner nå jobber mindre deltid enn under de rødgrønne. En annen avis, Aftenposten, skrev faktisk at dersom vi har en deltidskrise nå, må vi ha hatt en deltidskatastrofe under Arbeiderpartiet, da langt flere jobbet deltid.

Men ufrivillig deltid er et høyst reelt problem, både for samfunnet og den enkelte. Ikke bare trenger vi at flere jobber mer og står lenger i arbeid for å opprettholde bærekraften for vår felles velferd. Det er misbruk av menneskelige ressurser og kompetanse når de som vil og kan jobbe mer ikke får det. Det går også utover handlingsrommet til den enkelte, valgmuligheter og frihet for familien. Dette gjelder særlig kvinner, som er overrepresentert i helse og omsorgsyrker. Dermed er det også et likestillingsproblem. Men å krisemaksimere hjelper ikke.

Noe av problemet ligger i organiseringen av turnusarbeid, der nattevakter og helgeturnus skal fylles opp. Når faste, heltidsstillinger er og skal være normalen i norsk arbeidsliv, vil det by på problemer å døgnbemanne et sykehjem dersom alle skal jobbe mellom åtte og fire. Å øke dagbemanningen på hverdager løser ikke helgebemanningen, særlig når det faktisk er mange som frivillig jobber deltid og ikke minst der man ikke kan ha så mange i grunnbemanningen at helgeturnus går opp, fordi det er også misbruk av knappe menneskelige og økonomiske ressurser å ha overbemanning på enkelte tidsrom, for å ha mange nok til å fylle helgevaktene.

Enkelte steder vil økning av grunnbemanningen være fornuftig. Få ned sykefravær, bruk av innleie og vikarer, slik at pengene blir brukt på så mange faste, hele stillinger som mulig. Dette krever først og fremst god ledelse. Dernest kunne det vært en idé å begynne å diskutere de forslagene arbeidstidsutvalget kom med nettopp for å løse deltidsfloka og behovet for døgnbemanning. Partene har stått i stampe i snart ti år. Problemet løses ikke gjennom bemanningsnormer og økt grunnbemanning alene. Det er mulig å gjennomføre moderate endringer i arbeidsmiljøloven som kan bidra til å løse problemet. Endringene av midlertidige ansettelser viste seg å være en problemløser som ikke førte til det mange fryktet, nemlig økt midlertidighet. Selv om Arbeiderpartiet krisemaksimerer deltidsutfordringen, så har både de og Sunnmørsposten rett i at det er en reell problemstilling. Høyre er klare for å diskutere reelle løsninger. I mellomtiden gleder vi oss over at stadig færre, særlig kvinner, faktisk jobber deltid og at det er stadig flere som faktisk vil jobbe mer og stå lenger i arbeid. Det trenger vi for å sikre velferdsstatens bærekraft for framtida, og det vil selvsagt Høyre bidra til.

Staffer: LO og Ap mot ordna forhold

Ap og LO vil forby en løsning som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger nettopp det.

Innlegg på trykk i Klassekampen 6.7.2019

I debatten om vaktformidlingsplattformen Staffers stiller LOs Julie Lødrup og Aps Hadia Tajik (Klassekampen 2. juli) seg på storkapitalens side mot løsninger som kunne bidratt til mer ordna forhold i en bransje som sårt trenger det.

I 2018 fant Arbeidstilsynet avvik hos åtte av ti bedrifter innenfor overnattings- og serveringsbransjen når det gjaldt arbeidsavtaler, planlegging, registrering, og overtid. Appen «Staffers» kunne ryddet opp i flere av disse tingene, og samtidig sikre alle arbeidstakere rett til feriepenger og arbeidstid.

Arbeidsmiljøloven setter begrensninger på at ikke mer enn 15 prosent av arbeidstakerne i virksomheten kan være midlertidige. Seriøse bedrifter vet at det lønner seg å ha faste ansatte som kjenner virksomheten og kan rutinene. Men apper som Staffers kan være et verktøy for å få inn ekstra hjelp når det trengs, på grunn av sykdom, større arrangementer, 17. mai eller plutselig fint vær.

Dersom en bedrift ikke betaler ut lønn, vil en arbeidstaker kunne bruke Staffers som bevis på registrerte timer. Alle som jobber via Staffers inngår en arbeidskontrakt med bedriften de skal jobbe hos. Denne er garantien for både lønn og feriepenger da personen blir en vanlig ansatt av midlertidig karakter. Alle stempler inn og ut via appen slik at timer blir registrert og timelistene sendt til arbeidsgiver på en sikker måte i henhold til GDPR. Staffers kan med andre ord operere som en tredjepart for å forsikre rett lønn for utført arbeid.

Ifølge Staffers vil useriøse bedrifter bli utestengt fra plattformen. Staffers leverer faktisk på noe jeg hadde håpet at LO Selvstendig kunne levert. I stedet går LO, ikke overraskende sammen med Ap, inn for å forby.

Det blir tilnærmet håpløst når LO og Ap mener at Staffers straffer arbeidsgivere dersom de ønsker å gi en fast stilling, fordi de da må betale 2500 kroner i et rekrutteringsgebyr. Dette er virkelig småpenger i forhold til hva det koster å annonsere, intervjue og lære opp en ny ansatt. Det er ikke rart at den internasjonale innleiebedriften Adecco reagerer. Dette er reell konkurranse som senker terskelen for å rekruttere faste ansatte, der vikarer eller rekruttering via Adecco koster betydelig mer.

Det virker som at LO og Ap vil at spådommene om løsarbeidersamfunnet skal bli sanne når de faktisk vil forby løsninger som kunne hjulpet midlertidig ansatte å tjene mer under ordna forhold eller inn i faste ansettelser.

Vondt i skatteviljen

Bompenger gjør vondt i skatteviljen.

For at folk ikke skal få vondt i skatteviljen, må vi bry oss mer om resultater enn bevilgninger. 
Innlegg publisert i Finansavisen 6.6.2019.

Med jevne mellomrom publiseres undersøkelser som viser at nordmenn, uavhengig av partibakgrunn, er villige til å betale mer i skatt. Som regel er spørsmålet stilt med en forutsetning om at dette går til sykehus, eldreomsorg, skole og barnehager. Bompengeopprøret viser at folks skattevilje kanskje ikke er så høy som mange vil ha det til. Det går en grense. Særlig når det tydeliggjøres hva pengene brukes til. Kanskje vi med dette kunne fått en bedre debatt om både pengebruk og politiske kompromisser.

De fleste nordmenn svarer sympatisk nok at de gjerne betaler mer skatt for å finansiere offentlig velferd. Men de finansierer også budsjettsprekker, bistandsmidler vi ikke vet om virker, IT-prosjekter som aldri blir ferdigstilt, klimatiltak vi ikke tror på effekten av og politikeres reiseregninger. Sløseriombudsmannen på Facebook skrev nylig at mens kunstner Vegard Vinge har fått 35 millioner skattekroner for å bæsje og tisse på en scene i Berlin de siste syv årene, tar ikke staten seg råd til å bevilge 20 millioner til vikingskipene på Bygdøy. Vi er mange som kunne fått vondt i skatteviljen av mindre.

Dersom alle var enige om at en fornuftig pengebruk der vi finansierer statens kjerneoppgaver, samt et sosialt sikkerhetsnett og våre kulturskatter, så kunne vi antageligvis invitert til skattelettefest på Høyres hus. Men det eneste gyldige politiske argumentet i mange debatter er hvor mye penger man har bevilget. Få er interessert i resultatet.

Selv er jeg både for at forurenser skal betale, og generelt for at bompenger også kan finansiere både sykkelvei og kollektivtrafikk. Men det bompengedebatten synliggjør, er flere ting. For det første går det en grense for alt. Når prisen du betaler for en tjeneste blir synlig nok, blir folk mer opptatt av pris og kvalitet. Derfor er det å innføre automatisk trekk av skatten over lønnsslippen noe av det smarteste sosialdemokratiet i Norge noen gang har gjort. Ikke minst at selv om du er ansvarlig for opplysningene i skattemeldingen, så trenger du nesten røre den for å sende inn. Det gjør det lettere for politikere å selge inn budskapet om gratis tjenester. At jeg likevel vil påstå at de fleste av oss betaler moderat inn i personskatt i forhold til tjenestene vi faktisk får, betyr ikke at man ikke skal være opptatt av hva man faktisk betaler.  Middelklassens store illusjon er som kjent at noen andre enn dem selv betaler for godene de får.

For det andre må vi være forsiktig med å ikke polarisere økonomien, der et fåtall får store skatteletter, samtidig som vanlige lønnsmottagere får økte utgifter gjennom egenandeler og avgifter. Begge deler kan være riktig, men må balanseres.

For det tredje må alle politiske kompromisser bygge på å løse det folk flest faktisk er opptatt av. I flere av bompengepakkene har politikere på tvers av partier og kommune- og fylkesgrenser dyttet mye inn i pakkene for å bli enige. I motsetning til storting og regjering, har ikke kommune- og fylkespolitikerne et oljefond å ta fra, så de sender regningen til bilistene i stedet for å prioritere i egne budsjetter.

For å sørge for at folk ikke får vondt i skatteviljen er det viktig at vi som politikere bryr oss mer om resultater enn bevilgninger, selv om hverken medier eller opinion ser ut til å være opptatt av det. Vi må tørre å ta debatten om prioriteringer i egne budsjetter, så folk flest ikke må prioritere i sine. Skatteviljen er høy, men ikke ubegrenset. Det bør den heller ikke være.

Endelig knakk hun

En liten kvinne, omgitt av mange små menn. Kanskje er hun større en vi tror.

Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem.

Theresa Mays stemme som knekker på slutten av talen der hun annonserte sin avgang, er det mest etterlengtede i britisk politikk på tre år. Sjelden har en statsminister stått så steilt mot stormen av kritikk, angrep og generell misnøye fra alle kanter. Så valgte hun å ta den begredelige jobben med å forsøke å rydde opp etter et kobbel av uansvarlige, selvhøytidelige menn som satte egne egoer foran partiets og landets interesser. David Cameron, som etter sigende plystret av lettelse på vei inn døra i nummer 10 etter å ha annonsert sin avgang, har om ikke annet hatt anstendighet til å også trekke seg ut av offentlig debatt. Om hun ikke kommer til å ruve i britisk politisk historie, så er hun en imponerende figur sammenlignet med sin forgjenger.

Få er forunt å høre hva som vil bli sagt om seg selv i sin begravelse. Unntaket er mennesker hvis ettermæle blir skrevet i det øyeblikket de fratrer en posisjon de har hatt. Det tok ikke lang tid før reaksjonene på Theresa Mays avgang kom. De er like splittet som hennes eget parti, men de fleste anerkjenner likevel at hun har rakrygget stått opp for det hun mente var nasjonens beste.

Det er en umulig oppgave å kombinere ønsket om utmeldelse og samtidig beholde dagens adgang til det indre markedet. Det verken britiske brexitere eller norske EU/EØS-motstandere forstår, er at denne adgangen forutsetter at alle har like konkurransevilkår. At alle følger de samme spillereglene, direktivene og reguleringene, er selve kjernen i det indre marked. Friksjonsfri adgang uten harmonisert regelverk og en tvistemekanisme, EU-domstolen, for å håndheve regelverket er ikke mulig. Det Theresa May forsøkte å gjøre, var å egentlig bygge en bro mellom fullt medlemsskap og en handelsavtale. Selv om EU sier at avtalen fortsatt ligger på bordet, uavhengig av Mays avgang, så er nok den broen brent med Mayxit. De har aldri vært nærmere en «hard brexit» enn nå.

Tilbake til May. Til Theresa. Hun ble aldri folkekjær. Kritikken mot henne gikk ikke bare på håndteringen av Brexit. Hun virket for hard, for lite elskelig, for lite menneskelig. Knekken i stemmen på slutten av talen var det nærmeste vi kom. Det til tross for at vi har sett en dansende statsminister May. Eller la oss si Theresa May med danselignende bevegelser. De samme bevegelsene tok hun over scenen på landsmøtet til det konservative partiet da hun ble introdusert til musikken av Abba. Dette spøkte hun med da hun litt senere talte til Nordisk Råd i Stortinget høsten 2018.

Selv hadde jeg gleden av å høre henne i Downing Street 10, på 100 års-markeringen av at første kvinne møtte i det britiske Parlamentet. Hun var varm, morsom og inspirerende da hun snakket til rundt hundre inviterte kvinnelige parlamentarikere.

Bare litt selvskryt her. Vi måtte legge fra oss mobil før mottakelsen, så fikk ikke bilde av May :-(

Det er lett å huske henne for hennes feil. Den største var antakeligvis å gå til nyvalg i 2017, et grep hun antakeligvis tok for å styrke sin posisjon gjennom det hun trodde var et nytt, overbevisende flertall for de konservative i ryggen, før hun skulle i forhandlinger i EU. I stedet ble hun svekket da hun mistet flertallet i Underhuset. Fra da var det egentlig bare oppoverbakke. Oppoverbakke i gjørme og motvind skapt av sine egne. Men der May ikke har vært god, har hennes kollegaer stort sett vært verre. David Cameron gjorde rett i å plystre av lettelse for å slippe å håndtere sin egen politiske fiasko, etter å ha risikert nasjonens interesser for å håndtere en intern partistrid gjennom å sørge for en folkeavstemning det overhodet ikke var noe folkekrav om. Legg på personligheter som Boris Johnson, en brilliant og intellektuell politisk klovn, og Jacob Rees-Mogg, kjent som «the Honourable Member for the 18th century», så har du en politisk suppe som lukter vondt og smaker verre.

Theresa May har stått rakrygget og stått lenge. De fleste kommer til et slik embete etter et valg der de får smake på seieren og gå i gang med å fremme og utvikle egen politikk og løsninger. Men for Theresa May har det så godt som ikke vært en god dag på statsministerens kontor siden hun tok over.  Noe selvforskyldt, det meste ikke. Men etterpåklokskapens analyser får noen andre ta seg av, og jeg er spent på hvordan vi kommer til å huske henne.

En ting er helt sikkert.Jeg beundrer Theresa Mays sko, men ville aldri vært i dem. Da hun knakk i stemmen i dagen, så brast det litt for meg også. Jeg tror Theresa May er større enn vi aner, omgitt av mange, mange små menn.

Du vet du er politiker når....

Når du har lyst til å ligge hjemme i sofaen i joggebukse, spise is rett fra boksen og se på Netflix, men er på Kampanjekonferanse med glowsticks.....da er du politiker.

Arbeidsmiljøloven er en vernelov som inneholder klare begrensninger på arbeidstid og turnus. Den alminnelige arbeidstid må for eksempel ikke overstige ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Heldigvis gjelder ikke denne for politikere. 

Det har i grunn vært en litt småhektisk uke, med mye møter, høring og debatt i salen. Den ble ikke mindre krevende dagen etter middagen til Norsk Industri, for å si det sånn... Vi feiret Europadagen torsdag 9. mai i Europabevegelsen, med boklansering og litt feiring av oss selv også, med 70 år i Norge. 

Mandager og fredager er ofte såkalt "møtefrie" dager i Stortinget. Det betyr egentlig at det ikke er plenumsmøte i stortingssalen. Det er ment å kunne brukes til å møte folk, organisasjoner og dra på bedriftsbesøk. Eksempelvis var jeg hos Fontenehuset på Tøyen på mandag, og fikk vite mer om deres fantastiske arbeid for å hjelpe folk med psykiske utfordringer til mestring, og på bedriftsbesøk hos Kværner på Stord for å snakke om arbeidstidsbestemmelser og innleie. Vi fikk også en strålende omvisning på oljeplattformen Njord, som etter tjue år i virksomhet har kommet "hjem" for å oppgraderes og skal ut igjen tjue år til for å skape verdier som finansierer velferden vår. Det er norsk ingeniørkunst og fagarbeid i praksis. Vakkert!

Man skal være ualminnelig dust som politiker hvis man unngår å ta bilde av seg selv i vernedrakt og hjelm. Men det skal sies at gutta, og det er oftest gutta, på plattform ikke ser så imponert ut når det kommer en delegasjon politikere i flekkfrie vernedresser og hjelmen på snei. Vi kunne like gjerne ha gått i dress og drakt.

Onkelen til kollega Margret fant via Facebook ut at vi var på Stord, hvor hennes besteforeldre og nevnte onkel bor. Så vi endte opp på fredagspils med onkels tidligere kollegaer fra Nav, før bestefar kjørte oss til flyplassen. Så slapp vi den taxituren på reiseregningen. Nok om det.

Vel tilbake i Oslo får vi en svipptur hjemom, før vi igjen setter snuten mot Gardermoen og Kampanjekonferanse. Hele 450 engasjerte kampanjemedarbeidere var samlet fra lørdag til søndag for å bli oppdaterte og få inspirasjon under banneret "We will rock you".

Men som et oppmerksomt medlem i Oslo Høyre påpekte - hvorfor bruker vi logobokstavene til rockebandet Kiss for å illustrere en låt fra Queen?

Fordi.

Var det beste svaret jeg fant. Det var et rørende øyeblikk på scenen da Cecilia Brækhus fortalte om følelsen da statsministeren kom opp i ringen for å gratulere henne med seieren da hun vant sin første kamp på norsk jord etter at forbudet mot proffboksing ble fjernet.

Resten av dagen besto av miniseminarer knyttet til valgkamp, hvor vi løper fra foredrag til foredrag, før kveldens store middag. Det er jo hyggelig. Det er jo det. Så i stedet for å ligge i joggebuksa hjemme i sofaen, spise is rett fra boksen og se noe ræl på Netflix, som strengt tatt er det jeg har lyst til, sitter jeg festkledd på Gardermoen med glowsticks på 80-tallsparty. Ja. Vi har temafester på Kampanjesamling. Eller for å si det med Høyres nye kampanjesjef, Thoralf Granerød, som møtte i flagrende glitterbukser og puddelrockfjær:

- Dette sto ikke i stillingsbeskrivelsen!

I mellomtiden har jeg sendt melding til Gubben om at jeg faktisk har fått dobbeltrom, så hvis han har lyst til at vi skal sees i løpet av helgen så kan han gjerne komme på 80-talls festmiddag.

Han avslår pent. 

Helt om natten, helt om dagen, sies det. Det var full sal fra klokka ni i dag morges. Og siden jeg er fylkesleder glir kampanjesamlingen sømløst over til sentralstyremøte, som varer til i morgen, mandag. Og mandag er atter en dag for flere møter, kampanjeskolering for Oslo Høyre i morgen kveld, høring om offentlig tjenestepensjon tirsdag morgen, med debatt om EØS-redegjørelsen på tirsdag i salen. Deadlines på flere saker som skal til komitebehandling.

Før det har jeg følgende sms-utveksling med Gubben, som ikke hadde fått med seg at det var sentralstyremøte og middag etter Kampanjekonferansen.

Sånn er det å være gift med en stortingspolitiker....

Ut på tur - Nord-Korea

Verdenssituasjonen i trygge hender.

Dette er blogginnlegg fra reise til Korea gjort i forbindelse med Stortingets parlamentarikerdelegasjon til EFTA, som følger opp EØS- og arbeid med frihandelsavtaler.  Dette er en begrenset delegasjon, med to deltakere fra Norge, Island, Lichtenstein og av en eller annen grunn flere fra Sveits. Meningen har vært å gi et lite innblikk i hva stortingsrepresentanter faktisk gjør på de reisene vi blir kritisert for, og hva som havner på reiseregningen og ikke. Den blir lagt ut senere i dag i en oppsummering. Her er blogginnlegg fra første døgnet - der vi kjører buss som er egnet til å skape politikerforakt, bor på luksushotell og drikker vin på ambassademiddag: Ut på tur - alltid sur.  Dag to på selve programmet - møter, møter og fireretters lunsj med vin: Ut på tur -alltid vin Dag tre med besøk til industribyen Ulsan: Ut på tur: Hvem konkurrerer vi med og hvilke muligheter har Norge her? Blogginnleggene har blitt kalt sure, frekke og arrogante mot velgerne. Eller min humor. Begynn med den første før du eventuelt leser resten her, og gjør opp din egen mening. En oppsummering og reiseregningen kommer litt senere. Turen er avsluttet.

Den siste dagen på reisen er vel den som vanskeligst tåler dagens lys, for vi har verken møter med flagg eller handelsrelaterte aktiviteter. Vi skal rett og slett på grensen til Nord-Korea. Eller det vil si, det finnes ingen offisiell grense mellom nord og sør. Dette er en militær demarkasjonslinje.  

Dessverre er det velkjente ”Joint Security Area”, der soldatene har stått i ”face off”-posisjon siden 1953, stengt fra sør-koreansk side. Dette er grensepunktet der all kontakt mellom de krigførende partene har funnet sted. Vi er der fredag 26. april, dagen før årsmarkeringen for det historiske møtet mellom Sør-Koreas president Moon Jae-In og Nord-Koreas diktator Kim Jong Un i fjor. Det er nesten som å ha flydd ut av Berlin 8. november 1989. Treffer nesten på historien, men ikke helt.

Så hva har dette med EFTA å gjøre?

Ingenting. Stortingsrepresentanter på tur uten mål og mening der altså. Burde vi ikke være turister for egen regning?

Definitivt. Tradisjonelt har parlamentarikerdelegasjonen til EFTA også hatt møter i Norge, der vi legger på mulige utvidelser. I fjor hadde vi møte i Stavanger, hvor vi blant annet diskuterte ”Smart cities”-strategier og fornybar energi. Tror det var mulig å delta på en tur til Preikestolen. Aner ikke om det ble noe av. Men poenget må vel være å få folk ut av landet så fort som mulig, så vi ikke lærer noe utover det som skjer på møterommet. Nuvel. Vi er nå her.

Nord-Korea er den mest destabiliserende faktoren i Asia, og utviklingen med kjernefysisk kapasitet og distanseraketter de siste årene har igjen satt dem på det geopolitiske kartet. Atomvåpen er fattigmanns makt. Et moderne forsvar med strategiske kapasiteter er dyrt. Fattige land har ikke ressurser til å kjempe en konvensjonell krig. Kommunistiske Nord-Korea er fattig. Samtidig har atomvåpen vært et ønske fra deres side helt siden de så resultatene fra USAs bombing av Hiroshima og Nagasaki. Det ble både den endelige slutten 2. verdenskrig og ikke minst den japanske okkupasjonen av Korea fra 1910. Anbefaler mini-dokumentar på to episoder om ”Den endelause krigen” som fortsatt ligger tilgjengelig på NRK.

Etter andre verdenskrig ble landet delt mellom USA og Sovjetunionen, henholdsvis sør og nord for den 38. breddegrad. Forsøk på gjenforening var ikke vellykket, og i 1948 ble de to koreanske statene proklamert. Den politiske og militære spenningen i området resulterte i Koreakrigen, da Nord-Korea invaderte Sør-Korea i juni 1950. Krigen endte med en våpenhvile i juli 1953 med grenser som lå svært nær grensen før krigen. Våpenhvilen gjelder fremdeles, og noen fredsavtale er ikke signert. Sør-Korea har heller ikke signert våpenhvilen. Derfor er en fredsavtale viktig. Målet i både sør og nord har alltid vært gjenforening. Politisk ser dette helt umulig ut, med det kommunistiske diktaturet i nord og det vestlig orienterte, mer markedsvennlige styret i sør. Dette er en ekstremt unyansert og kort oppdatering av forholdene. Jeg kan jo legge til at i tillegg til en sprø diktator i nord, så kan de tre seneste presidentene i sør oppsummeres med at en er i fengsel, en soner hjemme med fotlenke og den siste har begått selvmord. I et land der myndigheter og de største selskapene lever i en tett symbiose og som er så politisk polarisert, så kaster de hverandre i fengsel for korrupsjon i stedet for å finne løsninger som ville krevd at det politiske miljøet sto sammen om å løse opp båndene mellom de store selskapene og staten, og gå mot en reell markedsøkonomi.

Men her er vi nå da, på vei til en briefing og lunsj hos nøytrale nasjoners overvåkingskommisjon (NNSC). Aldri hørt om NNSC, sier du? 

Den glemte organisasjonen i det glemte området.

Ikke jeg heller. Men EFTA-landet Sveits har, sammen med Sverige, siden 1953 utgjort to av fire land som skulle utføre nøytrale inspeksjoner og undersøkelser. Sveits og Sverige ble valgt av de krigførende partene på Sør-Koreansk side, mens Polen og Tsjekkoslovakia ble valgt av Nord-Korea og Kina. Siden det har Tsjekkoslovakia opphørt å eksistere, så Nord-Korea anerkjenner ikke Tsjekkia eller Slovakia som nøytral part. Dessuten har begge landene, samt Polen, gått inn i NATO. Det er bare sveitserne og svenskene igjen. De inviterer oss på det de sier er den beste maten i Sør-Korea, og jeg tenker, åh, nei, enda en lunsj vi kan bli kritisert for. Men hvis vi er enige om at det antakeligvis er den beste lunsjen i Nord-Korea, men på Sør-Koreansk grunn, så stemmer det vel bedre. Dessuten ble jeg degradert til sekretær for delegasjonen. Det er sveitserne som står for denne delen av organiseringen, for å si det sånn. Jeg har på dette tidspunktet et høyst anstrengt forhold til sveitsisk diplomati. Mulig jeg kommer tilbake til det senere. 

Kjøtt, kokte gulerøtter og bakt potet. Vann. Ikke vin.

Jeg antar dette er et resultat av sveitsisk diplomati. Jeg har et litt anstrengt forhold til sveitsisk diplomati.

Etter lunsj får vi se den blå broen der Moon Jae-In og Nord-Koreas Kim Jong Un spaserte rundt i fjor. Den har lite annet ved seg enn at den er blå. Vi får gå opp til gjerdet og ta bilder, men da to av parlamentarikerne gikk noen mer forbi der gjerdet stoppet, så ble det litt mye. Avspenningen er på ingen måte ferdig. Senere kjører vi til Dora observatoriesenter, der vi kan se inn på det merkelige skuet som finner sted på den andre siden. Gjennom kikkerter kan vi se kulissebyen Kijong-dong, som ble bygget på femtitallet for å lure sør-koreanere til å hoppe av og komme over grensen i troen på et bedre liv. Mange av bygningene har påmalte vinduer og ingen etasjer inne. Det er så sprøtt at det er vanskelig å tro. Selvsagt har de en ”flagg-battle”. Da Sør-Korea satte opp et stort flagg på sin side, kom Nord-Korea tilbake med et enda større ett på sin side – som med sine 160 meter nå skal være verdens 4. største flaggstang, med et flagg som veier 270 kilo, er femten meter bredt og tretti meter vidt.

Propagandabyen Kijong-dong og flaggbattle.

Krig med flagg (utover Eddie Izzards hysteriske stand-up) er ikke ukjent. Under våpenhvileforhandlingene eskalerte størrelsen på flaggene fra hver side på møtene helt til de måtte ha et separat møte for å diskutere og bli enige om størrelsen på flaggene. Møter med flagg…

Bilde fra toppmøtet i fjor.

Slik det ser ut for meg.

For å forstå litt av hvor følsomt dette området er, så er øksedrapene fra 1976 ganske beskrivende. En liten arbeidsgruppe tok med seg øks for å fjerne ett stort tre som ødela for sikte i den demilitariserte sonen (ironisk nok er alle demilitariserte soner de mest militariserte sonene på kloden). Dette førte til at de ble angrepet av nord-koreanske soldater, som blant annet drepte to amerikanske soldater med øks og såret flere. Dette førte til Operasjon Paul Bunyan tre dager siden, som var en massiv markering av styrke fra amerikansk side, med to åttemanns team med ingeniører som skulle kutte ned treet. Disse var backet av to trettimanns tropper, som sikret flankene, samt aktiveringen av en detonasjon for å ta ned Freedom Bridge over elven, der de bygget flåter for eventuell evakuering. Disse hadde med seg en 64 mannsterk spesialkommando for beskyttelse. Over dem sirklet 27 helikoptre, og lenger bak var et par B52 som ble eskortert av jagerfly, med USS Midway som backup. Og hvis du føler at det ikke var respons nok, så ta det helt med ro – både amerikansk og sør-koreansk infanteri sto klare til å hjelpe troppene foran, samt at 12 000 soldater sto klare til å dra til Korea. Her er resultatet:

Stubben som krevde to amerikanske liv og satte i gang den største avskrekkingsoperasjonen
etter våpenhvileavtalen mellom de to landene...

Trenger EFTAs parlamentarikere å vite dette da? Kanskje ikke. Men det er jo mulig Sør-Korea ber Norge om hjelp til å løfte sanksjonene mot Nord-Korea for å normalisere forholdet. Særlig i all den tid Norge for tiden jobber for en plass i FNs sikkerhetsråd. Særlig i all den tid vi er interessert i en oppdatert handelsavtale. Særlig på et tidspunkt der det nå planlegges et besøk fra president Moon Jae-In til Norge i sommer. Eller som vi fikk høre i briefingen - militære avtaler er enkelt. Det består stort sett av å trappe ned og redusere konfliktnivået. Politiske avtaler er langt mer kompliserte. De består stort sett av å trappe opp aktivitet og samhandling, ofte i land og områder som er utsatt for sanksjoner.

Det er interessant å ha sett, men kostet 2 500 kroner ekstra for en overnatting, inkludert lunsj. Uten vin.

Når det gjelder sanksjoner, så er dette et av de skumleste bildene jeg vet om. En diktator som leder en velmenende demokratisk president i en sjarmoffensiv. Jeg synes det er nyttig at også norske parlamentarikere vet hva som skjer i de landene som er viktige handelspartnere og hvorfor. Men ja, jeg kunne strengt tatt ha lest meg til det hjemme. Men det gjorde jeg ikke.

Gal diktator leder velmenende demokratisk president. What could possibly go wrong...

Ut på tur - Ulsan vs Ulsteinvik

På bedriftsbesøk. Hyundai har laget eget banner til oss.

- Nei, men for pokker da. Ikke bare har bussen skinnseter, men det står jaggu ”VIP” på plassene i tillegg. Nå skal det koke på Internett om politikere som reiser rundt i sus og dus, tenker jeg på dag tre av EFTAs parlamentarikerreise til Korea.

(Dette publiseres etter at vi har kommet hjem.)

 

Vi møttes kl 7:20 ii resepsjonen for å ta 8-toget fra Seoul til Ulsan, hvor vi skal besøke Hyundai Motors og Hyundai Heavy Industries. Hurtigtoget tar bare to timer, og landskapet suser forbi mens vi henholdsvis sover, leser, småprater og blogger. Byen kunne egentlig bare blitt kalt Hyundai-byen. Vårt første møte er med byens ordfører, dedikert til å videreutvikle og fornye industrien byen bygger på. Korea, som i sin tid utkonkurrerte Norge på bygging av skip, er nå i ferd med å bli utkonkurrert av Kina innenfor samme område. De ser aktivt etter nye markeder og muligheter, hvor fornybar energi og offshore vindmøller kan være en mulighet. I tillegg har ordføreren ambisjoner om å bli en av de største havnene for olje og gass i Asia. Vi uttrykker våre respektive lands ønske om å kunne bidra til dette, og han nevner spesielt samarbeidet med Equinor. Vi nevner spesielt ønske om å oppgradere handelsavtalen for å få til økt samarbeid. Han virker som en ordfører som kan påvirke beslutningene i hovedstaden på vegne av byen sin.

Vi har møter med flagg. Mange møter med flagg.

Vi ankommer Hyundai-hotellet, hvor vi spiser lunsj. Ingen vin. Bare vann. Så går turen til Hyundai Motors, hvor vi får høre at i denne byen utdanner man seg ved Hyundai Universitet, blir du syk får du behandling på Hyundai sykehus, du ler og gråter i Hyundai teater, og spiser i bedriftsrestauranten. Som sagt. Hyundai-byen. Da jeg besøkte Samsung i 2015 kunne de sikkert sagt det samme om området der de lå. Koreansk økonomi er dominert av disse massive selskapene, såkalte chaebols. Dette er flere titalls store familie-kontrollerte konglomerater som har spilt en viktig rolle i utviklingen av den sørkoreanske økonomien siden 1960-tallet, og i et samspill med myndighetene som er en (u)salig blanding av kommandoøkonomi og markedsøkonomi, alt ettersom. Selskapene har blitt gitt privilegier, mot å aktivt følge regjeringens politikk. Dette har gitt eventyrlig økonomisk vekst, men med store utfordringer for inkludering av det sivile samfunn. Du er enten innenfor eller utenfor, vinner eller taper. Så lenge økonomien vokser er dette sjelden et problem, fordi flere vinner enn taper. Nå, når økonomien slakker av, blir motsetningsforholdene tydeligere. Mangelen på godt trepartssamarbeid for å forebygge konflikter kan bli et problem når økonomien må omstille seg. Den forestående eldrebølgen kan løses gjennom å inkludere flere kvinner i arbeidslivet, men foreløpig går de fleste kvinner ut av arbeidslivet når de får barn, og ikke minst er forventningene til barna så høye at det er en heltidsjobb å følge dem opp fra skole på dagtid til kveldsskole og hjemmeundervisning, frem til en høyere utdanning som leder til arbeidsledighet og de brutte forventningers forbannelse. Kjent som et av verdens mest innovative land, drevet av gamle industrier, så kan det være interessant å følge Korea. Ikke minst som økonomisk partner. Det er i norsk interesse at koreansk økonomi går bra. Derfor snakker vi også om at kvinner i arbeidslivet har bidratt mer til norsk økonomi enn oljen, og muligheter for omstilling til fornybart gjennom utveksling av kompetanse gjennom handel. En oppdatert handelsavtale vil sikre dette. Jeg tror også det er i Koreas interesse å utdype og utvide samarbeidet for å få til den omstillingen de faktisk vil trenge. 

Vi får se Hyundai Motors samlebånd, som er akkurat som vi har sett det på tv. Bilene settes sammen mens de glir bortover fra gruppe til gruppe av spesialiserte arbeidere. Jeg vil anta at de ulike delene nok produseres automatisert, men å sette sammen bilen er i høy grad manuelt. Under tretti prosent av prosessen er automatisert, og det hørtes ikke ut til at de hadde tenkt å endre på det med det første. Unntaket er å sette inn stolene, som er så tunge at det ville vært tidkrevende å gjøre det manuelt, så en robotarm løfter setene fra samlebåndet i taket og ned og inn i bilen på bakkenivå. Stilig. Vi blir presentert for en ny modell som enda ikke er på markedet, og den mannsdominerte delegasjonen smiler fra øre til øre. Det ferdigstilles en Hyundai-bil hvert tiende sekund. En av de ferdige bilene sto klar for testing hadde adresse Norge. Garantert ikke tilfeldig. Mest sannsynlig skal den shippes av EUKOR, eid av norske Wallenius Wilhelmsen og koreanske Hyundai Motor Company og Kia Motor Company. 

I en verden med økt proteksjonisme, også her hjemme, hvor flere snakker om selvforsyning og økt egenproduksjon, så er det interessant å se på de integrerte verdikjedene Norge er en del av. I Europa produseres hver tredje bil med norsk aluminium, og nå er det flere som jobber med bil enn med forsvarsprodukter på Raufoss. Norsk teknologi selges til oljeplattformer, skip og offshoreinstallasjoner i Korea, som igjen kjøpes av norske selskaper. Samhandlingen øker verdiskapingen og trygger arbeidsplasser. Det er disse verdikjedene som kuttes uten gode handelsavtaler og internasjonale regler for skatt, likebehandling av nasjonale og internasjonale selskaper og en aksept for internasjonale tvistedomstoler som sørger for at de ulike aktørene og landene følger de spillereglene de tross alt har blitt enige om. Særlig et lite land som Norge er helt avhengig av rettferdig likebehandling for å ha en sjanse i konkurransen i verdens største markeder mot verdens største selskaper. Vær virkelig god på det du er god på, samhandle om resten.

When we prosper, our nation wil prosper, and our nation´s prosperity will bring us prosperity.

Sitatet tilhører Chung Ju-Yung, senere med tilnavnet Asan, grunnlegger av Hyundai og en feiret forretningsmann i Korea. Nærmeste vi kommer i Norge er vel Sam Eyde og Norsk Hydro, men som så ofte blir sammenligningene feilaktige, bare for å gi et bilde av betydningen, heller enn innholdet. Men nå er jeg langt utenfor poenget med disse blogginnleggene, nemlig å vise hvor mye vi koster på tur, ikke hva vi faktisk lærer. Det vi lærer kunne vi jo strengt tatt lest på kontoret hjemme. Hvorfor trenger noen å reise i 2019 i det hele tatt? Når politiske ekstremister klarer å utveksle inspirasjon og ideer på Internett, burde vel politikere, forretningsfolk, ingeniører etc kunne gjøre det samme. Tross alt kan vi vel allerede nå slå fast at #flyskam blir årets nyord, og mennskelig samhandling litt mindre viktig i en stadig mer polarisert verden, der vi helt åpenbart har lite å tjene på å samhandle mer. Nok om det. Tilbake til ”Asan” Chung Ju-Yung 1915-2001.

Kjent for sin nøysomhet og hardt arbeid, startet Asan med to tomme hender (ikke helt riktig, hvis jeg forsto det riktig solgte han en av familiens kuer for 70 won og dro til Seoul som 16 åring). Her jobbet han blant annet som sykkelbud, hvor han fra å ikke kunne sykle snart fraktet mer enn de andre på sykkelen fordi han sto på og ikke ga seg. Hans første butikk var Keyong-Il Rice Store, og i 1946 startet han Hyundai Auto Repair Works, og resten er et lite stykke industrihistorie. Han insisterte på at eksport var den eneste måten for et land som Korea, som er fattig på naturressurser, til å ikke bare overleve, men å hevde seg i verdensmarkedet. Som sagt, så gjort – og Sør-Korea har gått fra å være et av verdens fattigste land på femtitallet til  å ha den 13. største økonomien i dag. Nord-Korea hadde faktisk bedre økonomisk vekst etter Korea-krigen, men sør tangerte dem på 60-tallet. 

Vi blir smurt med gaver, som denne minnemedaljongen, der vi også kan lese om Asans personlige reise og virke.

Alt dette vet jeg fordi vi selvsagt ikke bare fikk en omvisning på ”Asan” Chung Ju-Yung-museet i fabrikken, der vi også fikk se to par utgåtte sko som symbol på nøysomhet, men vi var så heldige å få en minnemedalje med oss hjem som gave, med litt av historien skrevet ned. Så vi blir smurt med gaver også på disse turene. Korrupte politikere på tur, altså. Skal komme tilbake til gaver i et betydelig kortere innlegg.

Vi ser på verdens største skipsverft.

Politikere som ser på ting har rådgivere som tar bilde av at politikere ser på ting.

Vi besøker også verdens største skipsverft, eid av Hyundai Heavy Industries. Bildet yter ikke området rettferdighet, men jeg kan forstå at en by med 1,1 millioner innbyggere fort kan konkurrere ut norske Ulsteinvik, med 6000 innbyggere, når det for eksempel kommer til tilgjengelig kompetanse og arbeidskraft. Ikke at det at dette går inn på norske politikere og norsk debatt. Da er vi vel tilbake til det at norske politikere bør bli hjemme og lese om Korea på kontoret. I 2008 hadde Ulsan et følge Wikipedia et bruttonasjonalprodukt på 63,817 USD og ville alene vært verdens tredje mest velstående økonomi, høyere enn Norge, Singapore, USA, Hongkong og Sveits. Lurt å ha besøkt ordføreren for å snakke om fremtidige muligheter, for å si det slik. Ulsteinvik har en videregående skole, en folkehøgskole og Høddvoll stadion, hjemmebanen til Idrottslaget Hødd. Bare for at dette ikke skal bli misforstått, dette bildet gjør ikke Ulsten mindre imponerende, snarere tvert i mot. Det sier alt om norske selskapers kompetanse og teknologiutvikling, når vi likevel har norsk industri og norske verft som faktisk klarer å hevde seg i verdensmarkedet. Det gjør de også på grunn av konkurranse, ikke på tross av den. Det er gjennom konkurranse vi utvikler bedre produkter og tjenester, ofte gjennom bedre prosesser og bruk av mindre ressurser, som senker prisen og øker konkurransekraften. Et høyt lønns- og prisnivå, mangel på arbeidskraft og høyere skatter og avgifter gjør at norske selskaper må være langt bedre enn våre internasjonale konkurrenter for å hevde oss. Vi har industriproduksjon i Norge som er langt høyere enn vårt innbyggertall skulle tilsi. Det hjelper ikke bare å heie på norske industri og Ulsteinvik, uten å forstå Ulsan og hvem vi både konkurrerer med og også selger til. Industrien i Ulsan gjør Norge bedre. Teknologien fra Norge skaper muligheter i Ulsan. 

Dagens middag. Er det rart man blir feit.

Litt over fem kjører vi fra industrikomplekset og tilbake til toget. Vi er på Seoul jernbanestasjon i plaskende regn rundt klokken 21. Vi tar taxi tilbake til hotellet. Vi gjør det. Unnskyld.

-->