Vår syke rettsstat

Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem.

Dagbladet følger opp saken der professor og lærer ved Politihøyskolen, Paul Larsson, sier at kriminalitet kan lønne seg for de rike og mektige. En merkelig vinkling. Ifølge politiet var oppklaringsprosenten for vinningskriminalitet i 2009 på 15,6%. Kriminalitet lønner seg ikke bare for de rike og mektige. Kriminalitet lønner seg i Norge. Punktum. Skal man se på skjevheter i systemet, bør man like gjerne se på hvem som i hovedsak rammes av kriminelle handlinger.

Økonomisk kriminalitet utgjorde 2,6 prosent av alle anmeldte forbrytelser i første halvår 2010 (rapport fra politiet - pdf) og rammer først og fremst selskaper eller organisasjoner. Vinningsforbrytelsene utgjør 57,5 prosent og rammer vanlige folk - deg og meg.

Man skal på ingen måte ta lett på økonomisk kriminalitet. Svarte penger utgjør rundt 15% av totaløkonomien i Norge, ca. 360 milliarder kroner, og går blant annet går med til å finansiere organisert kriminalitet og lysskye miljøer. Det er viktig at arbeidet prioriteres og at politiet har ressurser og ikke minst kompetanse til å etterforske avansert økonomisk kriminalitet. Ingen er uenig i det.

Men når den kriminaliteten som rammer folk flest har lavest oppklaringsprosent, så gjør det noe med vår tillitt til politi og myndigheter. Når tyveri og innbrudd med tap av verdier på under hundretusen kroner ikke etterforskes, så er det det som er klassejustis. For de som rammes av innbrudd (kun 8% oppklares i Oslo) vil tap av verdier for 80 000 kroner svi mer for de som har lite fra før, enn om større verdier blir tapt i et hushold som også besitter større bankkonti og flere verdifulle gjenstander. Det er klassejustis, det.

For meg er det irrelevant om de som begår lovbrudd er rike eller ikke, så lenge de blir tatt. Vi ser en økning i vinningskriminalitet, innbrudd og grove ran - organisert kriminalitet fra øst-europa, som inkluderer alt fra organiserte lommetyverier i Oslo sentrum til innbruddsraid rundt om i landet. Bandene avskrekkes på ingen måte av verdens beste soningsforhold.

Riksrevisjonen har slaktet politiets innsats mot organisert kriminalitet, og Politiets Fellesforbund mener politiet prioriterer de enkleste sakene. I dag sier professor Per Ole Johansen ved Universitetet i Oslo at manglende etterforskning av økonomisk kriminalitet fører til flere lovbrudd. Han mener dessuten å vite at mange i finansmiljøene følger med på politiets kapasitet og fristes til å begå kriminalitet når de ser at det er liten sjanse for å bli tatt.

Det er jo ikke utenkelig at den samme mekanismen også gjelder annen type kriminalitet. Når vinningskriminalitet, som lommetyverier og innbrudd, blir nedprioritert, så tar det ikke lang tid før organiserte kriminelle utnytter dette. Når salget av det narkotiske stoffet khat foregår åpenlyst på Grønland i Oslo, så er det ikke utenkelig at narkotikasalg generelt også øker. Samtidig slites lovlydige borgeres tillitt til myndigheter og rettsvesen.

Vern og sikring av borgernes rett til liv, frihet og eiendom er staten og myndighetenes kjerneoppgaver. Sviktes disse, uthules den demokratiske rettsstatens fundament. Dersom de som rammes av kriminalitet opplever at det som en dobbel urett - at de først blir utsatt for kriminalitet og deretter oversett av politi og rettsvesen, så utgjør dette et svært alvorlig demokratisk problem. Da hjelper det lite med en justisminister som skryter av at vi også uthuler rettsstaten i motsatt ende, nemlig ved å fjerne prinsippet om likhet for loven gjennom å forskjellsbehandle østeuropeere i det norske rettssystemet.

Symptomene på en syk rettsstat er altfor alvorlige til at debatten om den reduseres til nok en riking-debatt.

Hva om Roman Polanski var en FrPer?

Hollywoods moralske kompass er åpenbart tilpasset et annet terreng enn det de fleste av oss er vant til å ferdes i.

- Det er en enorm tilfredsstillelse og en stor lettelse etter den lidelsen Roman Polanski og hans familie har måttet gjennomgå, sa Roman Polanskis forsvarer Herve Temime da filmregissøren ble løslatt fra husarrest i Sveits og besluttet ikke utlevert til USA.

Tilfredsstillelse fikk også Polanski i 1977, da han dopet og voldtok en 13-åring vaginalt og analt, en hendelse han ikke bare har innrømmet, men også har blitt dømt for i USA. Polanski rømte fra amerikanske myndigheter og har siden kunne leve fritt i Frankrike. Det er mulig det er det siste Herve Temime mener når han snakker om "lidelse". For det er ikke en 13-årig jentes tanker og følelser som står i sentrum når en prisbelønt kulturpersonlighet voldtar.

Den da 43 år gamle filmregissøren tok med 13-åringen til Jack Nicholsons eiendom for å ta bilder, og hoppet selv i boblebadet etter endt fotografering. Til tross for den mindreårige jentas protester, kysset han henne, forsøkte å få henne kåt ved å slikke henne, helte i henne champagne og ga henne piller for å redusere motstanden før han penetrerte henne både vaginalt og analt. Det er altså en 13-årig jente mot en 43-årig mektig filmskaper vi her snakker om.

Vi kaller det "grooming" når overgripere prøver å bli kjent med barn og unge for å bygge opp et tillitsforhold. De utgir seg gjerne for å være en fotograf, som kan oppfylle drømmen om å bli modell og overtaler ofrene til å kle av seg foran kamera. En vanlig trussel går deretter ut på at bildene eller filmene sendes til venner, kjente eller blir lagt ut på nett dersom ikke offeret gjør som overgriperen sier. Neste skritt er fysisk overgrep. Skam og skyldfølelse er allerede plassert hos offeret, som er villig til å gjøre som overgriper sier for at ikke mor og far skal få vite hvor dumme de har vært - eller at venner får vite at de trodde de var så pene at de kunne bli modell, og ble voldtatt i stedet. Dum og innbilsk samtidig.

Roman Polanski trengte ikke lure offeret sitt. Han var allerede en kjent som både filmskaper og fotograf. Han kunne utvilsomt hjelpe i gang en karriere. Han brukte nesten en dag på å ta bilder av sitt mindreårige offer i ulike settinger. Sakte, men sikkert, kunne han helle i henne champagne før han avsluttet bildesesjonen i boblebadet sammen med henne.

Det er sjelden man ønsker at en overgrepssak burde bli møtt med taushet. Men i akkurat denne saken hadde det nesten vært bedre enn reaksjonene fra skuespillere, filmskapere og kulturpersonligheter.

Et lite feiltrinn, ifølge hans venn Otto Weisser, sveitsisk filmskaper. En holdning som ser ut til å deles av flere. Filmlegender som Martin Scorsese, Woody Allen og Pedro Almodovar har signert et opprop om å frigi den høyt respekterte overgriperen. Whoopi Goldberg sa på talkshowet "The View" at det ikke var snakk om et "rape rape". For de fleste av oss holder "rape" lenge, men Hollywoods moralske kompass er åpenbart tilpasset et annet terreng enn det de fleste av oss er vant til å ferdes i.

Tenk om Roman Polanski hadde vært en noenlunde kjent forretningsmann? Eller enda verre - en republikaner? Ville allmennheten vært så tilgivende? Ville man fortsatt kjøpe produktene til en kjent overgriper - uansett hvor gode de var? Ville man jobbet for han, forsvart han offentlig - og redusert voldtekten av en mindreårig til "et lite feiltrinn"?

Hva om Roman Polanski hadde vært en FrPer i Norge. Hvordan hadde den offentlige reaksjonen sett ut da?

Dagens zensasjon

Det er ikke noe nytt at de rødgrønne tror på løsninger som ikke virker, men zen-coaching var en ny vri. Det er vel kanskje positivt at våre statsråder trener hjernen til å være mer tilstede.

- Klassisk coaching Zen, eller tilstedeværelse, går som en rød tråd gjennom Møllers rådgivning til toppledere. Møller opplyste at dette handler om å ta kontroll over en overtenkende hjerne, og at den viktigste metoden er å trene hjernen til å være mer til stede.

I stedet for å kritisere Navarsete for å bruke skattepenger på dette, så vil jeg heller oppfordre de andre statsrådene til å følge på. Om ikke annet, så frigjør dette i hvert fall tid fra å finne på annen ugagn. Inntil regjeringen får sin fortjente avløsning får heller vi andre finne vårt indre stille rom som vi kan trekke oss tilbake til når frustrasjonene blir for store.

Ooooom.

Vil flytte - men klarer ikke?

Nationen har bestilt en undersøkelse fra Sentio som viser at 37 prosent av Oslos befolkning ikke ønsker ikke å bo i hovedstaden. Mindre asfalt og mer landlige omgivelser frister mer.

Her er spørsmålet - dersom dette er riktig, hva i helvete stopper dem? Dersom Oslo-folk fristes mer av landlige omgivelser enn av asfalt, hvorfor går flyttestrømmen til Oslo, ikke fra?

Noen av de utfordringene Oslo står ovenfor er nettopp på grunn av at flere velger å bli i byen, også etter at de har fått barn, at flere flytter til byen - til tross for all verdens subsidier til distrikta uttafor, og at færre flytter tilbake til der de kom fra etter endte studier.

Hva var spørsmålet til Sentio? "Dersom du får nedbetalt alle lån, får gratis tomt og hus, samt dekket alle kostnader for flytting, kunne du da tenke deg å flytte på landet?"

Det er ikke noen "trend" dersom folk andre steder svarer det samme. Det er en trend om folk faktisk gjør noe med det. Velger de å bli i byen, så er ønsket om en interessant jobb, nærhet til kultur- og uteliv, utdanning og et mangfoldig menneskeliv kanskje høyere enn ønsket om å bo et sted der naboen har mer lyst til å skyte ulv enn å snakke i hele setninger og det står "mjølk" på melkekartongen.

Med tanke på at du kan selge en ettroms leilighet i Oslo og få et hus som fortoner seg som et slott i store deler av verden for samme sum utenfor byen, så er påstanden om at en av fire ikke vil bo i Oslo helt på jordet. Noe som er vante omgivelser for Nationen.

Lov å tenke sjæl

Frustrerte velgere slakter stortingsrepresentantenes evne til å ta personlig ansvar etter etter flere episoder der informasjon om manglende evne til å tenke sjæl har kommet på avveie.

VG skriver at minst fire ganger de siste to årene har representanter opplevd at telefoner de leverer til reparasjon gis ut igjen til stortingskollegaer uten at private bilder, tekstmeldinger og kontakter er slettet.

- Jeg synes det er skremmende at dette skjer. Man skal kunne forvente bedre sikkerhet for landets nasjonalforsamling, sier FrPs Mette Hanekamhaug til VG.

Hun sier det er spesielt viktig med god kontroll når telefoner med privat og politisk sensitivt innhold kan havne hos politiske motstandere.

Er det mulig her å påpeke at vi som velgere må kunne forvente at våre folkevalgte behandler sensitiv informasjon på en litt mindre lemfeldig måte?

Dersom man leverer fra seg en mobiltelefon med alt innhold til noen andre, så er det fortsatt en selv som er ansvarlig for dette. Enig med Tiram her - Det er lov å slette bilder fra telefonen sjøl, heller enn å stole på IT-avdelinga.

Svenske tilstander

Arbeiderpartiets Raymond Johansen advarte i går mot "svenske tilstander" etter neste stortingsvalg når høyrepartiene danner regjering. Siden han ikke fikk noen kritiske spørsmål fra noen medier, så satt flere av oss igjen og lurte på hva han egentlig fryktet?

En Høyre-regjering med et godt samarbeidsklima og en solid regjeringsplattform som alle partiene er innenforstått med at de jobber for, slik at man slipper å ha en av dem demonstrerende på plenen foran stortinget i tide og utide? Er han redd for å få en regjering der to av regjeringspartnerne ikke snakker dritt om den tredje?

Johansen mener at Sverige de siste årene har feilprioritert når de har brukt penger på skattelettelser i stedet for arbeids- og velferdstiltak. Han viste i innlegget til at ledigheten blant ungdom i landet nærmer seg 30 prosent (som i henhold til faktasjekken i Svenska Dagbladet viser seg å være 11,5 prosent, når man velger bort heltidsstudentene).

Skattelettelser er arbeids- og velferdstiltak. Skal man gjøre noe med ledighet, må man gjøre noe for de som skaper arbeidsplasser - ikke betale folk for å være utenfor arbeid, slik de rødgrønne vil.

Får en familie beholde mer av sin inntekt er dette velferdstiltak. Om pengene går til ferie med ungene, varme klær eller medisinsk behandling - så er det fortsatt velferd.

Arbeiderpartiet har ikke bare en grunnleggende forakt for egne regjeringspartnere, men utviser en forakt for den enkelte når man forutsetter at man må tvangsinndrive penger til staten for å drive "velferd". Foreldre sørger for ungene sine, de fleste av oss er i stand til å prioritere hva som er viktig i vår egen hverdag og vi er selv er mest kompetente på våre egne liv.

Om noe, så trenger vi mer "svenske tilstander".

-----
Noe annet, men relevant.

Hvis vi tror på mennesket, så hjelper vi hver enkelt frem gjennom å stille krav og forventninger som gjør at den enkelte søker å realisere sitt potensiale. Uten krav og forventninger forvitrer vi som mennesker og samfunn.

Er foreldre en større trussel mot barna enn pedofile?

Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden.

Barnebilder fra stranda blir misbrukt av pedofile, skriver VG Nett. Bildene får de fra foreldrene - eller nærmere bestemt foreldrenes blogger. Ubetenksomt, naivt og kanskje til og med egoistisk av foreldrene, mener Kripos og Datatilsynet.

Artikkelen tar egentlig for seg to saker - den ene dreier seg om at uskyldige bilder av nakne barn på stranda kan bli lastet ned og misbrukt av pedofile. Den andre er kanskje mer alvorlig. Foreldre som krenker sine barns rett til privatliv gjennom å publisere tekst og bilder fra så og si hele barnets livsløp.

Forstå meg rett - det er ekkelt og kvalmende å tenke på at pedofile ser på bilder av barna våre. Det er dog ikke et overgrep i seg selv. Vi slutter ikke å ta med barna våre på stranden eller å la de bade nakne bare fordi det kan være - og det også har vært advart mot - pedofile som også besøker stranden. Det er ikke bare foreldre og foreldrebloggere som må tenke seg om før de publisere bilder av familie, venner og kjente. Ved publisering av private bilder som identifiserer en person så skal en ha samtykke fra den som er avbildet før det publiseres. Foreldre er de som gir samtykke på vegne av sine barn, og derfor er det mer problematisk når de publiserer bilder. Men et bilde av et lekende barn på stranden - og om en pedofil ser det - er dog mindre problematisk enn at foreldre blogger sine barns liv.

Den amerikanske bloggere Dooce har vunnet flere priser for sin blogg, som først kostet henne jobben fordi hun skrev om sine kollegaer på nett, men både hun og mannen nå kan leve komfortabelt av. Dooce har delt alt fra sin fødselsdepresjon, som førte til en innleggelse på psykiatrisk, til dagliglivet i en familie med mann, to barn og to hunder. Hun skriver med selvinnsikt, humor og varme. Men det mangler ikke på barnehistorier som garantert kan - og vil - bli brukt mot barna hennes når de blir større. Der som i Norge, mest sannsynlig i taler fra mor og far til barna når de fyller år eller gifter seg. Det er pinlig å ha foreldre.

Verre er det med den norske gutten som da klassen fikk beskjed om å søke på sitt eget navn på internett i en skoletime oppdaget at en av hans foreldre hadde dedikert en blogg til å skrive om deres pågående konflikt med barnevernet. Saken er dessverre ikke unik. Det finnes eksempler på (sak fra VG, lenker ikke til idiotforeldre...) at enkelte foreldre filmer når barnevernet henter barna og publiserer de hjerteskjærende filmsnuttene på YouTube uten å anonymisere barna. Om ikke annet så beviser de kanskje at barnevernet faktisk har en sak.

Heidi Helene Sveen problematiserte rundt foreldres kringkasting av deres barns diagnoser, mobbehistorier og skolevansker i kronikken Hva er et barn i Aftenposten. Hun viste også til artikkel 16 i Barnekonvensjonen som slår fast at «Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.» Noe også mediene bør tenke på når de bruker foreldre og barn som case i artikler om nettopp sykdom, mobbing og skolevansker.

Men det er dog forskjell på å publisere pinlige bilder tatt på ferie, og å publisere barnevernssaker på nett. Det er også forskjell mellom å være personlig - for eksempel i bloggs form - og å være privat. Noen ganger er grensene åpenbare, mens andre ganger kan den virke mer uklar.

Mange oppretter en personlig blogg eller bruker sosiale medier nettopp til å holde kontakt med familie, venner og kjente, dele bilder og beskrive hendelser. Verdensveven kan veve de menneskelige båndene tettere sammen, og nettopp det er de sosiale medienes store styrke. At informasjon og bilder kan misbrukes er alltid en risiko, men ikke større enn at det med litt nettvett ikke bør legge begrensninger på utfoldelsen og rikdommen av nettopp det personlige i sosiale medier.

Vi bør ta mer hensyn til hva barna vil synes om å få sitt livsløp dokumentert på nett, enn om pedofile får tak i et uskyldig bilde av lekende barn på stranden. Det er en forskjell på å fortelle en historie som inkluderer andre, og rene personutleveringer. Vær personlig, men ikke privat. Ikke gjør mot andre det du selv ikke vil at andre skal gjøre mot deg.

Myke dyr i Høyre?

Dersom jeg forstår db.no rett, så trenger Høyre flere myke dyr i partiet for å lykkes med viral markedsføring av våre videoer på nett.

ET DYRETIPS Å TA MED seg for norske spindoktorer, Høyre for eksempel, i framgang på partibarometrene, kan maksimere suksessen med flere søte, pelskledte hovedpersoner. Den mest sette videoen deres på You Tube for tiden er med Arne Hjeltnes. Den har 369 visninger.

Denne bloggeren stiller seg kritisk til å få flere pelskledte personer inn i Høyre, men vil gjerne ha flere hovedpersoner med Arne Hjeltnes' evne til å kommunisere et budskap med sjarm, varme og humor.

Terrorsaken endrer ikke motstanden mot datalagringsdirektivet

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Det er mange måter å fiske i rørt vann på. Mens FrP bruker terrorsaken som et eksempel på feilslått asylpolitikk (mer om det senere), ringte Radio Norge i går og spurte om jeg trodde at tilhengerne av datalagringsdirektivet vil bruke saken i sin argumentasjon for direktivet. Utvilsomt. Terrorsaken kan også føre til at flere vil støtte innføringen av direktivet. Men terrorsaken har ikke endret på noe i forhold til verken det prinsipielle i forhold til direktivet, eller implementeringen av det.

Om terrorsaken har vist noe, så må det jo være at politiet og PST allerede har tilgang til virkemidler som avslører og muliggjør etterforskning - herunder overvåking og avlytting - ved mistanke om alvorlig kriminalitet. Gitt at det er riktig at etterforskingen av saken startet for ett år siden, skal PST og politi dermed ha hatt mulighet til å innhente, lagre og hente ut all tilgjengelig trafikkdata i minst ett år da de har hjemmel bl.a. i straffeprosessloven § 215a til å gi sikringspålegg til teleselskapene ved mistanke - nettopp for å sikre historiske trafikkdata. Siden de har kameraovervåket leiligheten til en av de mistenkte, er det rimelig å anta at de sitter på trafikkdataene også.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Før du er mistenkt for noe, skal ikke stat og myndighet ha anledning til å samle mulige bevis mot deg. Dette prinsippet må stå fast, uavhengig av om et flertall i befolkningen skremmes til å mene at det er verdt at all deres kommunikasjon blir overvåket for å forhindre terrorisme. Er du ikke mistenkt for noe, skal ditt privatliv vernes. Basta!

Det som definerer et liberalt demokrati er nettopp en forutsigbar rettsstat der offentlig makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes garantier som setter grenser for statens maktbruk. Rettsstat og menneskerettigheter er knyttet til grunnleggende krav og begrensninger i forholdet mellom myndighetene og den enkelte. Forutsigbarhet må også bety at rettsprinsipper holdes i hevd til tross for skiftende flertall i befolkningen på bakgrunn av enkelthendelser.

Utgangspunktet for en liberal rettsstat er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når frykten for terror fører til at vi er mer enn villige til å bytte bort de prinsippene våre demokratier er bygget på, vinner terroristene. Frykten i seg selv er et våpen. Skal vi skremmes vekk fra våre demokratiske verdier eller skal vi kjempe for dem?

Mediene skyld i mediekrisen

"Mediene skyld i mediekrisen" var det de egentlig mente på desken i VG da dagens forside ble laget. Ved en glipp ble den seendes slik ut:

Det tok visstnok fire journalister for å lage saken.

Hvor mange gravejournalister som skal til for å skru i en lyspære vites ikke.

Syndefloden

Skal man tro dagsavisene så står det til en hver tid 40 000 prostituerte klare til å overflomme et hvert fotballarrangement.

Foran fotball-VM i Tyskland kunne man lese at arrangørene tilrettela for den forventede syndefloden, der menneskesmuglere ville stå bak 40 000 tvangsprostituerte fra øst-europa. Med moralsk indignasjon som drivkraft kan mediene boltre seg i hysteriske politikeres reaksjoner på et fenomen som ikke finnes.

Nå er det Dagsavisen som fortsetter å spre myten. 40 000 prostituerte skal ha "flommet inn i Sør-Afrika". Men om noe, har visstnok sex-kjøpet gått ned.

Folk er mer interessert i fotball enn å kjøpe sex. Hvem skulle trodd det...

Nedslående politi

Politiets manglende ressurser gjør at de heller ikke i år kommer til å slå ned på organisert kriminalitet,voldtekt, overgrep, vold, innbrudd drikking i Oslos parker. Dette reagerer lederen i Forbund mot Rusgift, Knut T.Reinås på. Han sier til Aftenpoften:

Vi mener politiet bør slå ned på alkoholbruk i parken på samme måte som de slår ned på narkotikabruk.

Det er jo nettopp det de gjør...

Bot eller bedring?

Med makspriser som begrenser tjenestutvikling, blir vi alle litt fattige. Fattige på tid og muligheter til å prioritere annerledes.

VG skriver i dag at rundt halvparten av styrerne i private barnehager mener at foreldre som henter barna for sent i barnehagen, bør kunne straffes med bøter. Når de ansatte må jobbe utover avtalt arbeidstid, koster det penger. Hvis ikke foreldrene selv betaler for den ekstra tiden barna deres er i barnehagen, må det brukes mindre penger på aktiviteter i kjernetiden.

Med lovpålagt makspris har staten lagt en begrensning på hvor godt tilbud barn og foreldre kan få. Foreldre kan ikke kreve at barnehagene endrer åpningstidene til å reflektere deres behov, og barnehagene kan ikke utvikle og tilby flere og bedre tjenester for barn og foreldre.

For noen år siden leste jeg om en barnehage i Danmark som ikke bare var et godt sted å være for barna, men som også leverte tjenester som gjorde det lettere å være forelder. Levere og hente klær til rens? Ja, hvorfor ikke. Barnehagekjøkken som tilbød middag til å ta med hjem? Det skulle bare mangle. Dermed bidro barnehagene til å frigjøre tid for stressede foreldre til nettopp barna. Er det så galt?

Barnehagen hadde garantert ikke makspris. Det er mye mulig at mange ikke ville hatt råd til å ha barna sine der. Men så er det heller ikke alle som leverer klær til rens, har lange arbeidsdager og krevende jobber der 8-16-tankegangen er håpløs gammeldags.

Kanskje en 8-16 barnehage med makspriser og timesbøter burde holdes av til den stadig bevegelige gruppen av fattige, samt politikere og ansatte i offentlig sektor. Så kan andre få mulighet til å vurdere om de kan bruke penger på bedre innhold eller flere tjenester - eller begge deler - til barna sine. Å fjerne maksprisen burde være ett av flere steg i den retningen.

Dagens vri

Høyres Bent Høie støttes av et bredt flertall av norske stortingspolitikere når han ønsker å ta debatten om høyere egenandeler for helsetjenester. Ifølge NTBs sak - referert bl.a. i VG - ønsker ikke FrP å " gjøre seg upopulære ved å foreta grep som alle de andre partiene mener er nødvendig."

Kanskje NTB burde velge om de skriver en nyhetssak eller en politisk kommentar?

Det mekaniske samfunn

Er et samfunn der enkeltmennesket ikke står ovenfor moralske valg til det beste for fellesskapet?

I boka «A clockwork orange» beskrev Anthony Burgess en marerittaktige visjon om et fremtidig dystopia. Hovedpersonen, Alex, er lederen i en kriminell ungdomsgjeng som utfører voldshandlinger uten medfølelse for sine ofre. Dette slutter brått når Alex blir fengslet og utsatt for en forsøksmetode for å kurere hans anti-sosiale oppførsel av myndighetene. Behandlingen gjør han ute av stand til å utføre annet enn gode handlinger. Han er ikke lenger et menneske som kan ta moralske valg. Han kan ikke velge mellom rett eller galt. Han kan ikke velge. Boka stiller spørsmål ved om det er greit å frata individet retten til fritt valg, også å velge galt, når det tilsynelatende kun er til gode for samfunnet og fellesskapet?

Dagbladet skrev for en stund siden om et prøveprosjekt i Middelsbrough i England, der myndighetene koblet høyttalere til overvåkingskameraene og kunne fra et kontrollrom korrigere ”anti-sosial oppførsel” som lommetyveri, forsøpling, slåsskamper og mer alvorlig kriminalitet gjennom å snakke til de det gjaldt. I kommentarfeltet skrev en leser «Om man er redd kameraer og overvåking - så betyr jo det at man selv er ute på noe snusk.» Har man ingenting å skjule, så har man ingenting å frykte, sies det. Premisset om at personvern handler om muligheten til å skjule ”snusk” er så allment akseptert at man nesten blir mistenkeliggjort om man påpeker at retten til privatliv er en menneskerett – på like linje med retten til liv, tros- og ytringsfrihet. Retten til en privat sfære – muligheten for å utfolde seg uten å frykte fordømmelse, korreks eller kritikk er en forutsetning for at mennesket som sådan skal kunne leve med verdighet og respekt, både for seg selv og for andre.

Er det så galt å forsøke å hindre at folk forsøpler, slår ned gamle damer og banker hverandre i fylla? Absolutt ikke. Men hva skjer med den individuelle og kollektive bevisstheten når moralske dilemmaer blir borte og vi ikke lenger selv trenger å vurdere hva som er rett eller galt? Mister vi ikke vår evne til moralsk handling? Er det til gode for samfunnet og fellesskapet?

Overvåkingssamfunnet er en mekanisk kontroll som er ment å hindre folks «anti-sosiale oppførsel». Når vi vet at noen ser oss, stopper vi det vi er i ferd med å gjøre. Sosial kontroll er ikke noe nytt. Men det er en grunn til at folk har rømt fra det, enten det er en snever tilværelse i en bygd eller fra et kommunistisk diktatur. Det hindrer livsutfoldelse og utvikling. Det er heller ikke mange tiår siden det å være homofil var definert som «usosial oppførsel».

Overvåker du noen lenge nok, så vil du mest sannsynlig finne noe du kan arrestere han for eller bruke mot han – enten han har kjørt på rødt, vært indiskret i forhold til informasjon om sin arbeidsgiver eller lever i et partnerskap som kollegaene ikke vet om. I informasjonssamfunnet, er informasjon hard valuta. Skal vi som borgere føle oss trygge i et slikt samfunn, må vi være sikre på at tilgangen til å samle inn, lagre og bruke informasjon om oss er ekstremt begrenset.

Personvernet skal beskytte oss mot maktmisbruk i et samfunn der vi daglig utsettes for overvåking når vi utfører de mest banale gjøremål – enten det er å ta ut penger av minibanken eller handle på 7/11. Vi forsøker ikke skjule noe for myndighetene når vi søker rom for refleksjon eller samtaler der ingen andre kan se eller høre oss. Vi fører dagbok, skriver brev eller synger i dusjen når vi tror – eller håper – at ingen hører oss. Vi river ikke i stykker og makulerer brev, notater eller bilder av gamle kjærester fordi innholdet er skadelig, men fordi vi er ferdig med det. Vi ønsker ryddighet i forhold til hvilken informasjon som er om oss, fordi vi ønsker selv å kontrollere våre egne liv – ikke at andre skal gjøre det.

Rammene for hva man kan gjøre og hva som er sosialt akseptabelt blir snevrere. Hva skjer med dissidenter, opprørere eller folk som ønsker å være annerledes når det offentlige rommet de kan ferdes i innskrenkes?

Vil mennesker som aldri blir utsatt for moralske dilemmaer, og stå til ansvar for sine handlinger, utvikle en sunn forståelse for hva som er rett og galt? Er det bedre å være amoralsk enn umoralsk? Kan det være bedre å velge å være slem enn å bli tvunget til å være snill, gitt at man blir stilt til ansvar for sine valg?

Å stå til rette for sine handlinger når man velger feil er noe av det som gjør at vi vokser som mennesker. Frihet fordrer ansvar. Dette handler nemlig ikke bare om de grove forbrytelsene, men også de daglige små handlingene - ubetenksomt eller ikke.

I boka «Drageløperen» av Khaled Hosseini sliter hovedpersonen med å ha sviktet sin beste venn i barndommen. Sent i historien kommer det frem at hans far, som fremstod som et symbol for rettskaffenhet, også hadde sviktet en gang. For å gjøre bot ga han penger til de fattige, til venner som trenger det og bygget barnehjem. «Og det er sann botferdighet, Amir djan, når skyldfølelsen fører til noe godt.»

Det er menneskelig å feile. Mister vi muligheten til å velge mellom rett og galt mister vi også en del av det som gjør at vi kan vokse som mennesker. Vi mister vår moralske dimensjon. Vi blir robotmennesker i et mekanisk samfunn.

Er det til fellesskapets beste?

Binær blogging

VamPus er ikke en av dem som trenger hjelp fra tjenesten "Anti-Social" for å blokkere sosiale medier ute for å få gjort noe. Enten er jeg på - og da er jeg veldig på - eller så er jeg av - og ofrer ikke blogg eller twitter en eneste tanke. I noen uker nå har bloggen gått for lut og kaldt vann, mens VamPus bygger rede med Mannen i ny leilighet. Når to ekorn flytter sammen (begge er klassiske samlere) så er det mange ting som skal på plass. Med ettertrykk på ting.

Han har plater. Jeg har bøker. Begge har sko.

Platene hans er nå plassert i kjelleren, og Mannen truer med å tvangsflytte sko til å dele esker for å få bedre plass. Han forstår ikke argumentet om Pradaene ikke går sammen med Vivienne Westwood. Mannfolk.

Dermed står bøker for fall. VamPus er snobbete nok til å få grøssninger av å sette hans samlede utgivelser av Robert Ludlum sammen med hennes boksamling med seriøse bøker, og har aller nådigst opprettet en seksjon for krim i den ene bokhylla. Men noe må ut og ned i kjelleren. For husfredens skyld. CD-samlingen er allerede på vei ned. Og flere bøker.

Men skosamlingen min får han aldri.

Og bloggingen? Jo, takk. Skal være mer på nå. Skrivelysten er i ferd med å komme tilbake. En rosablogg er rett rundt hjørnet. Om bryllup, hjem og mat og sånn. Stay tuned!

Fredsprisvinner mot pressefrihet?

Store satan slår til igjen. Etter å ha vært en yndet skyteskive for nådeløs kritikk fra medier, demonstranter, bloggere og politiske motstandere (som for så vidt også inkluderer medier, demonstranter og bloggere), har president George W. Bush endelig fått nok. Han har vært sammenlignet med Hitler, beskyldt for å være en krigshisser, mentalt tilbakestående, og blitt kalt den verste presidenten USA noen gang har hatt. Det er kanskje derfor Bush-administrasjonen er nådeløse mot kilder som lekker sensitive opplysninger til pressen.

Aftenposten refererer fra en journalistkonferanse arrangert av Investigative Reporters and Editors (IRE), der redaktør i Washington Post, Leonard Downie jr, uttrykte stor bekymring for det han omtalte som en klar innskrenkning av pressefriheten i landet.

–Det har aldri vært så vanskelig for journalister i USA å holde sine kilder hemmelige som nå. Vi har en rekke saker de siste årene og månedene som viser at Obama-administrasjonen er på stadig kildejakt. Kilder fengsles og dømmes, og journalister stevnes for retten for å røpe sine kilder.

Vent litt. Sa han Obama? Den svarte Jesus, mannen som fikk Nobels fredspris for sitt fremtidige arbeid for fred og frihet i verden?

Det kan da ikke stemme.

Den rosa sangen

Etter hvert har man jo ikke bare blitt en erfaren bryllupsgjest, men også forlover, takkformaten-taler og toastmaster. Kommende helg er det sistnevnte rolle som skal fylles, og så langt ser det ut til at vi slipper unna den alt for lange "rosa sangen" på kriserim basert på en vise ingen husker. Eller gjør vi?

Min hemmelige drøm er selvsagt å skrive den ultimate rosa sangen, sangen over alle rosa sanger, basert på alle klisjeer som finnes, med kriserim så pinlige at krystall knuser og blomsterdekorasjonene visner.

Den rosa sangen oppstår som regel når perifere familiemedlemmer med oppmerksomhetsbehov vil markere seg foran store forsamlinger, men ikke har hatt kontakt med personen sangen er dedikert til siden vedkommedes barndom. Derfor er selve stammen i sangen basert på pinligheter fra barndommen og karaktertrekk man for lengst har vokst fra, med klamme plattheter om "nå hun voksen har blitt - det er merkelig gitt" - og "giftes bort skal - han er jammen til karl" og gode ønsker på veien, hei skål!

Valget av sang som uttrykksform viser i hvert fall et snev av selvinnsikt - man vet at man verken er utstyrt med vett eller vidd nok til å holde en tale i kraft av egen person - og velger i god sosialdemokratisk ånd å tvinge andre til å fremføre djevelskapet for seg. For særnorsk er det - i land med sterkere åndsliv og dannelseskultur finnes ikke dette. Og bare for å toppe dette, er det mulig å kjøpe kjipe sanger på nettet dersom man finner at kriserim suget av eget bryst ikke er håpløse nok.

Ondskap satt i system.

Hva skal man velge? Bamsefar i lia? Røver-visa? Eller klassikeren - "vi tar en sang som kun de over 70 kan melodien til og deretter nekte å være forsanger"?

Så mange muligheter, så kort tid...

Hva skal man med fiender...

..når man har venner som meg? Epost til en venn av meg som var sykemeldt etter det som antakeligvis var en liten blodpropp i hjernen:

"Regner med at du fortsatt vegeterer rundt i heimen som en siklende idiot. Deg om det."

Vel. Karma comes back to you, er det ikke det de sier? Etter at jeg mistenkte at han kun inviterte Mannen og meg til å feriere med han i Italia for å ha noen som kunne mate han med skje, så fikk jeg selv blodpropp. Universet er med andre ord i balanse. VamPus Vindrikkeren skal feriere et steinkast unna vindistriktene i Toscana... med mulighet for kun et meget begrenset inntak av de edle dråper. Hmf.

Uansett. Det burde ikke være vanskelig å finne gjøremål i Umbria/Toscana, men jeg er mest på utkikk etter et matlagingskurs - gjerne med vinsmaking. Vi skal bo i Tuoro Sul Trasimeno ved Trasimeno-innsjøen, på grensen mellom Umbria og Toscana.

Forslag?

Skjønnhetsevolusjonen

Denne videoen er et ledd i Doves kampanje for "real beauty", fortsatt en salgskampanje - men selger på andre verdier enn det vi er vant til å se. Etter å ha sett den er du kanskje enig i utsagnet om at "No wonder our perception of beauty is distorted". Etter å ha sett stylistenes magiske evner på settet til Studio 5 på nært hold, kan jeg ikke annet enn å si meg enig. Så har jeg da heller aldri gitt meg ut for å være en naturlig skjønnhet..

Dropper skjellig grunn til mistanke

Det går mot at regjeringen dropper kravet om skjellig grunn til mistanke mot konkrete personer for at politiet skal få tilgang til de omfattende dataene de krever at teleselskapene skal lagre om din og min elektroniske kommunikasjon. Teknisk Ukeblad skriver om betydningen av dette:

Om du på noe tidspunkt av døgnet befinner deg i tids- og stedsmessig nærhet til en alvorlig forbrytelse med ukjent gjerningsmann – enten du selv vet det eller ei – vil du i kraft av dine innsamlede lokaliseringsdata være på politiets liste over mulige gjerningsmenn idet etterforskningen starter.

Så er det jo opp til deg å bevise at du er uskyldig. Og siden vi alle konstant omgir oss med troverdige vitner til våre gjøremål så burde jo det være verdens enkleste ting, eller hva?

Løgnaktig eller bare inkompetent?

I dag avholder Justis- og politidepartementet sitt høringsseminar om hvorfor justissektoren trenger omfattende innhenting og lagring av kommunikasjonsdata fra hele Norges befolkning uavhengig om vi er under mistanke for kriminelle handlinger eller ikke. Seminaret blir (kudos for det) overført direkte via departementets hjemmesider og kan følges her.

Dersom politiet eller noen i panelet på et eller annet tidspunkt nevner trafikkdatas betydning i oppklaringen av antall saker bør noen kreve granskning av politimyndighetene for å bevisst unndra opplysninger for offentlige utvalg som nettopp skal granske politiets bruk av såkalte skjulte tvangsmidler. Ifølge Metodeutvalget, som nettopp er et slikt utvalg og som i sitt NOU 2009:15 viser til at politiet ikke fører noe register med statistikk og effektiviteten ved bruk av historiske data.

Dette var nemlig ett av temaene som Metodekontrollutvalget skulle se nærmere på i sin generelle evaluering av bruken av såkalte skjulte tvangsmidler i forbindelse med utredningen NOU 2009:15 "Skjult informasjon - åpen kontroll". Problemet viste seg å være at utvalget ikke fikk tilgang til saksdokumenter i konkrete saker på grunn av taushetspliktbestemmelser i lovgivningen.

Utvalget pekte på at det ikke føres noe register med statistikk om effektiviteten av bruk av historiske trafikkdata hos politi/påtalemyndighet og har derfor ikke kunnet foretatt noen reell evaluering. Deres anslag når det gjelder nytteverdien av historiske trafikkdata baserer seg derfor hovedsakelig på ikke-kontrollerbare anslag fra politi- og påtalemyndighetene selv.

Når politiet hevder at trafikkdata har hatt "betydning" i rundt 40 % av de sakene hvor slike data har vært innhentet, er det altså ikke basert på verken interne statistikker eller på kontrollerbar dokumentasjon. Anslaget sier heller ingenting om hvilken betydning trafikkdata hadde, ei heller om de var nødvendige eller om samme resultater kunne vært oppnådd med andre etterforskningsmidler - for eksempel "frysing" av bestemte trafikkdata med grunnlag i mistanke under en konkret etterforskning. (via Uhuru aka Jon Wessel-Aas)

Dersom politiet nå, bare ett år etter at utvalget avsluttet sitt arbeid, plutselig kan vise til slik statistikk, så er det grunn til å tro at de har motarbeidet Metodeutvalget og at vi har et politivesen som enten ikke gir innsyn i egne metoder og derfor står utenfor Stortingets kontroll. Alternativt at vi har et politi som overhodet ikke kan belegge sine påstander og lyver for å få tilgang til et omfattende maktmiddel fordi de ikke er kompetente til å løse sine oppgaver på andre måter.

Begge deler er like alvorlige.

Les også om hvor lett det er å omgå direktivet i dagens Aftenpoften.

Cooling-effect

Nei, det er ikke mer mas om klima. Det er mer mas om datalagringsdirektivet. NAVs høringsuttalelse var overraskende kritisk lesning ut fra at etaten selv kan ønske innsikt i sine klienters gjøren og laden. De peker på den såkalte nedkjølingseffekten - at folk benytter andre kanaler eller lar være å kontakte dem for hjelp fordi de vegrer seg for å bruke elektronisk kommunikasjon som de vet blir logget og lagret. Ironisk nok samtidig som stat og kommune tilbyr stadig flere elektroniske tjenester til borgerne.

"En stor del av vår kommunikasjon med publikum foregår via telefon, sms og ulike nettløsninger. Det må ikke bli slik at ved innføring av datalagringsdirektivet, så benytter publikum seg heller av andre kommunikasjonskanaler i kontakt med NAV i frykt for overvåking, selv om kontakten med NAV i og for seg er legitim nok. Visse brukere vegrer seg for å oppsøke et NAV kontor. Dersom de samme brukerne vil vegre seg for elektronisk kommunikasjon, så skaper dette utilsiktede konsekvenser for etatens håndteringen av sin samfunnsmessige oppgave.

Det er åpenbart at det grove og organiserte kriminelle miljøet vil tilpasse seg datalagringsdirektivet og nasjonale lovbestemmelser, og derfor benytte seg av alternative kommunikasjonskanaler som ikke er sporbare."

Hele høringsuttalelsen (kort og grei) kan leses her.

Private løsninger - for folk flest?

Paul Chaffey blogger om debatten om sosialdemokratenes dobbeltmoral som ble utløst etter at det ble avslørt at den danske sosialdemokraten Mette Fredriksen sender sin datter til en privat skole. Fredriksen har tidligere advart sterkt mot valg av private løsninger. Det viser seg at hun ikke er alene om dette. Både partilederen for Socialdemokratene, Helle Thorning-Schmidt, og flere ledende tillitsvalgte på venstresiden velger private løsninger for seg og sine.

Hvorfor skulle danske sosialdemokrater være bedre enn norske?

En av våre fremste, Gro Harlem Brundtland, leide inn private for at moren skulle få en bedre omsorgsbehandling. Dette til tross for at et offentlig helsevesen og likebehandling har vært viktige prinsipper for familien og en sentral del i Arbeiderpartiets politikk. Gro er vel også en av de som har vært fremst i både kampen mot skattesmutthull og nullskatteytere, samtidig som hun og hennes familie mer enn gjerne har benyttet seg av de samme smutthullene.

Statsminister Jens Stoltenberg har selv gått på privat skole. På en annen side så unner jeg sosialdemokrater Steinerskolen. Virkelig.

Mens vanlige folk - sykepleiere, brannmenn, politifolk, lærere, renholdsarbeidere m.fl - må stå i barnehagekø, er det greit at sosialdemokratiske statsråder kjøper seg plass foran i køen. I motsetning til oss andre, som er prisgitt deres politikk, har nemlig de viktige jobber.

Chaffey siterer Mads Lundby Hansen i den liberale tankesmien CEPOS , som skriver at når venstresida velger private løsninger så er ikke det annet enn en bekreftelse at nettopp disse løsningene fungerer utmerket. Dette har jo høyresida hevdet i alle år. Når en sykepleier går fra det offentlige for å starte en privat omsorgstjeneste, så gjør hun ikke dette for å bli omsorgsyrkets Darth Vadar, men fordi hun mener hun kan utføre tjenestene bedre eller annerledes enn sin tidligere arbeidsgiver. Det er flott at folk venstresida innser dette ved å nettopp aktivt velge private løsninger.

Så spørs det om de innser at også folk med mindre viktigere jobber enn dem selv - de som i det daglige bygger Norge og betaler sin skatt gjennom sitt arbeid - skal få lov til å velge private de også?

Hjelpeløse uten EU?

I forkant av Høyres landsmøte i helgen har Arbeiderpartiet økt trykket for å få EUs datalagringsdirektiv innført i Norge. Det er spennende å se hvordan Arbeiderpartiets velkjente partipisk fungerer - helt inn i Høyres stortingsgruppe.

Mens tilhengerne til stadig etterlyser en faktabasert debatt, for så å levere løgner og overdrivelser over en lav sko, mener jeg at motstanderne har levert fakta etter fakta uten at det ser ut til å gjøre inntrykk. Senest sa statsminister Jens Stoltenberg i dag at trafikkdata hadde vært helt sentralt i å oppklare saker som Baneheia-saken - en sak som forståelig nok vekker mange følelser. At man måtte se vekk fra nettopp trafikkdata, fordi disse ikke var entydige og kunne dermed bidratt til at Viggo Kristiansen gikk fri - har motstanderne av direktivet gjentatt til det kjedsommelige - uten at Arbeiderpartiet ser ut til å forholde seg til det.

Arbeiderparti-mannen Arne Johannessen har vært partilojal og støttet opp under Aps påstand om at Norge vil bli en fristat for kriminelle uten direktivet. Arbeiderpartiets politikk har allerede gjort Norge til en fristat for kriminelle - med mindre sjanse for å bli tatt for kriminelle handlinger enn å overleve som gründer. I Oslo er oppklaringsraten for anmeldte saker på rundt 15%. Dersom politiet har samme forhold til bevisfremleggelse der som i sin argumentasjon for datalagringsdirektivet, så er kanskje ikke det så rart.

EUs egen pågående evaluering av direktivets effektivitet i forhold til kriminalitetsbekjempelse står i skarp kontrast til politiets påstander om at de vil stå hjelpeløse uten. Det finnes nemlig ingen bevis for at direktivet bidrar til å redusere kriminalitet eller øke oppklaringsgraden. Det er jo nettopp derfor EU evaluerer direktivet i disse dager. Det fungerer ikke. Det koster for mye. Og det krenker personvernet. Eller si som Eirik Rossen i Digi.no - Å prøve å fange garvede kriminelle og terrorister ved hjelp av direktivets trafikkdata, er som å servere suppe i en sil.

Han skriver videre: Storberget skriver at direktivmotstanderne betrakter personvernet som «viktigere enn kriminalitetsbekjempelse». Det stemmer ikke. Motstanderne innser at det er en avveining mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse. Det som har skjedd i denne debatten er at tilhengerne, uten belegg i fakta, overdriver direktivets betydning for kriminalitetsbekjempelsen, samtidig som de unngår – slik Storberget gjør her – å ta stilling til den krenkelsen av personvernet direktivet innebærer.

Man sitter igjen med at direktivet ikke er påkrevet av hensyn til EØS-avtalen, og at det krenker personvernet uten å gi større gjennomslag for etterforskning av kriminalitet og terror. Hva er da vitsen?

Høyre kan i helgen redde sin troverdighet om personvern, som er bygget opp gjennom klare prinsipielle holdninger i personvernsaker gjennom partiets historie, ved å si et klart og tydelig nei. Dersom det ikke skjer vil partiet ha mistet noen av sine grunnleggende verdier på veien. Samtidig vil EU måtte gjøre noe med direktivet. Det kan hende at hele direktivet trekkes tilbake fordi det overhodet ikke løser de problemene det var ment å løse.

Men det svarer fortsatt ikke på det spørsmålet jeg har begynt å stille meg. Dersom datalagring er så kritisk for politiet og kriminalitetsbekjempelse - hvorfor har ikke Ap eller Høyre foreslått egne lover for dette på Stortinget? Det er da ingen grunn til å vente på et EU-direktiv dersom politiet står hjelpeløse i kampen mot kriminalitet her hjemme uten?

Eller er det heller Norge som er hjelpeløse uten EU, men Ap og Høyre er for feige til å ta opp EU-debatten?

Mer om DLD her.