Fra beige til blått

DN har kjørt en debatt i sommer om Høyre - friskt sparket i gang av Kjetil Wiedswang - og deretter kjapt dratt ned på et usedvanlig lite interessant nivå av en rekke enda mindre interessante debattdeltakere. Noen unntak har det selvsagt vært, men det måtte Kristin Clemet til for å vise at det går an å formulere klare, tydelige og gjennomførbare saker som ikke bare samler Høyre - men sannsynligvis også store deler av høyresiden:

"Man vinner ikke valg på alt det gode man allerede har gjort, og man vinner sjelden valg på bare å kritisere motstanderen. Man må ha en alternativ politikk som tilstrekkelig mange velgere vil gi sin stemme. (...)

• Høyre kan gi alle borgere retten til å velge mellom ulike offentlig finansierte tjenestetilbud, enten det gjelder sykehus, sykehjem, hjemmehjelp, barnehage eller skole. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at valgfrihet er viktig i et samfunn med en stadig mer mangfoldig og kunnskapsrik befolkning.

• Høyre kan la private bedrifter og ildsjeler få være med å løse de offentlige oppgavene, enten det gjelder helse og omsorg, samferdsel eller skole. Det er venstresiden imot. Men Høyre kan vise til at alle gode krefter er bedre enn noen gode krefter, dersom man vil fremme kreativiteten og effektiviteten i samfunnet.

• Høyre kan love at alle skal få beholde mer av inntekten sin, slik at borgerne får mer makt og myndighet over sine egne liv. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at velferden først og fremst skapes av oss selv og ikke av staten, og at det ofte er mer fornuftig å la pengene være der de er fremfor å drive dem inn i skatt.

• Høyre kan si at partiet vil fjerne formuesskatten, fordi den betyr lite for staten og enormt mye for mange av dem som blir rammet. Dette er venstresiden imot. Men Høyre kan si at vi trenger verdiskaping og nye arbeidsplasser, og at det ikke er riktig å bruke en skatt som et symbolpolitisk virkemiddel bare for å ramme de rike.

(...)"

Noe Clemet peker på, som er helt sentralt, er at i de fleste politiske partier kan ulike fløyer utmerket godt leve sammen så lenge man er enige om hovedsaker som forener oss. Min liberalisme er retningsgivende, men ikke svaret på ethvert politisk spørsmål. Når den såkalte ideologigruppen, som jeg var medlem av i cirka ett kvarter, synes Høyre heller skal bli gråblått (i motsetning til beige vil jeg anta) enn blått, så kan man jo bli litt oppgitt. Helt til man husker at det er forskjell på å forsøke å slå an tonen og å faktisk være toneangivende...

Nå er det valgkamp. Vi kan ta opp debatten om Høyres sjel 15. september.

Taggere for Tjen Folket

Ikke før jeg har lest sitatsjekk på et lite intervju mot lovlige taggevegger i Oslo for partiavisa, så minner hablog meg om at commiene Tjen Folket er på nett. Og hva finner man der?



Rett skal være rett. Tjen Folket har fått følgende melding fra den garantert toneangivende gruppen "Taggere for Tjen Folket" (TFTF) med overskriften "Provokasjon i Moss":

Vi er blitt gjort oppmerksom på et oppslag i Moss Avis.

Vi vil gjøre det kjent at denne tagginga ikke er gjort av TFTF. Vi lager ofte og gjerne grafitti for Tjen Folket, men vi gjør det ikke på slike plasser.

Vi er sikre på at dette er gjort av folk som ønsker å sverte Tjen Folket, vi har også våre sterke mistanker til hvem som har gjort det.

For TFTF
Reidar Ung

Jeg vet det er fryktelig nedlatende og patroniserende, men jeg klarer ikke la være. De er så søøøte!

Men hvor går mistanken? Tusjere mot EU? Sjablongmalere for et fritt Palestina?

Tell me!!

Alle skal inn!

Valgkampmatriell fra Arbeiderpartiet. En mulig twist på slagordet om at alle skal med - alle skal.. inn?

Umusikalsk kvitring

Kronikk i dagens VG, tror jeg har lenket opp det vesentligste:

Politikere bruker mikrobloggingstjeneste Twitter uvettig, skriver kommunikasjonsrådgiveren Nikki Schei i VG søndag 19. juli. Kronikken minnet meg om en bloggpost av Peter Shankman, lederen for The Geek Factory i New York, der han advarer mot selverklærte eksperter på sosiale medier. Shankman mener man bør være skeptiske til rådgivere som overdriver farene ved bruk av sosiale medier for å selge egne tjenester. Blant annet er det lurt å sjekke rådgiverens egen tilstedeværelse på nett det siste året. Har de vært en aktiv deltaker i digitale medier de siste seksten månedene, eller opprettet de Twitter-konto etter at Obama vant valget i USA?

Sosiale medier er en fellesbetengelse for nettbaserte tjenester som legger til rette for interaksjon mellom brukerne, der innholdet skapes av brukere som deler informasjon, meninger og anbefalinger gjennom tekst, bilder, videoer og mulighet for kommentarer. Felles for interaksjonen i de sosiale mediene er at det ikke er din tittel eller posisjon som på sikt gjør om du får gjennomslag og blir lyttet til, men om du deltar konstruktivt i den digitale samtalen.

Nikki Schei kritiserer politikere for manglende «nettikette» og mener de spolerer muligheten til å bruke sosiale medier som en lyttepost og plattform for dialog ved å heller dyrke sitt eget ego og behandle sosiale medier som en ropert. Han drar frem tre politikere som han mener har kvitret umusikalsk, og dermed beviser at politikere ikke ser på Twitter som en forlengelse av demokratiet eller som mulighet for direkte velgerkontakt. Men det er et mysterium at man forventer mer av politikere på Twitter enn når de deltar i det ordinære offentlige ordskiftet.

Problemet til de fleste kjente politikere som bruker sosiale medier i dag er først og fremst at de er så fordømt kjedelige. Meldinger om at «skal i møte» eller «nå er jeg nyklipt og nydusjet» fra landets ledere bidrar verken til nærhet, nysgjerrighet eller engasjement. Men fremstår man som platt og upersonlig eller som en egosentrisk kverulant, gir jo også det informasjon om kandidatene.

Gjennom sosiale medier kan man oppnå bedre kontakt med velgere og støttespillere, teste ut idèer, få direkte innspill og forslag til forbedringer, samt åpne opp for kontinuerlig diskusjon der man kan hente informasjon og argumenter. Men sosiale medier er ikke englestøv som forvandler en kjedelig kandidat med et uinteressant budskap om til en ny Barack Obama.

Det finnes politisk engasjerte mennesker i alle farger og fra alle nivåer med ulike ambisjoner for tilstedeværelse representert i de sosiale mediene. Så langt er det ingen av partiene som utmerker seg i den ene eller andre retningen, om enn noen av kandidatene er bedre enn andre. Men som bloggeren HvaHunSa, Heidi Helene Sveen, skrev om kvinner i offentlig debatt i Bergens Tidende: offentlig debatt er ingen frøkensport, men det er bedre å delta og lære, enn å stå utenfor.

Hadde Schei bidratt til debatten i henhold til sosiale mediers uskrevne regler for suksess, ville han ikke begynt med å kritisere andre, men raust delt relevant informasjon og gode råd, trukket frem gode eksempler til etterfølgelse og selv vært lydhør for innspill og forslag. Som regel er det lettere å bli god dersom man følger etter de gode, enn ved å bare la være å følge de dårlige.

Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell har høstet mye respekt ved å bruke både blogg og Twitter aktivt for å få innspill og kommentarer. Han har brukt begge plattformene til å arrangere «digital spørretime», slik at velgerne kan spørre og få svar direkte uten å bli filtrert av journalister eller havne i en polemisk debatt med politiske motstandere. Dermed senkes terskelen for å kunne delta. Arbeiderpartiets Hadja Tajiks nettvideoer fikk mye oppmerksomhet til å begynne med, om de enn var litt for profesjonelle og glanset til å virke personlige, men også hun har vært en habil twitrer. Lokalpolitikeren Stig Ove Voll fra Høyre har på bloggen sin reflektert ærlig og personlig om mobbing, politikk og personlige forhold, og har fått over 1,700 følgere på Twitter ved å være konstruktiv, høflig og hyggelig. Rødts Torstein Dahle hilste Politiets sikkerhetsjeneste velkommen til Twitter med «takk for sist @PSTnorge – hyggelig at dere følger meg igjen». Det skader aldri med litt humor og glimt i øyet.

Det finnes ikke èn riktig måte å bruke sosiale medier på, og gjør man «feil» får man en sjanse til om man bare tar til seg tilbakemeldingene og forsøker igjen. Den beste måten å bidra til å heve kvaliteten på dialogen er å delta med kvalitet selv. De som deltar positivt får oppmerksomhet og respekt, mens egosentrikere som tror at en samtale kun handler om dem, mister begge deler.

Håndtering av sosiale medier handler rett og slett om god folkeskikk og å ha et snev av sosiale antenner. Du er avhengige av andre menneskers velvilje og interesse for å få oppmerksomhet, tilbakemeldinger og hjelp til å spre informasjon. Respekt bygges ved å være en konstruktiv bidragsyter i det virtuelle samfunnet, akkurat som i det virkelige liv.

-----------

Noen twittertips fra kollega katcho, legg gjerne flere tips til gode artikler i kommentarfeltet:

Fem enkle råd for din framtid (fritt fra journalisten.se m.fl.):
1. Vær sjenerøs med dine kilder og lenker. Ikke bare link til eget innhold. Retvitre (rt eller via) det andre skriver.
2. Følg andre.
3. Engasjer deg og diskuter. Begynn med @noenandre slik at andre kan følge tråden eller bruk #tema.
4. Last ned et twitterprogram som tweetdeck, det gir en helt annen brukeropplevelse.
5. Les over det du skriver, du er søkbar og andre kommer til å sitere deg.

Skjønte du fortsatt ingenting? Da bør du lese dette innlegget som er twitter for dummies .

Edsavleggelse

Som mange sikkert har for med seg så går tribunalet mot Pol Pot-regimet for fullt i Kambodsja i disse dager. Det er garantert ikke noen morsomme historier vitnene kan fortelle om, men eden de må avlegge før de vitner er det jo litt mer schvung over enn her hjemme:

"I will answer only the truth, in accordance with what I have personally seen, heard, know, and remember. If I answer falsely on any issue, may all the guardian angels, forest guardians and powerful sacred spirits destroy me, may my material possessions be destroyed, and may I die a miserable and violent death. But, if I answer truthfully, may the sacred spirits assist me in having abundant material possessions and living in peace and happiness along with my family and relatives forever, in all my reincarnation. "

Du kødder ikke med hellige ånder. Eller Pol Pot-regimet.

Hverdagsproblemer på Frogner?

I en epost fra en tidligere kollega uttrykkes frustrasjon over Høyres manglende oppgjør med norsk integreringspolitikk. Å avfeie noe som oppleves som reelt og nært for mange har gjort at det eneste partiet som definerer nivået på integreringsdebatten i Norge er FrP. Det kan både Høyre og de andre partiene skylde seg sjøl for:

Jeg er på ferie med familien på Grand Canaria. De to eldste barna er blitt 17 og 18 og til frokost i går ble vi sittende å diskutere litt om deres politiske ståsteder. Ikke uventet dras de til FRP på innvandrings- og integreringspolitikken. De opplever sjikane og vold fra gjenger av kriminell innvandrerungdom (2 generasjon) som en svært reell og nær ting. Problemet oppleves av dem så stort at det nærmest overskygger de andre delene av en helhetlig politikk fra partiene. De kaller det desperasjon. (...) Høyre har ikke lenger to- tre tydelige salgspoenger. De oppleves i økende grad som sutrete over FRP’s fremgang i stedet for fokusert om sitt eget budskap. Partiet vil tjene på å ta et tydeligere oppgjør med denne problemstillingen. (...) Det burde ikke være umulig å kombinere en ansvarlig flyktningepolitikk med et kraftig oppgjør med kriminaliteten.

Høyres største utfordring, synes jeg, er å finne talspersoner som "folk flest" klarer å identifisere seg med og som kjenner hverdagsproblemer på kroppen og derfor kan uttale seg med troverdighet om ting som berører folks hverdag. Kjetil Wiedswang i DN mente at Høyre burde "komme hjem til Frogner". Jeg er ikke så sikker på det. I en utspørring av lokale kandidater til forrige kommunevalg utfordret jeg en av deltakerne på nettopp innvandring og integreringspolitikk. Kandidaten fortalte smilende at han selv bodde i den bydelen i Oslo som hadde flest nasjonaliteter og opplevde dette som uproblematisk. Hans erfaring var at mangfold var utelukkende positivt og man burde ikke overproblematisere dette. Han bodde på Frogner.

Valgprat.no har en artikkel om hvorfor politikere burde blogge, blant annet for å få bedre kontakt med velgere og støttespillere. Politikere som har god kontakt med folket vinner valg, skriver de. Folk som definerer mangfold utfra ambassadestrøket på Frogner burde antakeligvis sendes på avrusing. Skal man bli mer virkelighetsfjern må man hete Thomas Hylland Eriksen og snakke varmt om det flerkulturelle samfunn fra en villa på Vinderen.

Om Høyres politikere burde gjøre noe, så er det vel heller å komme seg vekk fra Frogner. Vi drikker Chablis på østkanten også. I mengder for noen av oss.. men viktigst av alt er å lytte til hvordan folk opplever sin hverdag og ta hverdagsproblemene seriøst. Har vi ikke løsninger på disse så kan vi snakke om EU til vi bokstavelig talt er blå i trynet.

Mediehusene ute av krisen?

Dette er et svar på Dagbladets Peter Raaums kritikk av min kronikk i Dagens Næringsliv om at krisen i mediehusene kan bidra til journalistisk innovasjon og entreprenørskap. Raaum mente analysen av dagens mediemarked var "oppsiktsvekkende dårlig", fordi "drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter på sine digitale medier, mens de bokstavelig trykker penger med printproduktene."

Mediehusene ute av krisen?

Det er ingen krise i mediehusene som gjør at journalistisk innovasjon og entreprenørskap er nødvendig, skal man tro Dagbladets kommentator Peter Raaum sist søndag. Tvert i mot er det slik at drøssevis av mediehus ikke klarer å skape inntekter av sine digitale medier, men bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene». Det er gledelig å høre at Dagbladets mange omstillinger de siste årene har gitt så positive resultater.

Raaum mener feilaktig at undertegnede har proklamert papiravisenes død i en kronikk i Dagens Næringsliv. Han mener jeg har levert en «oppsiktsvekkende dårlig analyse» av mediehusene. En som ikke deler Raaums verdensbilde er administrerende direktør i Mediebedriftenes landsforening, Arvid Sand. Til Kampanje sa han 4. juni i år at mediebransjen nå opplever et jordskjelv – med store strukturelle endringer, annonsesvikt, synkende lesetall i papiraviser, og dermed stor inntektssvikt. Men hva vet vel han.

Raaum mener at jeg unnlater å nevne The Guardian som et eksempel på en avis hvis inntekter, på tross av sin fabelaktige nettutgave, altoverveiende er fra papirproduktet. Siden The Guardian konsekvent går med tap og derfor krysssubsidieres fra andre deler av selskapet, valgte jeg å fokusere på journalistiske nyskapninger som kunne være til inspirasjon for alle som ønsker at kvalitetsjournalistikken skal overleve, uavhengig av forretningsmodell.

The New York Times nyhetsblogg «The Lede» remikser avisens egne saker med med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer. Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak.

Men la oss se på The Guardian. Papiravisen har et opplag på rundt 358.000, mens guardian.co.uk er Storbritannias nest største nyhetsnettsted med sine rundt 18,5 millioner brukere i måneden. Sjefredaktør Alan Rusbridger spår at det vil være en stor omveltning de neste tyve årene der flere av de store mediehusene vil gå under og mange papiraviser vil dø (sic). Men i stedet for å vente på at konkurrerende journalistiske konsepter skal dukke opp, velger The Guardian å omfavne mulighetene. Blant annet har de utvidet kommentarseksjonen ved å rekruttere tusen «ekspertbloggere» fra ulike kompetanseområder i seksjonen «Comment is free». Som Rusbridger sier – jo raskere man anerkjenner at lesernes samlede kompetanse langt overgår en hvilken som helst nyhetsredaksjons, jo bedre er det.

Fokuset må ligge på journalistikken og hvordan denne må endres for å fortsatt være relevant. The Guardians sjefredaktør mener å se konturene av en ny forretningsmodell der leseren involveres i større grad i nyhetsproduksjonen og deres bidrag blir tatt på alvor.

Peter Raaum harselerer nettopp over min beskrivelse av «den helhetlige nyhetsopplevelsen», der leseren er en deltaker, ikke en passiv mottaker. Han kommenterer tørt at «å rapportere fra felten er en nødvendighet for å sikre nyhetsopplevelse». Som om noen er uenige i det. Men i motsetning til Raaum, som hevder at det kun er tradisjonelle mediene som kan gjøre dette, så er det stadig flere sentrale stemmer som hevder det motsatte. Deriblant altså hans forbilde i The Guardian.

Blant Peter Raaums kollegaer i Dagbladet finnes det mange dyktige nettjournalister som aktivt bruker nye medier for å få innspill og øke kildetilfang, involvere lesere og utvikle journalistikken tilpasset vår nye digitale hverdag. Faktisk har db.no vært en av de nettavisene som har vært raskest ute med å bruke mulighetene på nett for å utvide leseropplevelsen. La oss håpe at dersom mediehusene, ifølge Raaum, bokstavelig talt «trykker penger med printproduktene», så investerer de en god del av dette i sin nettproduksjon.

Fremtidens kvalitetsjournalistikk er ikke avhengig av døde trær.

Den useriøse papirdebatten

Først ble jeg spurt om jeg ville skrive kronikk om journalistikkens fremtid etter fremveksten av digitale medier og finanskrise i Dagens Næringsliv, som sa de hadde en restriktiv holdning til publisering på nett, men jeg kunne publisere egen tekst på blogg. Som sagt, så gjort. Ikke bare for å nå flere lesere, men fordi jeg eksemplifiserer nye journalistiske modeller og liker å linke til kilder og eksempler for å underbygge argumenter og vise eksempler.

Dernest bruker kommentator Peter Raaum hele baksiden på søndagens Dagbladet for å fortelle verden at jeg har skrevet en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" i kronikken i DN, og at jeg har "proklamert papiravisenes død". Intet mindre. Dette kan han selvsagt gjøre vel vitende om at hans kommentar ikke ble publisert på nett (er nå tilgjengelig på Dagbladet +), og lenke til opprinnelig kronikk dermed ikke er tilgjengelig, slik at hans lesere bare må stole på at hans tolkning er riktig. Journalistikk av riktig god, gammel skole. Man skulle for øvrig tro at en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" ikke ville trenge Raaums fortolkning, men falt på egen urimelighet.

Tenk om begge artiklene hadde vært på nett i utgangspunktet og Raaum måtte lenke til originalteksten da han kommenterte den. Ville han da påstått at jeg "proklamerte papiravisenes død" eller ville han forholdt seg hva jeg faktisk skriver? Ville han skrevet at jeg hadde en "oppsiktsvekkende dårlig analyse" eller ville han vært litt forsiktigere dersom teksten var lett tilgjengelig for å evalueres av leserne?

I det hele tatt - ville papirdebatten vært mer seriøs og faktaorientert om de måtte forholde seg til leserne på samme måte som vi på nett gjør?

Oppdatert: Så forstår jeg at dette innlegget er ekstremt upresist, da flere oppfatter det som at jeg mener at ALL papirdebatt er useriøs og at internett er en forutsetning for kvalitet - eller at jeg har blitt en Bernt Hagtvedt i revers om du vil - til tross for at jeg i årevis har hevdet at kvalitet ikke er avhengig av publiseringsplattform.

Men jeg fastholder at når avisene insisterer på å publisere debattinnlegg kun på papir, så er leseren prisgitt journalistens fortolkninger og siteringer fra tidligere debattinnlegg. Hadde kildene/artiklene vært et tastetrykk unna så hadde man kanskje vært mer forsiktig med å bevisst feiltolke og vri debatten. Av erfaring som blogger så vet jeg i hvert fall at det er sjelden jeg slipper unna med unøyaktigheter og manglende belegg for påstander..

Åååh så søøøt.. seriøse!

Synes Willoch kunne gjengjeldt t-skjorta med en Torbjørn Røe Isaksen - slipsnål... eller hva med en caps?

Dagens gla' nyhet

Må papiravisene dø?

Følgende innlegg står på trykk i Dagens Næringsliv (som vel strengt tatt er "gårsdagens" næringsliv i all den tid den er en papiravis) - men ikke lagt på nett hos dem og publisert her med lenker etter tillatelse.
--------

Må papiravisene dø?

På blogger og i kommentarfeltene til landets aviser går debatten friskt om man kan stole på mediene. Faktafeil, vridde vinklinger, krisemaksimering, ubekreftede rykter, stofftyveri. Alt det profesjonelle journalister gjerne beskylder bloggere for, finner man daglig i de tradisjonelle mediene og på trykk. Medienes villighet til å gjøre eget produkt mindre verdifullt, matches av politikere og pressgruppers evne til å eskalere saker i moralsk panikk. Tilbake sitter forbløffede lesere som sliter med å relatere seg til virkeligheten som beskrives.

Mediene selv er mest opptatt av hvordan finanskrisen påvirker annonsebudsjettet, men kanskje er det slik at høykonjunkturen bare har tilslørt det omfattende behovet for strukturelle endringer i mediebransjen. Blant annet har fremveksten av digitale medier gjort den eksisterende forretningsmodellen irrelevant. Allikevel klamrer mediehusene seg til sine papirutgaver. Enkelte frykter sågar at den kritiske og uavhengige journalistikken dør med papiravisene. Men når ble døde trær en forutsetning for kvalitetsjournalistikk?

Industrier som har gjennomlevd en krise utvikler ofte ny konkurransekraft gjennom fornyelse og innovasjon i produkter og måten de jobber på. Krisen i mediehusene gir mulighet for journalistisk innovasjon og entreprenørskap, som det finnes mange eksempler på i land der ikke statlig pressestøtte sementerer en bestemt forretningsmodell. I motsetning til tradisjonelle mediebedrifter har ikke nye nyhetsorganisasjoner kostnader for trykking, logistikk og distribusjon. De kan konsentrere ressursene om den helhetlige nyhetsopplevelsen, der nyheter utgjør navet i et informasjonsunivers som lenker sammen bakgrunn, analyse, meninger og lesernes erfaringer. I dette universet er leseren en deltaker, ikke en passiv mottaker.

Det er en feilslutning at papiravisene skal fokusere på bakgrunnsstoff og analyser, når de digitale mediene gjør dette så uendelig mye bedre. Uten å bli begrenset av spaltemeter og antall ord. At nettaviser med utspring fra papir ikke gjør dette i dag bare understreker hvor lite mediehusene benytter seg mulighetene digitale medier gir. Nye medier erstatter ikke nødvendigvis gamle, men kan bidra nettopp til sårt tiltrengt nytenkning og forbedring.

The New York Times bruker sin nyhetsblogg, The Lede, til å remikse avisens egne saker med andre nettbaserte kilder for å gi et mer helhetlig bilde av hva som skjer, inkludert «borgerjournalister» via kanaler som blogger, videodelingsstedet YouTube, bildedelingsverktøy som Flickr og kortmeldinger fra Twitter. Disse såkalte «nye», eller interaktive, mediene var lenge utskjelt som useriøse, irrelevante og reint ut fordummende. Men like lite som man klandrer trykkerier når aviser bryter god presseskikk, kan man bebreide teknologiske plattformer for innhold publisert av brukerne.

Kritikken stilnet da journalister ble kastet ut av Iran og mediene måtte følge opprøret etter valget via øyenvitneskildringer gjennom nettopp de nye mediene. Om ikke opprøret utviklet seg til en revolusjon i Iran, så var mediedekningen på mange måter revolusjonerende.

Hos The Lede har leserne bidratt til å bekrefte og avkrefte rapporter fra ulike kilder i Iran, finne nye kilder, oversette blogger og vidoer. Ny teknologi har i tillegg gjort det mulig for bloggeren Michael Yon å dekke krigen i Irak betalt av sine lesere, og det finnes en rekke nettsteder for hyperlokale nyheter som mikser bloggere, offentlige data og aggregerte nyheter basert på geografi. På YouTubes «Reporter's center» gir profesjonelle nyhetsorganisasjoner og journalister tips om hvordan borgerjournalistene kan bli bedre i stedet for å kritisere dem for å være amatører. Slik øker man både tilfang av innholdsleverandører og kvaliteten på innholdet de leverer.

Journalistene i den uavhengige, non-profit nyhetsorganisasjonen ProPublica, finansierer sin undersøkende journalistikk via stiftelser og enkeltdonasjoner, mens Spot.Us lar leserne velge journalistiske prosjekter gjennom små donasjoner til den enkelte sak. Ifølge David Cohn i Spot.Us er leserne mest villige til å betale for saker som er forankret i et konkret geografisk område eller i en etnisk minoritet. Relevans, nærhet og grundig journalistarbeid får inn mer enn analyser, bakgrunn eller konsumentorienterte artikler. Folk er villlige til å betale for innhold, men de er ikke villige til å betale for gårsdagens nyheter, statiske, ute av kontekst og muligheter for kommentarer.

Den delen av medieindustrien som er avhengige av døde trær, er døende selv. Kanskje er det slik at papiravisene må dø nettopp for at god journalistikk skal overleve?

--------

Innspill? Kommenter nedenfor og send også gjerne innlegg til Dagens Næringsliv på debatt@dn.no.

Nyttige innspill til denne kronikken kom bl.a. fra Kristine Löwe, Anders Giæver, Jan Ove Årsæther, Arve Kvaløy og uthevet setning er rett og slett rappet i sin helhet fra Øyvind Solstad.

Følg meg på Twitter/vampus .

Godt av FrP-kur

Utover det at FrP ikke er et liberalistisk parti, uansett hvor mye de hevder det selv, så har jo Frank Aarebrot når han sammenligner støtten til Finnmark med u-hjelp:

- En liberalistisk hestekur ville nok gjort vondt for Finnmark i begynnelsen, men ville kunne bli bra på sikt, repliserer professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot til Finnmark Dagblad.

Han forklarer sitt ståsted med at Nord-Norge per i dag er fullstendig avhengig av en sterk offentlig sektor, men det kan argumenteres at fylket hadde profitert på at det sto finnmarkingene fritt å utnytte egne ressurser.

- Hvis staten ikke hadde blandet seg inn i ting som gruvedrift og naturreservater kunne det blitt etablert mye bedre infrastruktur og næringsliv i nord. Staten ligger veldig ofte til hinder for naturlig næringsutvikling i nordområdene, sier Aarebrot og betegner nordpolitikken som en overstyring fra søringenes-side.

U-hjelp, enten den går til et norsk fylke eller et afrikansk land, kan altså være vel så mye til hinder for utvikling, som pådriver. Intet nytt her altså.

Kandidaten - kapittel 3

Et nytt kapittel i Kandidaten:

Helene bet tennene sammen i det hun mot bedre vitende smalt døren igjen bak seg.

- Helvetes tørre grinebittere av noen avdankete konservative skrukkeskinn, tenkte hun bistert.

Møtet med nominasjonskomiteen hadde gått verre enn forventet. I det døren smalt igjen hørte hun latter fra styrerommet der komiteen var samlet. Helene var i ferd med å gå tilbake og virkelig gi dem inn da Christian kom ut av konteret ved siden av. Han så på henne med et spørrende blikk, og hun måtte ta seg sammen for å ikke begynne å grine. Han skjønte straks hvordan hun hadde det, og dyttet henne raskt inn på kontoret og ned på en stol. Hun snufset.

- Ja, begynn å grin. For det er det partiet trenger. En kvinnelig kandidat som oppløses i tårer av en tøff utspørring.

Les hele kapittelet her.

Les første og andre kapittel først om du ikke har lest de tidligere.

Moderasjon på

Den gledesløse Chris Joy er tilbake igjen, og moderasjon slås på hver gang jeg ikke er på nett - og hans kommentarer slettes jevnlig når jeg har mulighet. Ignorer han folkens, så slipper jeg å slette hele debatter av gangen.

Han har for øvrig ip adresse 80.203.174.122 for de som liker å leke med sånt...

Slem storesøster

Etter ni dager i Barcelona hadde jeg planlagt en bloggserie med tips om spisesteder, museer og aktiviteter i det som må være en av verdens mest spennende kulturbyer. Noen husker kanskje at jeg gledet meg som en unge til å dra. Det ble ikke som jeg hadde tenkt.

For første gang skulle søsknene Vampster på ferie sammen. En unik sjanse til å bli kjent med hverandre. Lillegull er 19, Søs 34 og VamPus ...eeh.. ¤%&# okey, da.. 36. Det sier seg selv at interessene ikke nødvendigvis er sammenfallende, men en by som Barcelona byr på mulighetene til å både finne ting både å gjøre sammen og hver for seg.

Etter en skandaløs første kveld, der vi mistet hverandre med ulik fordeling av nøkler og mobiltelefoner, gikk det sakte, men sikkert, utfor bakke. Det hjalp ikke at været snudde fra strålende strandvær, til overskyet og regn, noe som la en demper på stemningen. For min del er jeg vant til å reise alene, oppleve ting og har ingen problemer med å finne på ting å gjøre. Men når reisefølget prioriterer å laste ned TV-serier for å se på nattestid, eller sove hele dagen, så blir jeg irritert. Kraftig. Irritert.

Det er jo et tegn på at man begynner å bli voksen at man klager over at noen sover bort hele dagen. Men det er ikke spesielt voksent å reagere med å bli sur, irritert og til slutt forbanna. Kan man ikke få andre til å gjøre det man vil, får man enten endre seg selv eller i hvert fall senke forventningene.

Det er ikke spesielt motiverende å reise med noen som har standardsvaret "vet ikke", "samme for meg" eller "sove", når man spør hva de har lyst til å gjøre i dag eller om hva som er stemningen etter middag. Men det er tross alt ferie. At dødsdømte på vei til galgen trasker av gårde med mer entusiasme og glede enn eget reisefølge på vei ut, får man heller bare le av. Eller gå alene.

Resultatet var at når vi landet på Gardermoen forlot VamPus sine søsken med kommentaren om at "dere trenger ikke lyve og si at vi har hatt det hyggelig, men dere får hilse opphavet (som hadde betalt for turen) og takke likevel". I tillegg nektet hun en venn av seg som plukket henne opp å kjøre de to andre hjem. Helt unødvendig. Barnslig. Og slemt.

Siden har jeg ligget våken og fundert på hvordan jeg skal si unnskyld. Vi gjør nemlig aldri det i min familie. Å innrømme feil er ensbetydende i å få det slengt i trynet resten av livet. Det skjer bare ikke.

Jeg har fått sett Gaudis La Sagrada Familia, Casa Batlló, Parc Güell og La Pedrera, besøkt Fundació Joan Miró og Picasso-museet, Museet for Samtidskunst (kan du godt hoppe over), Museet for det historiske Barcelona (utgravningene fra da Barca for en romersk by), stått på taket av katedralen og tent lys ved alteret, tatt den blå trikken og funikularen til Tibidado-høyden og Sagrat Cor, tatt en drink på Mirablau, samt fått noen timer sol og massasje på stranden.

Så hva faen har jeg å klage over egentlig? At reisefølget ønsker å spise pizza og sove i stedet for å utforske en av verdens mest spennende byer er da umulig mitt problem...

Slem. Slem, slem, slem.

VamPus. Putting the "fun" in dysfunctional.

Er lønn det samme snusk?

Dagbladet ser ikke ut til å forstå forskjell på lønn og snusk, og mener at det å få godt betalt som spaltist er å sammenligne med økonomisk snusk. Londons ordfører, Boris Johnson, får godt betalt for sin svært så lesverdige ukentlige spalte i The Daily Telegraph. Hans kommentar om at 1,5 millioner kroner er "lommerusk" er riktignok sleivete, men mer skal ikke til for å skape moralsk forargelse. Og sammenligne legitim lønn med "massivt økonomisk snusk":

Johnsons flause kommer ikke spesielt beleilig for David Cameron og De konservative, som kom med hard kritikk av Regjeringen Brown etter at samme Daily Telegraph avslørte massivt økonomisk snusk blant landets toppolitikere.

De konservative har, i motsetning til Labour, gått hardt ut mot også egne politikere og David Cameron har varslet full opprydning og krevd at urettmessige penger skal betales tilbake. I tillegg legger partiet løpende ut parliamentsmedlemmens utgifter på sine nettsider.

For de av oss som har forsøkt å laste ned stortingsgruppenes årsmeldinger og regnskap uten å bli klokere, så er dette langt foran våre egne politikere her hjemme. Å ringe spåkoner for 90 000 kroner for skattebetalernes penger er snusk. Å få betalt som spaltist er det ikke.

I Boris Johnsens forrige spalte i Telegraph foreslår han for øvrig en interessant løsning for opiumsbøndene i Afghanistan.

Sjekk også min yndlingsside TheyWorkForYou.com - f.eks. David Cameron - et initiativ jeg savner i Norge.

Si nei til datalagringsdirektivet!

En mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Ifølge Liberaleren ga regjeringen i juni ifjor uttrykk for at den ville vente til saken Irland har bragt inn for EU-domstolen var avklart i Stortinget. De har oppsummert regjeringens holdning her. Dommen var klar i februar iår, så regjeringen har ingen unnskyldning for å vente lenger.

Statssekretær Wenche Lyngholm hadde et innlegg i Dagsavisen fredag, der hun skriver at det er mye som må utredes vedrørende direktivet. Men de har altså visst dette siden februar iår. Saken er ikke engang på høring.

Regjeringen må ta stilling – si nei til datalagringsdirektivet!

Initiativtaker: CarlChristian.net

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg - gjør det du også!

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat - Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker - valgprognose
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Bjørge Solli, Blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Sarte sjeler?

Forfatteren Erik Fosnes Hansen om hvorfor han hisset seg opp i debatt med FrPs Per Arne Olsen etter at FrP antydet kameraderi i utnevnelsene til Kulturrådet:

- Det er et nytt lavmål i norsk valgkamp, og det er nokså ille overfor de enkeltmenneskene og gruppene i samfunnet som blir rammet, sier Fosnes Hansen.

Enkeltmenneskene og gruppene i samfunnet? Mener Fosnes Hansen sin gode venn kulturminister Trond Giske og Kulturrådet?

Gmf..

Grmf.. For det første - få man mer kullsyre i seg når man har drukket øl fra en femliters Heineken-tønne som man kjøper i butikken enn når man drikker ute? For, atte, vi.. dvs.. NOEN.. raper litt mer enn normalt nå. Her. Og. Sitrap.

VamPus. Skal på do i leiligheten. I Barcelona. Lillegull sitter og snakker på rommet hos Søs. VamPus. Inn på do. Kommer ikke inn. Skjønner ikke noe. Hæ. Hvem er på do da? Døra stengt. Men. Hvor er håndtaket? Lete. Hm. Hm. Hm en gang til. Vent litt. Det er ingen andre her. Så. Det er ingen på do. Så hvordan i helvete kan den døren være stengt? Vent litt.... Å.. den åpner andre veien. Der ja. Mmmmmm. Do. Digg.

Fruktspisende blokkfløytespillere

Dagbladet kjører en artikkelserie om angrepet på kulturradikalismen, og har tatt for seg norsk skole hvor de mener at Kristin Clemets fokus på kunnskap i skolen nå har vunnet frem. Men etter fire år med rødgrønn regjering er det mye som må gjøres for å få gjennomført kunnskapsløftet som Clemet satte igang. Den norske enhetsskolen har vært feilslått - det er mye som må gjøres dersom fremtidens arbeidstakere skal kunne konkurrere i kunnskapssamfunnet. En av de tingene som fremheves er å gi offentlig skole konkurranse og åpne for muligheten for alternativer:

(...) privatskoler var et tydelig brudd mellom de rødgrønne og Clemet. Tidlig i sin ministerperiode satte Øystein Djupedal foten ned mot nye privatskoler. Jon Hustad tror at privatskoler vil «tvinge seg fram».

– Da jeg skrev boka var jeg optimistisk i den forstand at jeg trodde noe kunne gjøres med den offentlige skolen, siden mener jeg det har blitt verre. Norske elever har gjort det stadig dårligere på internasjonale tester. Nå har jeg kommet fram til at den offentlige norske skolen ikke kan bedres uten å åpne for private innslag.

Selv tar han ingen sjanser, og har sendt alle tre barna sine til Den Tyske Skolen på Majorstua. En skole som lå helt i tet på de nasjonale prøvene.

Mannen som i sin tid gjorde sitt ytterste for å ødelegge norsk skole, Nils Christie, er bekymret. Han mener fokus på kunnskap ikke gjør elever til "skikkelige, hensynsfulle, tolerante". Til det trenger man åpenbart blokkfløytespillere fra SV som spiser frukt...

Sukk.

Tittei

Politiet sier at det aller meste av gateprostitusjonen i Oslo er borte, mens ProSenteret har registrert rundt 80 nigerianske prostituerte.

Dersom de ikke hadde vært for opptatt med å streike, så kunne de jo tatt seg en tur ut i finværet og sett sjøl.

Selv babyer skjønner at det er noen bak pleddet, selv om man først sier "borte" og så "tittei".

Barcelona

VamPus: Noen planer for ferien eller? Du som var på sydentur med gutta i fjor?
Lillegull: Nope, ikke noe enda.
VamPus: Kanskje du, Søs og jeg skulle stukket en tur til Syden sammen?
Lillegull: Å.. erm.. altså. . mange planer... konserter.. hytta.. altså..
Lillegulls far: Ja, det hørtes jo vel ut som en god idè. Jeg betaler!
Lillegull: *fortvilet uttrykk*
VamPus: Ja, du trodde du var på fylletur ifjor du, vent til du har vært med storesøstrene dine *ond kaklende latter*
Lillegulls far: ... og må leie dem hjem hver kveld fra bar!
Lillegull: NOOOOOOOOOOO!

Men i morra drar vi. Barcelona. Gaudi. Tapas. Øl. Miró. Strand. Vin. Picasso. Byliv. Rødvin. Cafeer. Uteliv. La Sagrada Familia. Hvitvin. Parc Güell. Restauranter. Mer vin. Barri Gotic. Shopping. La Rambla. Tinto de Verano. Peix. Nevnte jeg vin?

*glede seg*

To vote is okey

En av kandidatene til Arbeiderpartiet stemmer... Arbeiderpartiet. Hvem skulle trodd det?

Nuvel. Så lenge ingen selger inn en lignende sak til kommunikasjonsenheten til Høyre - også kalt KE eller Que?. Sist gang hadde de stor suksess med Per-Kristian Foss som skulle ha med Lene Alexandra for å forhåndsstemme i Oslo Rådhus. Under mottoet "to vote, to vote, to vote is okey" stemte hun, uttalte at det var egentlig ganske komplisert (man velger parti, bretter og leverer til funksjonæren), satte seg i bilen, rygget i fontenen foran Rådhuset og kjørte.

Høyre. Det folkelige alternativet.

Bolivarisk demokrati

Mens fordømmelsen fra den rødgrønne regjeringen av kuppet i Honduras lar vente på seg, etterlyser ikke nestlederne i SV sin kollega og regjeringspartner i UD, men ... Høyre.


Bård Vegard Solhjell via Twitter, Audun Lysbakken bruker bloggen sin. Dersom en fordømmelse er viktig for Bård Vegard kunne han strengt tatt kontaktet sin kollega Jonas Gahr Støre for å sjekke dialogstatusen. Er interimpresidenten jævlig nok til at vi bør kjøre dialog med han, eller er det som skjer i Honduras et resultat av at den kastede presidenten uten fullmakter forsøkte å "ta en Chavez" og gjennomføre en folkeavstemning om endringer i grunnloven:

I følge grunnloven er det bare Kongressen som kan initiere endringer i grunnloven, og et klart flertall i Kongressen er i mot dette. Høyesterett har kjent folkeavstemningen ugyldig. Landets ombudsmann for menneskerettigheter er enig. Landets valgkommisjon hadde bedt om at valgmaterialet ble beslaglagt.

Zelaya har forsøkt å organisere folkeavstemningen på egen hånd, ved hjelp av sin egen mobb, igjen etter mønster fra Venezuela. Selv stemmesedlene fikk han sendt fra Venezuela. Da Hærsjefen Romeo Vásquez Velásquez nektet å hjelpe ham i å organisere folkeavstemningen, på tvers av Parlamentets vilje og i strid med vedtak i Høyesterett, avsatte Zelaya Vásquez på onsdag. En enstemmig Høyesterett forlangt ham gjeninnsatt. Zelaya nektet å føye seg. På torsdag ledet han en folkemengde som brøt seg inn for å få tak i stemmesedlene, og startet med å distribuere dem.

Dette kan jo være grunnen til at Solhjells rødgrønne kollega i UD har ventet med å fordømme kuppet. For som Jan Arild Snoen spør i Minerva:

Dersom de militære styrker adlyder parlamentet og høyesterett og avsetter en president som setter seg ut over loven, er dette da et kupp?

Maktskiftet i Honduras er et kupp bare dersom man aksepterer premisset om at en folkevalgt president er en diktator og at maktfordelingsprinsipper ikke gjelder. Da kan presidenten gjøre som han vil, og grunnlov, Høyesterett og parlament pakke sammen. Dette er ”bolivarisk demokrati”.

Og som vi kjenner til fra Chavez' Venezuela - denne demokratiformen har SV ikke noen problemer med å støtte. Akkurat i dette tilfellet er jeg villig til å vente på en avklaring - fremskynder de valget som skulle vært i november og militæret trekker seg tilbake? I så fall - dialog. Utsetter de valget og hæren blir værende i gatene? I så fall - fordømmelse. For de rødgrønne pleier det jo å være omvendt.

Allerede i april skrev Einar Bjørshol i Minerva om hvordan president Manuel Zelaya etterligner Hugo Chávez sin fremgangsmåte for å bli sittende ved makten.

Noen som har mer kjennskap til landet, eller noen formening om kuppet? Hvordan burde verdenssamfunnet forholde seg til situasjoner som denne?