Medieskapt royal flush

Er publikum så interessert i det kongelige bryllupet i Storbritannia som den massive mediedekningen skulle tilsi? Hva skyldes den store interessen for bryllupet?

Spørsmålet har blitt stilt flere ganger i flere medier til flere kommentatorer. Etter to uker med daglig dekning av det kongelige bryllupet i Storbritannia skulle man jo tro av svaret ga seg selv: mediene sørger for en så omfattende dekning av saken at publikum ikke har noe annet valg enn å følge med. Kongehus og kjendiser er lettfordøyelig stoff som selger, og mange ville nok fulgt bryllupet uansett. Men den massive dekningen reflekterer ikke nødvendigvis den faktiske interessen.


En av de første hendelsene som har fikk det som senere ble gitt navnet "wall to wall coverage" i mediebildet var dekningen av prinsesse Dianas død i 1997. BBC brukte over 40 millioner kroner på dekningen av dødsfallet og den påfølgende begravelsen. Ifølge Daily Telegraph konkluderte en internrapport hos BBC allerede i januar året etter at dekningen ikke reflekterte den faktiske stemningen i etterkant av prinsessens bortgang, og at dekningen var for følelsesladet og omfattende.

Den gang ble dronning Elisabeth utsatt for sterk kritikk og fordømmelse for sin manglende offentlige opptreden og sorg over prinsesse Dianas død. Samtidig viste tall fra BBCs rapport at nesten halvparten av befolkningen var mer på linje med dronningen enn de antok da de dekket saken. 44 prosent følte at vegg-til-vegg dekningen av prinsessens dødsfall og begravelse ikke sto i forhold til det de selv følte. BBC skal ha angret på å ha brukt begreper som blant annet «nasjonens sinnsstemning» og «offentlig sorg» i forhold til å uttrykke en felles reaksjon i folket. Både dødsfallet og den nærmeste tiden etter utløste mange forskjellige følelser, som BBC ikke var raske nok til å plukke opp.

Konklusjonene baserte seg på en seerundersøkelse som ble utført i månedene etter begravelsen. 42 prosent av befolkningen mente det var for mye oppmerksomhet rundt dødsfallet allerede samme dag som hun døde, mens 44 prosent mente det var for mye omtale i den etterfølgende uken. BBC-reporter Kate Adie uttalte ett år senere at den voldsomme TV-dekningen fyrte opp under den nesten massesuggererende offentlige sorgreaksjonen. Adie mente at ved å gi mer sendeflate til nyheter, så har TV-kanalene problemer med å fylle tiden. Dette er en utvikling vi har sett i Norge også, hvor NRK Alltid Nyheter og TV2 Nyhetskanalen sender nyheter døgnet rundt, samtidig som det settes inn ekstraordinære sendinger og live-rapportering ved store hendelser og katastrofer, men også i saker som er relativt marginale i nyhetsbildet.

Det kunne vært interessant om norske medier kjørte en undersøkelse blant sine brukere i etterkant av bryllupet med spørsmålet om publikum syntes det var nok dekning eller om de ville hatt mer. Du kan jo svare på spørsmålet hos meg - en uformell spørreundersøkelse om bryllupet - se øverst i høyre kolonne!

I skrivende stund har VG ti saker på topp om bryllupet. The Guardian har en snerten vinkling - du kan trykke på en knapp i høyre hjørnet på forsiden for å velge forside etter om du er republikaner (ikke interessert i bryllup) eller royalist (antakeligvis interessert). Selv er jeg republikaner - men gleder meg til å se kjolen.

Vei-Magnhild og Olje-Ola

Hvis jeg forstår samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) rett, eller Vei-Magnhild som VG kaller henne, så er dårlig veistandard et ledd i den rødgrønne regjeringens kampanje for å redusere fart og ulykker på veiene. Høres omtrent like logisk ut som at de av VGs lesere som ikke forstår tittelen "samferdselsminister" skulle få mer ut av tilnavnet "Vei-Magnhild".

Da kan vi jo glede oss til intervjuer med Olje-Ola, Kirke-Rigmor og Fiske-Lisbeth?

Offentlig selvangivelse

Om kort tid skal alle nordmenn levere en detaljert selvangivelse om seg selv til staten. Er det ikke på tide at vi får en detaljert angivelse av hva pengene våre har blitt brukt på tilbake? 

Mens politikerne har valgt at staten hvert år skal tvangspublisere skattelistene til alle Norges innbyggere til offentlig beskuelse, burde borgerne kreve samme mulighet for ettersyn av politikernes prioriteringer i stat og kommune. Det er uholdbart at man i 2011 ikke har god nok innhenting og rapportering av data i forhold til for eksempel køer til omsorgstilbud. At krevende manuelt arbeid skulle være nødvendig for å få tilgang til det som burde være åpen og tilgjengelig offentlig statistikk er helt uforståelig. Åpenhet er et viktig demokratisk prinsipp, og i prinsippet burde all statistikk og data være offentlig med mindre personvernhensyn og rikets sikkerhet berøres. 


Les hele kronikken her. 

Publisert i VG papir 19. april 2011..

Smak deres egen medisin

Jeg har fått flere henvendelser ulike steder om å støtte en kampanje mot et EU-direktiv om naturmedisin. Direktivet krever at naturmedisin må være produsert i henhold til et kvalitetssystem som i dag regulerer bl.a. produksjon av farmasøytiske produkter, ingredienser og medisinsk utstyr. Naturlig nok protesterer naturmedisinindustrien på dette, for da må de jo faktisk bevise produktene deres gjør det de sier de skal gjøre.

Naturmedisinindustrien lyver og sier at dette handler om et forbud, ikke at det faktisk handler om at de ikke får markedsføre tynn te med at den har magiske medisinske effekter som verken kan bevises eller etterprøves. Det handler altså ikke om å forby produkter, men at ikke de kyniske drittsekkene i naturmedisinindustrien skal få lov å markedsføre produktene sine med medisinske kvaliteter som verken kan bevises og etterprøves. Alternativindustrien omsetter for rundt 2 milliarder i året i Norge. Det er utenom den "alternative økonomien" der de leser deg i hånden eller analyserer auraen din mott skattefrie kontanter.

Så. Kommer jeg til å underskrive en slik kampanje? Nei. Ikke med mindre jeg skulle miste alle mine kognitive evner, og noen misbrukte muligheten til å få meg til å skrive under med påholden penn.

Jeg er ikke for å forby idiotien, dette er jo en god måte å rydder opp i genpoolen til de som mener kreft kan og bør kureres av urter uten andre bivirkninger enn døden. Men jeg mener at alternativindustrien er dyp umoralsk og skor seg på andre menneskers håp og fortvilelse. Min Høyre-kollega Bengt Eidem fikk i 2005 akutt blodkreft, med 0-5% sjanse for å overleve. Jeg hørte han fortelle på radio om hvordan han fikk telefoner fra møkkafolk som mente at hvis han bare drakk seks doser av en av disse naturmedisinene om dagen så ville han bli frisk. Hver dose kostet et rundt seks hundre kroner, og dette måtte nok gjøres over en viss tid. Kjekt for den naturmedisinske industrien at pasientene deres sjelden lever lenge nok til å saksøke dem. Les Bengts eget blogginnlegg hos Kreftforeningen. Samtlige av de han kom i kontakt med, burde saksøkes og etterforskes for drapsforsøk. 

Jeg har en formening om hva disse folka burde bli utsatt for, og forbud er ikke i nærheten en gang. Men jeg vil at de skal få smake egen medisin, og ingenting annet enn egen medisin, den dagen de selv blir alvorlig syke. 

Møkkafolk. Og det er sagt på min mest innbitte, inderlige måte og med all den forakt jeg evner å mønstre. M.ø.k.k.a.f.o.l.k.

Les også min kommentar: Alternativ helg - VamPus i nærkontakt med alternativmessen.

Innlegget er noe språklig redigert etter publisering.

Får borgerne den informasjonen de har krav på?

I forbindelse med overfallsvoldektene i Oslo ga VG leserne mulighet til å merke av på et kart over Oslo sentrum hvor de mente man trengte mer politi i gatene. Kartet ble presentert under vignetten ”Her er folk mest redde i Oslo” og var basert på de til sammen 65.000 punktene som 16.000 VG Nett-lesere hadde avmerket. Kartet viste at frykten er størst i områdene rundt Oslo S, på Grønland, på Nedre Grünerløkka, i Sofienbergparken og i Slottsparken.

Sist Oslo-politiet så grundig på voldtektsstatistikken var i 2007. Da skjedde majoriteten av overfallsvoldtektene i sentrum eller sentrumsnære strøk. 51 prosent skjedde i områder som tilhører Grønland politistasjon, mens 30 prosent var i kretsen til Sentrum politistasjon.

Mer interessant enn å få leserne til å plotte inn hvor de føler seg utrygge, kunne vært å få et kart over hvor man har grunn til å føle seg utrygg. Selv om VGs lesere neppe er langt unna sannheten, så liker jeg best å forholde meg til faktiske forhold og hvilken innsats som blir gjort i særlige utsatte områder.

Til tross for at skattebetalerne allerede har betalt for innhenting av data til det offentlige, blir ikke disse gitt tilbake til befolkningen. Det betyr for eksempel at kartdata ikke er fritt tilgjengelig for de som vil visualisere – si hendelsesdata fra politiet – i et kart. Ikke det, hadde de først villet visualisere hendelsesdata fra politiet, ville dette også være et tidkrevende manuelt arbeid. Du kan ringe politiet og skrive for hånd ned hva de har registrert de siste timene, og så kan du manuelt legge dette inn i et kart.

I USA gir tjenester som SpotCrime deg mulighet til å sjekke kriminalitetsbildet i nabolaget ditt ved å taste inn adressen din. SpotCrime aggregerer data fra politistasjoner, nyhetsrapporter og brukergenererte rapporter, og merker disse av i Google Maps. Uten å levere så detaljerte beskrivelser av hendelsene som SpotCrime av og til gjør, ville dette vært mulig i Oslo ved å sammenstille politilogg og kart. Men det går ikke. I stedet får vi gjette oss til hvor det er mest kriminalitet og forsøke å unngå områdene. VGs lesere er nok ikke langt unna sannheten.

La oss si at en gravende journalist så kunne sett på hvor politiet la inn mest ressurser, patruljerte og var synlige? Eller hva med å kartlegge utesteder som hadde fått merknader på skjenking og manglende innlevering av regnskap opp mot narkodealing og voldsepisoder? Hva med å sammenstille informasjon om hvor det er meldt inn dårlig belysning og manglende vedlikehold med ran, voldtekt og annen vold? Eller informasjon om bevilgninger fra kommune og bydelsvalg i forhold til å gjøre sine kjerneoppgaver?

Alt dette burde vært tilgjengelig som offentlig informasjon og mulig å sammenstille for å se om politi(kere) faktisk gjør jobben sin. Dette er ikke bare den rødgrønne regjeringens ansvar, men mine egne i Høyre-byrådet i Oslo kunne gått foran og vist vei gjennom å tilgjengeliggjøre statistikker og data slik at disse kan brukes til å lage gode, informative tjenester til innbyggerne av byen.

Åpenhet er utfordrende, men ikke desto mindre burde det være et demokratisk prinsipp at dersom det ikke er en god begrunnelse for å holde informasjon tilbake - som personvern eller rikets sikkerhet - burde det offentlige gjøre informasjon lett tilgjengelig for de som faktisk har betalt for den - nemlig borgerne.

Kvinners ansvar

De siste årene har debatten rundt kvinners ansvar i forhold til voldtekter blusset opp hver eneste sommer. Hvert eneste år må kvinner ta til motmæle mot de som legger ansvaret på kvinnene selv. Selvsagt har jeg et ansvar for mitt liv, min helse, min trygghet. Men kvinner blir voldtatt på tross av sine forholdsregler, på tross av at vi tar ansvar, på tross av at vi er forsiktige. Som jeg har skrevet tidligere:

For kvinner tar forholdsregler. Vi tar taxi hjem. Og blir utsatt for voldtekt fra sjåførene. Vi tar følge hjem. Og blir utsatt for voldtekt av en vi kjenner. Syv av ti voldtektsofre er selv ruspåvirket, men fortsatt er det tre av ti som ikke har drukket og allikevel blir voldtatt. Kort skjørt, langt skjørt, dyp utringning, høyhalset, bare skuldre, boblejakke. Det spiller ingen rolle hvordan vi kler oss. Utsatt for voldtekt er vi, og ofre blir vi.

I rapporten fra Riksadvokatens arbeidsgruppe, som skulle se på etterforskning av voldtektssaker og behandlingen av disse sakene i rettssystemet, avslørte mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte, manglende åstedsgranskning og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret.

Kanskje kunne politiet forsøkt en ny tilnærming? Kanskje politiet kunne forsøkt å skremme overgripere med å si

- fra nå av tar vi alle anmeldelser på alvor
- vi skal foreta en åstedsundersøkelse. Ved. Hver. Eneste. Anmeldelse.
- vi skal sørge for at kvaliteten på den rettsmedisinske undersøkelsen er god nok
- vi skal ikke la mulig gjerningsmann få legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra offerets forklaring
- dømte voldtektsforbrytere som ikke er norske statsborgere blir kasta ut etter endt soning og oppholdstillatelse kan inndras

Kanskje rettsvesenet kunne tatt sakene på alvor og hevet minimumsstraffen for voldtekt og overgrep?

Kanskje man rett og slett skulle skremme overgripere ved å øke sjansen for at de blir tatt og øke straffen for et ødelagt liv? Kanskje?

Udannet ordkrig

Det er vanskelig å være uenig med Oslo Høyres leder, Michael Tetzschner, som i en sms skriver at dannede Høyre-folk ikke bruker ordet "bitch" om politiske motstandere. Selvsagt bør man tilstrebe en god tone i offentlig debatt.

Men en god tone forutsetter også redelighet i forhold til sak. Å legge ansvaret for kriminalitetsbekjempelse i Oslo på Høyre-byrådet når man selv sitter med øverste leder for politiet, er mildt sagt ikke redelig. Høyre-byrådet har ikke bare tilbudt seg å betale 200 millioner kroner for å få mer politi i Oslo, til justisminister Storbergets store forargelse, men sørget også for å få vektere til Grunerløkka for å få vekk dopselgerne som sto i boligmiljøer og dealet dop der barn skulle leke. Det siste skjedde etter at bydelsutvalgets røde flertall, med Arbeiderpartiet i spissen, hadde stemt mot nettopp å få bomiljøvektere for å løse problemet siden politiet ikke stilte opp.

Arbeiderpartiets Saera Khan er Arbeiderpartiets førstekandidat til bydelsutvalget på Grunerløkka, og tror at hun skal bli Grunerløkkas "ordfører". Også hun har gått aktivt ut for kriminalitetsbekjempelse og trygge lokalmiljøer. Vi har stemmetallene i bydelsutvalget om hun er interessert i det.

Liebe Rieber-Mohn kunne ikke møte meg i debatt i Dagsnytt 18 i dag på grunn av Arbeiderpartiets landsmøte. Men jeg kan garantere at om Arbeiderpartiet har lyst til å gjøre kriminalitetsbekjempelse en hovedsak i Oslo før valget, så skal jeg være der. Hver. eneste. gang.

Med den laveste oppklaringsprosenten av alle politidistriktene i Norge, der saker med kjent gjerningsmann blir henlagt "på grunn av bevisets stilling" og antall uniformert politi i gatene bare synker, så ser jeg frem til å høre hvordan Arbeiderpartiet skal løse dette lokalt, når deres justisminister ikke tar grep.

Oslo Høyre har for øvrig vedtatt i sitt program for neste periode så skal vi sette av midler for å kjøpe polititjenester fra Oslo politidistrikt for å sette inn ekstra ressurser i prioriterte områder. Det burde være unødvendig, men når Arbeiderpartiet svikter i regjering, så kan vi ikke sitte å se på.

Politi alene er selvsagt ikke nok. Derfor står det også i Oslo Høyres program at kriminalitetsbekjempelse og forebyggende arbeid må sees i sammenheng med en skole som gir barn og unge muligheter gjennom kunnskap, en sosialpolitikk som behandler og hjelper mennesker tilbake i samfunnet og en arbeids- og næringspolitikk som gir muligheter for alle.

Så er det verdt å notere at VG aldri hadde laget saken om jeg ikke hadde avsluttet med "bitch" i innlegget om at Liebe Rieber-Mohn faktisk har et delansvar for situasjonen i Oslo, og at Dagsnytt 18 heller ikke hadde vært interessert. Det er jo trist om det er det som må til for å få oppmerksomhet om en sak. Politikerne har et ansvar for tonen i debatten, men det har jaggu media også.

Jeg møter Saera Khan og Liebe Rieber-Mohn når som helst og hvor som helst til en saklig og faktabasert debatt om kriminalitetsbekjempelse i Oslo. Jeg har ingenting å skamme meg over. Det har de.

Rieber-Mohn tar ikke ansvar

Liebe Rieber-Mohn, byrådslederkandidat for Arbeiderpartiet, kan ikke annet enn å ha frekkhetens nådegave når hun går til VG og krever å føle seg trygg i Oslo. Under valgkampen i 2009 satt Rieber-Mohn og justisminister Knut Storberget under parolen "ta gata tilbake" på et folkemøte arrangert av Oslo Arbeiderparti . Hadde Arbeiderpartiet gjort jobben sin hadde vi ikke trengt å "ta gata tilbake".

Sist jeg sjekket, lå nemlig politi og rettsvesen under statens ansvarsområder. Etter åtte år med Arbeiderpartiets justispolitikk omsettes narkotika åpenlyst i Oslos gater, vi opplever voldtektsbølger og organiserte innbruddsraid av utenlandske bander.

Oslopolitiet mener justisminister Knut Storberget forvirrer med det de kaller "hopp og sprett"-politikk i forhold til prioriteringer. Storberget mener at politiet skal nedprioritere å forfølge narkotikamisbrukere, tigging, prostitusjon og utelivsvold. Resultatene ser du i Oslos gater hver eneste dag.

Oppdatert: lederen av Oslo politiforening Sigve Bolstad er lei av politikere som slår seg på brystet over satsningen på politiet.

Liebe Rieber-Mohn har, som tidligere statssekretær for integrerings-, innvandrings- og mangfoldssaker i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, også et delansvar for strømmen av ubegrunnede asylsøkere uten ID som har gått rundt i Oslos gater de siste seks årene. Alle anmeldte overfallvoldtekter i 2009 var av ikke-vestlige gjerningsmenn.

Det lovløse fellesskapet Arbeiderpartiet har skapt kan ikke rettes opp i ved at Oslo kommune skrur i flere lyspærer, slik Liebe Rieber-Mohn ser ut til å tro. Men kommunen skal gjøre det også, i tillegg til en rekke andre tiltak som allerede er i gang eller kommer etter valget i september. For Oslo har allerede politikere som bryr seg om å skape en trygg by. De er i Høyre.

Ved en rekke anledninger har blant annet tidligere byrådsleder Erling Lae og Oslo Høyres leder, stortingsrepresentant Michael Tetzschner, etterlyst flere ressurser til politiet og mer synlig politi i Oslos gater. Men den konsekvente nedprioritering av Oslo, samtidig som narkotikasalget langs Akerselva og Grunerløkka eksploderte, førte til at fortvilte beboere tryglet om hjelp uten å bli hørt av Arbeiderpartiet lokalt eller nasjonalt. Initiativet om å få vektere på Grünerløkka kom fra beboerforeningene på Løkka, og ble nedstemt av Arbeiderpartiet i bydelsutvalget. Høyre valgte å lytte til desperate beboere som opplevde at deres barns skolevei og lekeplasser var omgjort til et ukontrollert narko-marked, og nedre del av Markeveien ble kalt "Dopsgate" på folkemunne. Beboerforeningen og vekterne gjorde et fantastisk arbeid for lokalmiljøet. På tross av Arbeiderpartiets manglende prioriteringer. Som takk nominerer de Saera Khan på førsteplass til byutvalget på Grunerløkka, nok en dame som er stor i kjeften om kriminalitetsbekjempelse.

Etter seks år med Storberget som justisminister har politistyrken krympet med 200 årsverk. Byrådsleder Stian Berger Røsland sier i Dagbladet at det eneste som nytter i kampen mot kriminalitet, herunder overfallsvoldtekter, er mer politi i gatene. Det er den rødgrønne regjeringens ansvar, et ansvar de har sviktet spektakulært.

Bitch.

Trygghet fremfor frihet

Det er kriminalitetsbekjempelse som er datalagringsdirektivets begrunnelse, og det er kriminalitetsbekjempelse resultater skal måles mot, ikke om det skjer lekkasjer fra de lagrede dataene eller ikke.

I dag vedtas EUs datalagringsdirektiv på Stortinget, hvilket innebærer at private teleselskaper blir pålagt av staten å lagre omfattende informasjon om kundene sine til politiformål. Målet med direktivet er å bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet. Høyre og Abeiderpartiet vil ofre frihet til fordel for trygghet. Da forventer jeg resultater i forhold til kriminalitetsbekjempelse, ikke at tilhengerne forsøker å sminke liket og kalle det en styrking av personvernet i Norge.

Les Michael Tetzschner kronikk: Derfor stemmer jeg nei

Politiet har drevet en aktiv kampanje for å få direktivet implementert i norsk lov og blant annet truet med at Norge blir en frihavn for kriminelle uten det. Når Politiets Fellesforbund nå kaller forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet for "eit godt politisk handverk", så skulle man tro at politiet nå har fått det verktøyet de trenger for å gjøre jobben sin.

Saker som politiet selv har sagt at ikke blir oppklart på grunn av at spor (trafikkdata) har forvitret (blitt slettet), er blant annet spredning av barneporno, drapssaker, forsvinningssaker og voldtekter. Med direktivet sier politiet at de vil spore ofre, gjerningsmenn og potensielle vitner i disse sakene. Da bør vi ganske raskt etter at direktivet er innført se en klar økning i antall oppklarte saker innen disse kategoriene. Det er gledelig at politiet ønsker å ta tak i overgrepssaker og voldtekter, da problemet ofte har vist seg å være at slike saker har manglende status internt og blir henlagt uten bevissikring eller etterforskning. Tilgang til trafikkdata har muligens magiske egenskaper som gjør at status og kompetanse automatisk blir hevet og saker tatt tak i. Så fint. Da stoler vi på det.

Dernest kommer organisert kriminalitet, hvor politiets innsats har blitt slaktet blant annet av Riksrevisjonen, som stilte spørsmålet ved om utnyttelsen av tilgjengelige etterforskningsmetoder var tilfredsstillende. I tillegg har politidirektør Ingelin Killengreen påpekt at politiet har mye bedre etterretningssystemer enn før, men at problemet er organiseringen av landets 27 politidistrikt. Politiet må med andre ord mene at direktivet også løser dette, og da bør vi se resultatene ganske raskt etter implementeringen. Tidligere har organisert kriminalitet blitt nedprioritert, blant annet på grunn av at politiet heller verner om fritiden sin.

Arne Johannesen, leder av Politiets Fellesforbund, mener at Datalagringsdirektivet vil være nyttig i oppklaringen av en rekke straffbare forhold, og ikke kun organisert kriminalitet. La meg understreke at ingen er uenige med han om det. Han sier til ABC Nyheter:

- Det er jo mange former dette er avgjørende i; Alt fra trakassering, mobbing av ungdommer på nettet, barneporno og alt det som har vært fremme i debatten.

Når støvet etter debatten om datalagringsdirektivet har lagt seg, direktivet implementert og resultatene uteblir, er veien åpen for økt lagringstid for å ta alvorlige kriminelle, senke terskelen for bruk av trafikkdata til å spore skoleungdom som mobber på nett, lagring av innhold for å kunne dekke Skype, sosiale medier og nettbaserte eposttjenester. Det vi ser i dag er bare begynnelsen.

Den prinsipielle motstanden mot direktivet er tuftet på forsvaret av grunnlaget for den liberale rettsstaten - du er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Rettsstatens begrunnelse er frihet fra statlig inngrep i borgernes rettssfære og grunnleggende friheter. Ethvert kontrolltiltak for å sikre vår trygghet, innskrenker disse frihetene. Trygghet er i denne kontekst ikke et selvstendig mål i en liberal rettsstat, men kun et middel for å sikre oss størst mulig borgerlig frihet. Hvis man snur på dette og gjør trygghet til hovedmålet, viser all erfaring at friheten og dernest selve tryggheten vil undergraves.

Når Høyre og Arbeiderpartiet i dag er villige til å ofre av borgernes frihet for å gi oss trygghet, forventer jeg mer trygghet i form av målbar økt kriminalitetsbekjempelse i løpet av 6-12 måneder etter implementeringen. Hvis ikke, har vi alle blitt løyet for av politi og myndigheter. I så fall har både frihet og trygghet blitt undergravet av de som skulle forsvare dem.

Se også DLD i praksis: loggingen av bevegelsene til den tyske politikeren og personvernforkjemperen Malte Spitz hos mobiloperatøren Deutsche Telekom.