Hvis frihet var så viktig, ville vi ikke valgt Pizza Grandiosa, påstår Aftenpostens Kjetil Østli. Han mener at vi i individualismens tidsalder er så konforme at vi ikke tør skille oss ut. Frigjøringen fra religion, ideologi, tradisjoner og krav fra samfunnet har gitt oss alle muligheter og gjort oss rastløse. "Frigjort fra alt er ensomheten uendelig," skriver han. Ok. Og alternativet var?
For de aller fleste betyr frihet muligheter. Muligheter til å utdanne seg til noe annet enn det far og bestefar gjorde, muligheten til å skape sin egen virksomhet, mulighet til å få lov til å elske den man vil, mulighet til å velge noe annerledes. Kommersialisme og kapitalisme bidrar blant annet til en McDonaldifisering av hverdagen - de samme produktene er tilgjengelig overalt, til omtrent samme pris. Men kommersialisme og kapitalisme er også en forutsetning for at nisjemarkeder og alternative livsstiler kan finnes. Konformiteten i markedet skyldes blant annet at vi som forbrukere vurderer et produkt som "godt nok" i forhold til pris - i stedet for å bruke tid på å lete etter noe som egentlig ville passet oss bedre. Frihet til å velge betyr ikke at vi til enhver tid søker å gjøre noe grunnleggende annerledes enn naboen. Det ville ikke bare vært poengløst, men også dyrt. Kommersialismen sørger for en masseproduksjon som holder priser nede og gjør flere varer tilgjengelig for flere mennesker. Pizza Grandiosa er faktisk et resultat av nettopp frihet.
Om konformiteten i Grandiosaland virker beklemmende, så er det i hvertfall mulig å velge noe annet. I boken Stasiland beskriver Anna Funder Øst-Tyskland under det sosialistiske regimet, hvor det hemmelige politiet, Stasi, hadde en Stasioffiser eller informant for 63. innbygger. Dersom man tar med de uformelle agentene er vi nede i en per 6. innbygger (til sammenligning hadde Gestapo en agent for hver 2000 innbygger). Man skulle tro at den frivillige konformiteten i Grandiosaland er å foretrekke fremfor den tvungne konformiteten i Stasiland. Så får det ikke hjelpe om Østli føler seg litt ensom oppe i alle mulighetene. Men det er vel tross alt bedre enn å bli banka opp og hevet på glattcelle fordi du forsøkte å realisere deg selv.
Utdrag fra boken 'Stasiland'.
Om VamPus
- VamPus
- er Heidi Nordby Lunde, feminist, aktivist og Høyre-dame. Mer om Heidi. Kontakt meg på VamPus [a] gmail.com. Merk at kommentarer på innlegg eldre enn fem dager blir moderert - ene og alene for at jeg da får varsel om nye kommentarer. Leser ikke kommentarfeltet på gamle innlegg så ofte. Skriver du som anonym er sjansen stor for at det blir slettet sammen med spam.
31 kommentarer:
Østlis artikkel var noe av det verre jeg har sett i Aftenposten, en avis som visstnok ikke skal være sosialistisk, men som er gått stadig lenger i kollektivistisk retning. Jeg er glad jeg ikke støtter avisen med et abonnement!
Imponerende stødig penneføring, Kjære VamPus!
Frihet er jo et omfattende begrep. Man må skille mellom demokratisk frihet og frihet til å velge hummer fremfor kanari. Merkevaretyranniet er kanskje en måte å nærme seg den ufriheten markedet også skaper. Hvilke foreldre vil la sine barn gå på skolen i klær som ikke har de rette merkene? Barn blir jo mobbet for slikt.
Ellers er jo varer/produkter det fremste signalelementet den herskende klasse bruker for å signalisere rikdom. En Rolex, en Rolls Royce etc. Folk låner jo penger for å skaffe seg statussymboler som signaliserer vellykkethet.Den Norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen beskriver synlig forbruk som klasseindikator, og utleder hvordan overklassens forbruk og statussymboler påvirker de lavere klassenes streben etter å oppnå anerkjennelse gjennom å etterape dem.
MacDonaldiseringen når det gjelder varer og tjenester (offentlige også) er en virkelig trussel mot valgfriheten i det produktutvalget begrenses gjennom standardisering. MacDonaldisering er jo næringslivets måte å innføre byråkratiets kontrollregimer i privat virksomhet. Standardformularer for hva man svarer kundene, mindre valgfrihet for kundene, mindre autonomi for de ansatte, fragmentering av arbeidsoppgaver slik at man kan ansette ufaglært arbeidskraft som er billigere f.eks. En uendelig lang elendighetsbeskrivelse hvis man vil.
Frihet er vanskelig å definere. En svensk filosof gjorde et forsøk der han fristilte seg fra alle rutiner i en måned. Han ville leve etter forgodtbefinnende uten noe press. Hans konklusjon var at etter to uker var han så utslitt av å ta all mulige avgjørelser at rutinen i hverdagslivet fortonte seg som frihet. Det å velge Grandiosa er uproblematisk. Man vet at det smaker dritt, men også at man blir mett. Man slipper å bruke tid på å finne på noe lurt. Man kan se på eurosport i stedet?
Slik jeg ser det er friheten mest interessant å debattere i en demokratisk kontekst. Likevel vil de uhemmede forbrukskulturen vår spille en rolle politisk, idet man gjerne stemmer på det partiet som gir en selv best økonomi til å skaffe seg ting og statussymboler. Det er også i tråd med den økende individualiseringen av samfunnet vi har opplevd de siste femti åra.
Så kan vi se hva som har skjedd gjennom kommersialiseringen av media. Nå eies de fem store utenriks pressebyråene av amerikanske private interesser.Det har som følge at norske aviser..som tjener dårlig og derfor ikke har egne utenrikskorrespondenter, kjøper nyheter fra disse byråene. Vi får altså en amerikansk/privat virkelighetsoppfatning. Vi har begreper som mainstreaming og konvergens knyttet til måten TV-kanalene lager enkle og dårlige programmer billigst mulig på. Vi ser også at de store mediehusene eier både forlag, TV-kanaler og aviser, slik at de f.eks. kan benytte sin egen nyhetssending til å promotere sin egen film eller en bok gjennom tekstreklame. Alt i alt gir mangfoldet store valgmuligheter. Men mellom hva? Undersøkelser viser at kvaliteten er uhyggelig lav. Amerikanske såpeserier og sport fyller rommet mellom reklamene. Den demokratiske tanken bak allmennkringkasting og folkeopplysning er borte. Det går derfor også utover folks muligheter til å holde seg orienterte. Hvor er da friheten?
Er det å ikke bli orientert, eller direkte feilinformert slik det er i dagens medievirkelighet noe annerledes enn å bli utsatt for kommunistpropaganda i Sovjetunionen?
Vel..nå orker jeg ikke mer..jeg holder på å miste oversikten her..hehehe.
Siden Østli drar (totalt malplassert) inn Descartes:
"Jeg tenker, altså er jeg."
Østlis eksistens står igjen å bevise.
...Grandiosa som frihetssymbol....litt av en utgang på 2005!
Jeg tror problemet med Grandiosa er at folk satisfiserer, som di sier (og du har tydeligvis lest Herb Simon). Det vi trenger er tydeligvis et overnasjonalt matvaremarked - bare markedet blir stort og effisient nok, er det plass til mer spennende variasjoner.
Vel, godt år uansett. Forhåpentligvis med noe litt mer spennende enn Grandiosa, om enn aldri så udemokratisk....
Brumle hadde dette år pizza som julemiddag. Feigt flyktet fra julestyr til fjerne strender. Behagelig, varmt og bekymringsløst.
Men pizzaen var faktisk enda dårligere enn Grandiosa (en liten nedtur,) men man kunne jo tross alt skylle den ned med alkoholholdige drikker.
Ellers honnør til writer'n som setter frihetsbegrepet i et litt annet og nyansert perspektiv.
Men at alle stemmer på det partiet som gir en selv best mulig økonomi er imidlertid ikke helt riktig. Personlig stemmer jeg på det partiet som jeg mener er det beste for samfunnet totalt.
Og det er svært mange med lav inntekt og på trygd som stemmer FrP fordi de er under den illusjon at det vil gi dem bedre økonomi.
Det er bare den lille hake at lavere skatt (som de antagelig ikke betaler særlig av fra før) og billigere sprit (som selvfølgelig kan gi varierende utslag), ikke veier opp for lavere lønn og trygd så de store økonomiske taperne blir jo dem selv, men dem om det.
Ellers er McDonaldiseringen kommet så langt nå at uansett hvilken burgermeny du kjøper, så smaker den akkurat likt, eller er det noe galt med mine smaksløker??
Synes det er en rekke reflektere kommentarer her.
En ting jeg reagerer negativt på er at bloggeren her setter opp en konflikt Østli ikke har forholdt seg til. Nemlig den mellom vestlig demokrati og DDR regimets terrordikatur.
Å holde tunga rett i munnen vil innebære:
Å diskutere vårt frihetsbegrep og realitene i samfunnet vi lever i uten å kaste seg i skyttergravene og hevde at vedkommende ønsker seg tilbake til et terroregime.
Noe av det viktigste vi kan gjøre er å diskutere frihet i vårt samfunn for å nyansere vår egen situasjon.
Frihet er ikke absolutt. Verken nå eller før. Her eller der.
Det virker som de redaktørene Aftenposten holder seg med for tiden ikke er i stand til å luke ut slikt. Og Aftenposten for noen år siden ville også gitt dekning av en bok som Stasiland - den sterkeste dokumentarboken jeg har lest i år. Man burde trykke utdrag av denne og intervjuet forfatteren. I stedet er fokus på mest mulig pjatt om trikkerutene i Oslo. Og manglende sand på fortauet. Og så roper vi hurra for Ekebergrestauranten igjen, dere! Solid bakgrunn for egne meninger?
Til anonym: Poenget med Stasiland-boken er at frihet kanskje ikke er absolutt. Men ufrihet kan absolutt være det.
Kynikeren: De som har hørt/lest meg ytre dette før, får ha meg tilgitt, men jeg vender stadig tilbake til en variant som skulle passe Østli utmerket (han har muligens hatt den i tankene?):
Cogito cogito, ergo cogito sum (jeg tror at jeg tenker, altså tror jeg at jeg er)
Ellers syns jeg kanskje ikke man skal legge for mye i slike petiter, som i bunn og grunn har eksistert siden avisene ble allemannseie. I alt sitt vesen har de fungert som en slags ventil for høyttenkning og vidløftige refleksjoner, og kan således ikke nødvendigvis tas til inntekt for forfatterens dypeste overbevisninger. Aberet med ting som havner på trykk, er nå likevel at det oppfattes som a) seriøst eller b) noe som foregir å være seriøst. Innenfor petitartikkelens rammer, behøver ingen av delene å stemme.
At petittenkningen etter hvert har begynt å gjennomsyre avisene derimot, er naturligvis en ganske annen skål. Til gjengjeld er den breddfull.
knut_albert:
En forbilledlig oppsummering!
Jarle Petterson:
Jeg tror jeg tenker, altså tror jeg at jeg er:
Puto me cogitare, ergo puto me esse.
Ellers så har du vel rett; vi skal ikke ta slike skriverier så altfor seriøst. Grunnen til min irritasjon stammer vel muligens fra at det hele var et så dårlig håndverk.
Tusen takk for den interessante presiseringen, Kynikeren. Opphavet til min versjon, er Ambrose Bierce, som begikk uttalelsen i et forsøk på å være litt småfornøyelig, tror jeg nok. Liksom meg, ingen tungvekter udi latin, vil jeg tro, men så var nok heller ikke det meningen. Og så burde jeg naturligvis ha sørget å kreditere mannen. Så jeg tenker at jeg påberoper meg en slags sitatabsolusjon her. Moro lell, å få fastslått hva det egentlig var Bierce prøvde å få frem. Til mannens forsvar bør vel tilføyes at han, lik Østli og meg selv, var en sølle journalist. Vi går som kjent med en roman i maven, noe som for øvrig er et egnet sted å oppbevare den (angivelig ifølge en viss Russel Lynes). Vi runder av dagens sitatbolk der, tenker jeg.
VamPus avslører igjen sine lave ambisjoner for landet: "Hvis det er bedre enn Øst-Tyskland, så er det bra." (min kortformulering, muligens satt litt på spissen.)
Jeg synes forsåvidt at det er greit at Østli har frihet til å skrive at vi har for mye frihet. Må vi absolutt ta alle disse skribleriene seriøst, da?
Men, det blir neppe bedre i 2006, det er en spådom jeg tør å skrive i klartekst!
Frihet er et relativt begrep. Frihet er alltid i forhold til noe som er ufritt. Sånn sett, er det full frihet i Tyrkia i forhold til i Iran, da kvinnene kan gå uten slør, og kle seg i de mest sexy klærene de vil. I tillegg har Tyrkia ikke noe vokterråd som Iran osv. Men i forhold til Norge, er Tyrkia ufritt, da kurderne ikke har lov til å være kurdere. Derfor mener jeg denne besettelsen om frihet, er litt søkt, sett i lys at det er adskillig værrre i andre land. Til og med værre i andre demokratiske land enn Norge.
Siden alt engang er så forbasket relativt, tror jeg nok ikke vi skal se bort fra at det også er bedre i andre ”demokratiske” land enn i Norge. Alt avhenger, som kjent, av kriteriene man legger til grunn for målingen. En tilhenger av cannabis- eller bordellegalisering, vil naturlig nok hevde Norge ufritt. For eksempel. Jeg skjønner ikke at en slik diskusjon kan føre noensteds overhodet – utover å tjene som fastslåelse av at man er enig om å være uenig, vel å merke.
Mathias & Jarle Petterson: At frihet er et relativt begrep, er en viktig betraktning.
For Milton er betydningen av det at man åpner for å kvitte seg med oppfatningen om et et spesielt land er best i alle sammenhenger.
Det åpner for at man kan si at "den derre greia der" gjør de bra på Cuba, selv om de gjør det meste annet feil, og at man kan tillate seg å kritisere et land som uansett gjør mye bra.
Milton mener f.eks. at det ofte er på sin plass å gi politiet kritikk for sin rolle, om enn han vitterlig meg egne øyne har sett ett og annet fra diverse latinamerikanske politifolks side som man normalt ikke ser i Norge. Det er med andre ord viktig å huske hvem man finner det naturlig å sammenligne seg med, samt hvorfor.
Når alt dette er sagt, mener Milton at Østby har et poeng i at mange mennesker ikke benytter sin frihet særlig godt. Med dette menes at mange ikke foretar de riktige prioriteringene i deres liv - men også det er jo et valg.
Akkurat Jarle! Frihet er relativt! Men egentlig er frihet, som ofte ikke har noe å si om vi er fornøyd eller ikke med tilværelsen. Det som teller, er om vi har en jobb vi liker, våre barn går på en bra nok skole, osv. osv., og ikke slike nærmest metafysiske og reletive "ting" som frihet.
Milton vi presisere at når han snakker om at folk ikke foretar de riktige prioriteringene i deres liv, handler ikke dette om å fortelle andre mennesker hva de burde ønske, men om at de burde bli bedre til å prioritere i henhold til deres egne innerste ønsker.
Det ville f.eks. være trist dersom noen ved livets slutt skulle ytre som deres siste ord at "Jeg skulle ha gjort ditt og datt annerledes".
Mange prioriterer kanskje jobb og karriere høyere enn de egentlig ønsker. Milton kan vanskelig forestille seg at noen på dødsleiet har ytret at "Jeg skulle ha brukt mer tid på kontoret"
"Frihet" er like relativt som "fint vær". Når det duskregner på den kasteljanske høyslette en dag i oktober, regnes det som stygt vær, men når det gjør det i Tromsø, den samme dagen. Så sier man gjerne at det ikke er så værst vær. Å diskutere frihet, kaller jeg meningsløst, dersom man mener det er politikk man diskuterer, diskuterer man filosofi har det jo noe for seg. Men ikke noe bedre enn en ontologisk diskusjon, dvs en diskusjon om det som er eller ikke er. Men desverre, så prøver høyresiden å definere frihet som noe absolutt, og blir provosert dersom noen prøver å komme med noen annen definisjon.
Den som mener at man ikke har frihet i Norge, må jo være en "kødd". For det har vi definitivt, men vi har ikke frihet til å drikke oss dritings når vi vil, uten litt planlegging. Men dette er da ingen frihet.
Jeg vil oppfordre Writer'n til kortfattet å nyansere påstandene sine. De er tilsynelatende selvmotsigende.
Man kan knapt si at et menneske er ”individualisert” dersom en sluker kollektivismens forførende ferdigdefinerte svar. Tvert i mot kan man vel si at individualisering styrker ens kritiske evne og selvbevissthet?
Hvis vi så har hatt en individualisering de siste femti årene, så vil man vel sterkere kunne stå i mot virkelighetsoppfatninger og kulturstrømninger?
Writer'n sier at ”...vi får...en amerikansk/privat virkelighetsoppfatning”. Hvordan kan vi både være individualiserte og samtidig (mer eller mindre ubevisst) bli styrt av en kulturstrømning eller virkelighetsoppfatning?
–Kanskje vi ikke er så individualiserte like vel? –Eller kanskje vi faktisk er induvidualiserte, og *ikke* har slukt en gitt kulturstrømning?
Ettersom jeg føler meg individualisert, kan jeg nok ikke si meg enige i virkelighetsoppfatningen til Writer'n :)
Hei gilli_t: Frihet er noe udefinerbart og selvsagt motsetningsfylt. Kritiske teoretikere ( marxistiske) vil si at vi lever i en falsk bevissthet som er skapt av medias speiling av maktens definisjon av virkeligheten. Den virkeligheten som passer makthaverne best for å holde de lavere klasser i sjakk. Kort sagt: Du kan velge sjokoladebit fra den sjokoladeeska makta setter frem. Det er dagens frihet. Du kan ikke velge fra hvilken som helst sjokoladeeske fordi du ikke vil vite om deres eksistens. Du har bare kunnskap om den eska makthaverne viser deg.
I den grad vi er individualiserte spiller dette på vår løsrivelse fra bondesamfunnet der hensynet til familie og slekt stod sterkere enn i dagens urbane og fragmenterte samfunn. Nå er vi alle vår egen lykkes smed. Men som i tilfellet med sjokoladeeska må vi velge mål for vår selvrealisering fra kulturens meny, altså det som tilbys. Det er ikke lett å stå imot det du kaller
kulturstrømninger. Media er et godt bilde på dette: Din verdensoppfatning vil preges av den informasjonen som tilflyter deg gjennom media. Dvs. de sjokoladeeskene media velger å vise deg. Eller velger IKKE å vise deg. Du er et produkt av den virkelighet du blir presentert. Å være individualistisk betyr i dag å tenke på seg selv, få mest mulig at av tilværelsen, gjøre karriere, og helst komme på TV. Graden av individualisme kan man alltids diskutere. Så jeg er enig med deg. Det er selvmotsigende hvis man bruker absolutte definisjoner.
Håper det var oppklarende?
gili_t:
En tilleggskommentar: Du kan lese den kritiske sosiologen Habermas. Han skriver om falsk virkelighet og det han kaller reføydaliseringen av samfunnet.
Og for ordens skyld: Kritisk tenkning er marxistisk tenkning. Det vil imidlertid ikke si at man er kommunist eller sosialist. Det handler bare om at man benytter seg av marxistiske teorier, som må sies å ha de mest omfattende forklaringsmodellene på klasse, makt og dominans.
en korrigering til siste innlegg: "falsk virkelighet" skal selvsagt være "falsk bevissthet"
Takker for henvisningene. Sosiologi grunnfag var interessant nok. Men det er viktig at unge, håpefulle er klar over at det er et svært ideologisk ladet fag.
”Borgerlig ideologi” har dessverre ingen motvekt på norske universiteter (bortsett fra ett og annet kurs under statsvitenskap). Jeg har tidligere skrevet om sosiologisme[1]. Slik virkelighetsoppfatning er sentralt i sosiologien, og blant politisk venstreside. Og Writer'n er jo også flittig bruker av tilstøtende begreper.
Derfor er det riktig så fint at man i alle fall på internett har ”borgerlige” motvekter. I form av Vampus :)
[1] http://gilit.blogspot.com/2005/07/definisjon-2-sosiologisme-individuell_29.html
gill_t: Du burde utvide med mediesosiologi. Grunnfaget var vel temmelig spinkelt innenfor denne type tenkning. Jeg vil også anbefale arbeids-, og organisasjonssosiologi hvis du leter etter mer kunnskap på området.
Jeg synes det er temmelig uproblematisk at mediesosiologien har venstrevri, som du kaller det. De aller fleste er nok i stand til å bruke de modellene som presenteres uten å få de store ideologiske tvangstanker. Likevel slås man jo av hvor godt disse teoriene stemmer med opplevd virkelighet. Etter 15 års arbeid med kommunikasjon..media inkludert.. fremstår ikke kritisk tenkning som særlig radikal.
Marx’ Overbygning, Lévi-Strauss’ strukturer, Durkheims sosiologisme, arbeiderkollektivet, osv. er ideologisk ladet, og har begrenset nytte (uten med dette å gå inn på vitenskapsdebatt). I så måte er det vel så mange berikende referanser å forfølge under de mer ”borgerlige” postene på BlueBlogs [1]. Men for all del, organisasjonssosiologi, institusjonell teori, og klasseteori o.l. (som har kollektivistiske perspektiver) er interessant lesning. Selv om man er uenig i teoriene.
[1] http://blueblogs.kynikeren.com/.
Jeg hadde på en internasjonal kongress på Malta, æren av å sitte i meget flott konferanserom og overvære et foredrag av selveste presidenten på Malta. Foredragets tittel var "What is Peace?". Gitt Maltas geopolitiske størrelse (svært liten) hadde jeg ikke altfor høye forventninger, men ble svært positivt overrasket over hvor klok mannen viste seg å være (muligens et utslag av at han var statsleder av den gamle sorten - nettopp "gammel"). Han åpnet på følgende vis:
"What is peace? To speak of peace on it's own merit, is meaningless. Peace can only be spoken of within a given context. For example: What is peace to people in Sudan, who are starving to death? What is peace to people who are wrongly incarcerated? Peace is an important objective, but not necessarily everyone's prime objective. For without basic, proper justice, peace loses value. Without justice, there can be no peace". (Svært så fritt etter hukommelse, men hovedpoengene og -formuleringen består).
Mye av det samme kan sies om frihet. Hva er frihet uten at man først har etablert grunnleggende rettferdighet, sikret basale menneskerettigheter og oppfylt primære menneskelige behov, tilstrebet "a just world in which there is respect for human dignity and cultural diversity", bekjempet asymmetrisk informasjonsdistribusjon, etablert reell presse- religion- og ytringsfrihet, osv.?
Som noen ynder å si: "Without justice, there can be no peace". Mitt korrolar: Without justice and peace, there can be no real freedom.
For ellers blir det lett som Joni Mitchell beskriver i sangen "Justice - just ice": " ..the rich doing what they can, and the poor suffering what they must.. " (som vel var hennes stemingsbeskrivelse på USA den gangen på 80-tallet da låten ble skrevet, neppe særlig bedre i dag).
Vil ellers berømme alle i denne tråden! Det er den beste, mest saklige og mest givende debatten jeg hittil har kommet over i noen politisk blogg! Spesielle cudo's til Writer'n, for berikende innsats i det informative og opplysendes tjeneste - og til Mathias, som jeg synes briljerer i denne tråden, og er på sitt hittil sterkeste (helt og holdent mitt høyst personlige synspunkt).
Et lite spørsmål til writer'n på tampen: "Kritiske teoretikere ( marxistiske) vil si at vi lever i en falsk bevissthet som er skapt av medias speiling av maktens definisjon av virkeligheten." osv.
- Er du her inne på noe av det samme som en nåtidig fransk filosof (var det Jean Baudrillard?) når han diskuterer (og presenterer?) de samfunnsanalytiske, filosofiske begrepene "simuli" og "simulakra"?
mvh Alf-Erik
Legg inn en kommentar