Grandiosaland vs. Stasiland
For de aller fleste betyr frihet muligheter. Muligheter til å utdanne seg til noe annet enn det far og bestefar gjorde, muligheten til å skape sin egen virksomhet, mulighet til å få lov til å elske den man vil, mulighet til å velge noe annerledes. Kommersialisme og kapitalisme bidrar blant annet til en McDonaldifisering av hverdagen - de samme produktene er tilgjengelig overalt, til omtrent samme pris. Men kommersialisme og kapitalisme er også en forutsetning for at nisjemarkeder og alternative livsstiler kan finnes. Konformiteten i markedet skyldes blant annet at vi som forbrukere vurderer et produkt som "godt nok" i forhold til pris - i stedet for å bruke tid på å lete etter noe som egentlig ville passet oss bedre. Frihet til å velge betyr ikke at vi til enhver tid søker å gjøre noe grunnleggende annerledes enn naboen. Det ville ikke bare vært poengløst, men også dyrt. Kommersialismen sørger for en masseproduksjon som holder priser nede og gjør flere varer tilgjengelig for flere mennesker. Pizza Grandiosa er faktisk et resultat av nettopp frihet.
Om konformiteten i Grandiosaland virker beklemmende, så er det i hvertfall mulig å velge noe annet. I boken Stasiland beskriver Anna Funder Øst-Tyskland under det sosialistiske regimet, hvor det hemmelige politiet, Stasi, hadde en Stasioffiser eller informant for 63. innbygger. Dersom man tar med de uformelle agentene er vi nede i en per 6. innbygger (til sammenligning hadde Gestapo en agent for hver 2000 innbygger). Man skulle tro at den frivillige konformiteten i Grandiosaland er å foretrekke fremfor den tvungne konformiteten i Stasiland. Så får det ikke hjelpe om Østli føler seg litt ensom oppe i alle mulighetene. Men det er vel tross alt bedre enn å bli banka opp og hevet på glattcelle fordi du forsøkte å realisere deg selv.
Utdrag fra boken 'Stasiland'.








