Balkansk service

- Dette er ikke en femmer, sa Kaffemannen og holdt frem mynten VamPus hadde gitt han. Det var en kroatisk mynt som på mystisk vis hadde blitt liggende i lommeboken etter en tur til Zagreb. Kaffemannen spurte om VamPus nylig hadde vært i området, og strålte som en sol da hun fortalte at hun både hadde reist i, sett og lært litt om Bosnia Herzegovina. Gliset ble enda større da VamPus knotet frem noen gloser på serbo-kroatisk, og han så nesten ut som Pac Man når hun gratulerte han med nylig oppnådd uavhengighet. Han var fra Montenegro.

Montenegro aspirerer til å bli det nye Monte Carlo, en solkyst for rikinger. Eiendommer kjøpes opp av nyrike russere som har skodd seg på omstillingen fra planøkonomi til markedsøkonomi uten velfungerende institusjoner, og Kaffemannen er ikke begeistret. Han mener mye må gjøres for å tiltrekke de riktige turistene, men at balkanske service ikke er noe å hige etter.

- "Åh, vil du ha kaffe? Javel. Men MÅ du ha den nå?" gliser han.

Vel. I Banja Luka løp kelneren ut for å kjøpe nøtter til oss da vi ba om noe snacks (det hjalp kanskje å ha en minister sittende ved bordet), og var strålende takknemlige for gjester. Men balkansk service er typisk for (eks-)kommunistiske land hvor det ikke finnes incentiver for å gjøre det lille ekstra - som kan være så enkelt som å spørre om du vil ha mer å drikke når glasset ditt har vært tomt en stund. Som du sikkert kan forestille deg ble VamPus mer enn ofte svært tørst mellom hver gang servitøren stakk innom bordet vårt når vi var ute. Kaffemannen er sine tidligere landsmenns rake motsetning, og serverer smilende den caffe latten VamPus trenger for å bli et mer harmonisk menneske på vei til kontoret. Men han beholdt den kroatiske mynten...